Frivillige skal hjelpe det offentlige

Flere og flere kommuner her i landet oppretter nå frivillighetsgrupper som skal bistå den kommunale helsetjenesten i ulike oppgaver kommunen selv ikke er i stand til å utføre. Gruppene består av «vanlige» mennesker som skal hjelpe alvorlig syke og døende.

La det med en gang være sagt - vi trenger mennesker som er villige til å bistå andre i ulike sårbare situasjoner! All ære til dem. Min hensikt er å belyse saken ut ifra et etisk perspektiv.

Rådet for sykepleieetikk mottok for ikke lang tid tilbake en sak i en kommune i landet som omhandlet en bekymringsmelding i forhold til en praksis hvor en frivillig hadde påtatt seg en rolle ved å bistå ved hjemmedød. Kommunen hadde ikke fagpersonell til å bistå denne pasienten i livets siste fase, og benyttet seg av en empatisk frivillig person. På bakgrunn av at flere og flere kommuner nå innfører denne praksisen har jeg lyst å komme med noen av de betraktninger Rådet for sykepleieetikk gjorde i denne saken.

Kommunene sparer

Saken omhandlet en person som ønsket å dø i sitt hjem, og pårørende var enig i dette. Dokumentene viste en presset kommunehelsetjeneste med mangel på sykepleiere og mange ufaglærte i sin arbeidsstokk.

Slike saker har mange involverte parter. Pasienten selv, pårørende, den aktuelle fastvakten, ansatte i hjemmetjenesten, ledere og kommunehelsetjenesten. Og saken berører også nasjonale prioriteringer da den føyer seg inn i rekken av mange tilsvarende saker om marginaliserte tjenester i kommunene.

Muligheten for å utøve sykepleie basert på barmhjertighet, omsorg og respekt påvirkes sterkt av de rammer, ressurser og ideologi og kultur som er rådende. Ressurser og rammer kommer til uttrykk gjennom kommunens bemanningsplaner, kompetanse, ideologi med mer. I den saken vi behandlet var kommunens handlingsrom økonomisk svært trangt, og ufaglærte ble benyttet som en erstatning for dette. Det betyr ikke nødvendigvis at omsorgen til pasienten blir svekket. Det kan oppleves at noen mennesker får en god død, sammen med sine nærmeste, eller et trygt, kjent empatisk menneske som kan sikre en verdig og en trygg avslutning de siste levedøgn.

Imidlertid er det mange mennesker som har tiltakende behov for faglig hjelp og støtte i møte med døden. Både smerter og respirasjon og andre fysiske plager, samt sorg og dødsangst hører med, noe som ofte innebærer behovet for faglig og relasjonell hjelp. En NOU 2/1999-2000 om «Livshjelp», der døende menneskers rettigheter er beskrevet, viser også hvor sammensatt en helhetlig sykepleie og verdighetsarbeid kan være.

Ja til hjemmedød forplikter

Etiske dilemma oppstår når vi ikke makter å skjerme sentrale verdier som vi er satt til å ivareta. Da må vi velge det minste av flere onder. Ledelsen i kommunen var også klar over dette dilemmaet. Basert på pasientautonomi har den enkelte pasient rett til å være medbesluttende i valg av å få dø hjemme. I slike situasjoner er det likevel viktig at alle berørte parter drøfter mulige konsekvenser av en slik avgjørelse. Retten til å være medbestemmende skal primært ivaretas gjennom åpen og ansvarlig dialog om ønsker og muligheter. Det er en svært alvorlig beslutning å si ja til hjemmedød hvis man samtidig vet at ressurser og kompetanse som skal sikre helhetlig hjelp, verdighet, trygghet og god lindring ikke er tilgjengelig. Det må derfor alltid ligge en helhetsvurdering til grunn for å love god helsehjelp i hjemmet helt frem til døden. Det er også grunn til å spørre seg om hvilken forpliktelse hjemmetjenesten faktisk påtar seg hvis de først har sagt ja til hjemmedød.

Risikerer uforsvarlig praksis

Rådet for sykepleieetikk ønsker ikke, og kan ikke, avvise frivillige som ønsker å hjelpe pasienter til lindring og trøst hvor empati, respekt og barmhjertighet utøves. Men faglig hjelp må alltid være lett tilgjengelig, da det aldri er mulig å forutse hva som kan skje de siste levedager. Sykepleieres rolle er blant annet å ivareta et faglig og etisk veiledningsansvar for andre helsearbeidere som deltar i pleie og omsorgsfunksjoner.

Imidlertid er Rådet skeptisk til de marginaliserte ressurser kommuner sliter med. Rammene kan legitimere stor risiko for faglig uforsvarlig praksis. Det blir hevdet i enkelte kommuner at det offentlige ikke kan og heller ikke skal fylle alle behov. FN´s dokument om den døendes rettigheter «The bill of rights» slår imidlertid fast noe helt annet når det blant annet sier: «Jeg har rett til å forvente kontinuerlig medisinsk behandling og omsorg selv om målet endrer seg fra helbredelse til lindring.» Fremdeles og heldigvis er det slik at denne rettigheten skal ivaretas av det offentlige.

Til refleksjon:

• Bruker dere frivillige i omsorg ved livets slutt der du arbeider?
• Hva tenker dere om å bruke frivillige til fastvakt hos døende mennesker i hjemmet?

Send din mening på epost interaktivt@sykepleien.no, eller skriv til Sykepleien, boks 456 Sentrum, 0104 Oslo. Du kan også lese inn din reaksjon på telefon 22 04 33 65. Reaksjoner fra leserne trykkes i neste nummer.