Berit Støre Brinchmann har samlet inn fortellinger fra sykepleiere som jobber på en avdeling for voksne pasienter med spiseforstyrrelse.

De forteller om hvordan de opplever å bruke tvang overfor pasienter med anoreksi.

– Det snakkes ofte om tvang ut fra pasienters perspektiv. Men det er også viktig å se på hva tvangen gjør med sykepleierne, mener professoren.

– Sykepleierne skal jo gi omsorg, men så må vi også påføre pasientene noe vi ikke ønsker, sier Brinchmann.

– Kanskje skader vi like mye som det gjør godt. Derfor skurrer det i oss.

Hun understreker at avdelingen det dreier seg om veldig syke pasienter.

– De er fra 18 år og oppover, flere er i tjue-tretti-årene. Faktisk er noen i 40-årene. Mest kvinner. 

Stadig flere av disse pasientene er alvorlig syke:

– Noen er sengeliggende. De kan nesten ikke gå, for de verken vil eller klarer å ta til seg føde. Får de viljen sin, vil de dø, forklarer Brinchmann.

Les fakta om studien nederst i saken.

Kjenner igjen følelsen av å bli holdt fast

Statistisk sett blir halvparten av disse pasientene ganske friske. Halvparten blir ikke friske. 

– Og hvis de nekter å ta til seg næring, vil de altså som ytterste konsekvens dø. Hva gjør du som sykepleier da? funderer Brinchmann.

– Ja, hva skal man gjøre?

– Man skal jo som helsepersonell redde livet til pasienten.

Hun viser til at noen av disse pasientene kan ha vært utsatt for overgrep, én eller flere ganger. Noen er ikke engang bevisst dette.

– For disse kan bruk av tvang føre til at traumene kommer tilbake. De kan få den samme følelsen av å bli holdt fast som de har opplevd før. At noen gjør deg noe du ikke vil.

Særlig én av sykepleierne i studien hadde tenkt mye på dette.

– Hun følte at hun utsatte pasienten for nye traumer. 

Noen sykepleiere nektet å delta i tvangsmating.

– Er du med på sondemating, kan det bli vanskelig å ha en god relasjon til pasienten etterpå. Noen av sykepleierne som uttrykte dette sterkest, jobber ikke på avdelingen mer, forteller Brinchmann.

Nødvendig tvang

Berit Støre Brinchmann har i hele yrkeslivet vært opptatt av etikk. I temaet om tvangsmating av anoreksipasienter, er hun særlig opptatt av sykepleierens rolle.

– Dette er noe de er nødt til å gjøre. Det er legen som forordner tvangssonding, sier hun.

Hun viser til at den norske tvangslovgivningen er streng, og alt sykepleierne gjør, er lovlig.

– Likevel påvirker det sykepleierne som er nødt til å gjennomføre dette. Når sykepleien vi utøver, oppleves som et overgrep, så setter det spor i oss.

Dette må ikke overses, mener hun:

– Men vi gjør det for å redde livet deres. Hvis de ikke får i seg ernæring, kan det føre til død. Da kan du kalle tvang for nødvendig helsehjelp.

Kunne de fått pasienten til å spise frivillig?

– Vi må snakke om det, så den nødvendige tvangen oppleves minst mulig overgripende. Både for pasienten og sykepleieren.

Sykepleierne på avdelingen vet at de må bruke tvang, det er en del av jobben.

– Men de tenker også at det alltid er noe man kan gjøre annerledes for å få pasienten til å spise frivillig, sier Brinchmann.

– Dette føler de veldig på, men de syns det er vanskelig å ta opp og diskutere det. Kanskje fordi det mangler et sykepleiespråk om dette. 

– Hva kan de gjøre annerledes?

– Bruke god tid. La pasientene bestemme så mye som mulig – ut fra situasjonen. 

Vanskeligst når pasientens går opp i vekt

Sykepleierne i studien snakker om at det er lettere for dem å bruke tvang når pasientene har veldig lav KMI og er veldig syke.

– For da vet de at de ellers vil dø. Det oppleves vanskeligere når de går opp i vekt, og snart skal utskrives, og legen har bestemt at de likevel må fortsette med tvungen sondemating, forteller Brinchmann.

– De skal jo hjem om en uke, hvorfor bruke tvang da? Men legene sier at hvis de slutter med tvang, vil pasienten igjen slutte å spise. Og da har behandlingen vært bortkastet. De har gjerne vært innlagt i månedsvis.

– Oppleves uverdig for sykepleierne

– I sykepleieetikken er vi opptatt av at det skal være verdig for pasienten, påpeker Berit Støre Brinchmann.

Men hva med sykepleiere, som jo skal hjelpe og være omsorgsfulle?

– Å bruke tvang kan oppleves å være i strid med å gi god omsorg. Det kan oppleves uverdig for sykepleierne, sier Brinchmann.

– Andre vil si at dette er en del av jobben, hvis ikke vil pasienten dø. Men klart at det er mye følelser inni bildet.

– Hva ville du ha gjort?

– Det er ikke sikkert jeg ville klart å jobbe der. Å være nødt til å bruke tvang i jobben som sykepleier kan være med på å gjøre deg utbrent. Selv om du gjør alt du kan for å redde liv.

– Bedre å reagere enn å bli beinhard

Brinchmann syns uansett det er bedre at man reagerer, enn at man blir beinhard.

– Hva blir løsningen?

– Det er skrevet lite om dette. Interessen er der, men jeg tror det trengs mer forskning, sier Brinchmann.

Hun mener at problemstillingene også kan overføres til andre felt der det brukes tvang i sykepleien:

– Som andre psykiatriske avdelinger, i eldreomsorg og barneavdelinger.

– Å delta i tvangssonding kan oppleves som en liten krise

Man må være obs på de sykepleierne som har den type jobb. De må få støtte og få snakke om det. Kollegaveiledning er viktig, påpeker hun:

– Mange andre profesjoner får debrifing etter kriser på jobben, for eksempel brannmenn. De jobber i store katastrofer og kriser. Å delta i tvangssonding kan oppleves etisk vanskelig og som en liten krise for sykepleieren. Det kan være veldig tøft å stå i.

Derfor tror Brinchmann at mange har behov for å snakke om det.

– Det burde vært systematisk oppfølging og debrifing i etterkant. Det må være lov å si at «dette her var grusomt å være med på».

Dette sa sykepleierne i studien om hva som er god sykepleie under tvangsbehandlingen:

«Den tvungne omsorgen vi gir skal være så god at når vi avslutter den, vil pasientene likevel ønske å være her frivillig […] Tvangen og omsorgen skal være så god at vi ville ønsket å ha våre egne døtre innlagt her.»

«Når pasienter er for syke til å spise på egen hånd, er det fortsatt viktig å respektere deres autonomi. Men det er også et spørsmål om omsorg og respekt for livene deres å gripe inn og sørge for at de får den næringen de trenger»

«For dem er det viktig å ha noen valg, selv om de blir tvangsbehandlet. Da kan det bli en form for god tvungen omsorg».

«Vi prøver og prøver [å få dem til å spise]. Vi prøver igjen. Hvis det ikke fungerer, spør vi om hva de tenker, om vi skal sette inn sonden.»

«Når det blir for utfordrende for pasienten, trår vi til.»