Inkluderer faglig forsvarlighet omsorgsfull sykepleie?

Helse- og sosialombudet i Oslo kan i sin årsrapport 2006 fortelle om en episode der en ung kvinne ankommer legevakten i Oslo med truende abort. På legevakten føder hun på toalettet og blir tatt hånd om. Deretter blir hun (som var vanlig praksis på Legevakten) sendt til gynekologisk avdeling ved et større sykehus for utskraping. Hun var medtatt og gråt, hadde blødd en del, og hadde blod på klær, strømper, sko. Pasientombudet kan videre bemerke at hun selv måtte ta drosje til sykehuset medbringende det døde barnet i et glass i en bærepose.

Da hun ankom avdelingen fikk hun beskjed om å vente. Hun ventet ifølge henne selv en time i korridoren. Hun hadde smerter, men fikk ikke smertestillende. Hun var fortsatt veldig medtatt, gråt, blødde ifølge rapporten ut morkaken der hun satt. Andre kvinner, ifølge henne selv "i lykkelige omstendigheter", gikk forbi i korridoren.

Ombudet henvendte seg til sykehuset, som forklarte at de ikke anså ventetiden som uforsvarlig lang. De anså det heller ikke som uforsvarlig at hun måtte vente sammen med de andre gravide. Sykehuset viste til at 20-30 prosent av alle graviditeter ender med spontanabort. Det ble også vist til at avdelingen ikke hadde som prosedyre å gi smertestillende medisiner. Etter hvert ble hun tatt hånd om av lege. Ombudet mener saken illustrerer et klart brudd på forsvarlighetskravet (1).

Ikke særlig empatisk

I intervju med Østlandssendingen samme dag som rapporten ble kjent, uttaler lege at ivaretakelsen av kvinnen faglig sett var forsvarlig, men på spørsmål fra journalisten innrømmet vedkommende at måten hun ble tatt imot på ikke synes å være særlig empatisk.

Etter to år og gjentatte purringer fra Pasientombudet kom rapporten fra Helsetilsynet. Helsetilsynet kritiserer legevakten for den etablerte praksis og setter spørsmålstegn ved om man forstår hvilken krenkelse det er å bli plassert i en drosje med det aborterte fosteret i en pose. Legevakten har senere forandret denne praksis. Sykehuset får derimot ingen korreks. Det presiseres ved sykehuset at den rent medisinske håndteringen var i overensstemmelse med en faglig standard. Sykehuset var også noe uforstående til kvinnens beskrivelse av hvordan hun var blitt mangelfullt ivaretatt. Legen som hadde sett på henne beklaget hvis kvinnen følte seg krenket.

Denne saken reiser mange spørsmål for etikk og fag. Det viktigste er kanskje, hvordan kan slik skje, og for oss som er sykepleiere - hvor var sykepleieren? Det andre dreier seg om hvordan vi forstår begreper som faglig forsvarlighet.

Mer enn juss

I Lov om Helsepersonell, kap. 2. § 4 står det at "Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonells kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig." (2)

Hva som til enhver tid er faglig forsvarlig og omsorgsfullt er det opp til den enkelte utøver av helsehjelpen til å vurdere og fastlegge. Legg likevel merke til at assisterende helsedirektør i en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening sier at: "Faglig forsvarlighet må bygge på breie prosessar, der det ikkje er tvil om at synspunkta til pasient og pårørande er rekna med.

Faglig forsvarlighet er ikkje bundne til reint medisinske forhold, og slett ikkje til det personlige synet til legen" (3). Når legen i intervjuet dermed sier at handlingen var faglig forsvarlig, anlegger han/hun en juridisk standard som strengt holder seg til at handlingen må tilfredsstille en medisinsk minstestandard. Det innebærer at kvinnen ikke var i en akutt nødssituasjon, hun var ikke i truende blødningssjokk, og medisinsk sett var tilstanden stabil. Men var ivaretakelsen akseptabel menneskelig sett, og er vi tjent med at standard for faglighet bestemmes så snevert? Ikke minst var kvinnen møtt med omsorgsfullhet?

Etter mitt syn må faglig forsvarlighet, som Braut antyder, ikke bare forholdet seg til en juridisk bestemt minstestandard, der alt som ikke faller inn under området for medisinsk nødrett defineres som faglig forsvarlig. Ikke minst må en i sykepleiefaget ha langt videre normer for hva som er god faglig praksis. For det andre sier også loven at behandling og sykepleie skal være omsorgsfull. Dette er særdeles viktig, fordi loven faktisk sier noe om den etiske og holdningsmessige kvaliteten på helsehjelpen. Man skal ikke bare gi riktig behandling eller sykepleie, en skal gjøre dette på den rette måten, og med holdninger som respekterer den enkelte person i den individuelle situasjonen. En kan vel vanskelig forestille seg at denne kvinnen ble møtt med omsorgsfullhet. Men da er spørsmålet:

Hvordan kan slikt skje?

Og jeg vil gjerne tilføye: Hvor var sykepleieren? Nå må det sies, at selv om denne saken synes spesiell, er det ikke enestående at pasienter i norsk helsevesen bli krenket og møtt med respektløs oppførsel. Det skjer daglig, pasientombudene landet rundt rapporterer hvert år om dette, og det gjelder ikke bare leger, men alt helsepersonell, også sykepleiere.

En kan selvsagt skylde på arbeidspress, mangel på tid, dårlige rutiner osv., noe som sikkert er en del av forklaringen. Men det forklarer ikke alt og kanskje ikke engang det viktigste. For når alt kommer til alt, dreier det seg også om den enkelte helsearbeider eller sykepleiers oppmerksomhet eller mangel på sådan overfor den enkelte pasient. For hvorfor var det ingen som så henne og reagerte? Hun satt i gangen, hun gråt, hun hadde blod på klær, hun hadde smerter. Hvorfor ble hun møtt med bryskhet i stede for omtanke, rigiditet i stede for godt skjønn?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at det viktigste for pasienter, i det hele tatt, er at de blir sett, anerkjent og hørt. Dette må være det grunnleggende utgangspunktet for god sykepleie, for legekunst, for all helsehjelp. Det er ut fra omtanke for individet i den særegne situasjon, at en må vurdere det kliniske bildet, om en skal fravike rigide regler, gi smertestillende, finne et rom, ta individuelle hensyn. For at dette skal lykkes trenger en institusjoner med bemanning, kompetanse og tid. Men en trenger også individuelle sykepleiere og andre som har tilstrekkelig med empati, mot og omtanke til å reagere, bry seg og bruke godt skjønn.

Til refleksjon

Hvordan forstår vi begreper som faglig forsvarlighet?

Var ivaretakelsen akseptabel menneskelig sett, og er vi tjent med at standard for faglighet bestemmes så snevert?

Det viktigste er kanskje: hvordan kan slik skje, og for oss som er sykepleiere- hvor var sykepleieren?

Litteratur

Helse og sosialombudet i Oslo, Årsrapport, 2006.

Lov om Helsepersonell Oslo Dep., 1999.

Braut, G.S (2008) Faglig forsvarlig verksemd handlar om gode prosessar, Tidsskrift for den norske legeforening 2008; 128 (19): s. 2223.