Læringsprosesser i sykepleierens profesjonsutøvelse

Bakgrunn: Tidligere forskning viser behovet for å få en bedre forståelse av de sammenhenger hvor profesjonelle lærer. Hvordan de lærer av sine erfaringer i ulike kontekster og hvilken innvirkning personlige læringserfaringer har på fremtidig læring i nye kontekster. Hensikt: Målet var å gi et bidrag til kunnskap om hvordan sykepleiere lærer i kliniske situasjoner og hvilken betydning læring har for sykepleieres arbeid.

Metode: Elleve sykepleiere som arbeidet på sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie ble intervjuet individuelt og i fokusgrupper om deres beskrivelser av læring og bruk av kunnskap og deres læringserfaringer knyttet til arbeidssituasjoner der de hadde utviklet selvstendighet og faglig trygghet.

Resultat: Sykepleierne er opptatt av hvordan deres arbeid, som er preget av å kunne takle det uventede, krever både kunnskapsforståelse, mot, styrke, vilje og engasjement. De beskriver arbeidssituasjoner der de blir utfordret til å ta faglig ansvar, kommunisere, samarbeide og gjøre etiske overveielser. Denne kompetansen, som er ledd i all sykepleiefaglig utøvelse, krever kontinuerlig læring og personlig utvikling. Samtidig som læring avhenger av sykepleiernes aktive deltakelse i arbeidsfellesskapet er det også av betydning hvordan arbeidsplassen skaper vilkår for læring gjennom for eksempel kollegiale relasjoner og tilgang til ulike kunnskapsressurser.

Konklusjon: Læringsprosesser i sykepleieres profesjonsutøvelse har nær sammenheng med sykepleiernes delaktighet i pasientrelaterte handlinger og i arbeidsfellesskapet. Avhandlingen belyser spørsmålet om hvilken rolle den personlige dimensjonen har i læringsprosesser i profesjonelt arbeid. Dette er i tråd med nyere forskning om profesjonell læring som fremhever betydningen av helhetlige og integrerte læringsprosesser gjennom utdanning og yrkesliv.