Seksualopplysning til de sårbare overlevere

Hverdagen til enslige mindreårige flyktninger (det gjelder både mindreårige asylsøkere og de som har fått flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag som flyktninger) kan preges av fundamental usikkerhet, med mange presserende behov. Det er også kjent at mange har vært utsatt for traumer før og etter flukten. Det er så godt kjent blant dem som overveier å flykte at seksuelle overgrep er vanlig, at en del jenter får P-sprøyter før de reiser. Også gutter utsettes for misbruk og blir utnyttet.

Både gutter og jenter bytter sex for å få dekket behov som husly, mat og menneskelig kontakt, og noen er til og med er nødt til å selge sex i Norge (PRO-senteret, 2017). Til tross for at slike problemer er kjent, har de unges behov for hjelp til å takle spørsmål knyttet til kropp og seksualitet en tilbøyelighet til å drukne i andre anliggender. Dessuten kan det være vanskelig å ta opp seksuelle spørsmål; sex er tabu, også hos oss. 

Har samlet erfaringer

Den «typiske» mindreårige flyktning er en afghansk gutt mellom 15 og 18 år. Mange av dem har liten eller ingen utdanning, har vært lengt på flukt, og har måttet lære seg strategier for å komme helskinnet gjennom flukten. Vi skal likevel ikke glemme de yngre, jentene og de som kommer fra andre land enn Afghanistan.   

Medisinernes seksualopplysning, Amathea, andre frivillige organisasjoner, helsesøstre og mottakspersonale har etter hvert samlet erfaringer med seksualopplysning til enslige mindreårige flyktninger i Norge. Det fins en del informasjon på ulike organisasjonenes hjemmesider, og i tillegg på Helsedirektoratets hjemmeside. Hvilke erfaringer er gjort?

Kunnskap om hvor de kommer fra

Flyktninger har ofte et ambivalent forhold til sitt opphavsland, og det gjelder også de enslige mindreårige. Hjemlandet har sveket dem, men ungdommene har også gode følelsesmessige bånd til det. At de gode sidene blir erkjent, kan gi bekreftelse på å høre til et sted, ha en identitet. Det er derfor en fordel å sette seg inn i bakgrunnsforholdene i opprinnelseslandet. Men det må være en genuin interesse om å få vite dersom en spør: «Hvem er du?» og en må tørre å ta imot svar.

Skjønnlitteratur kan være en fin kilde til å komme på innsiden av en kultur som i utgangspunktet anses som fremmed, og det fins også gode kilder på internett. Det er variasjonsbredden i bakgrunnen til de unge som dominerer; i sosial status, utdanning og årsak til flukten. Kunnskap om kropp og seksualitet, og dermed også behovene, spenner over et svært vidt felt. Leveforholdene i Norge er også svært ulike, noen bor i bofellesskap, andre i ulike mottak, noen få i fosterhjem.  

«Måtte legge følelsene til side»

For mange innebærer flukten ekstreme påkjenninger på kroppen, i tillegg til det mentale presset. De har gått langt, vært utmattet mange ganger, og fundamentale fysiske behov som søvn og hvile, matinntak og toalettbesøk har blitt neglisjert. Noen bruker mye energi og oppfinnsomhet på å unngå situasjoner med stor risiko for seksuelle overgrep. Ungdommene kan beskrive at de «måtte legge følelsene til side» for å klare seg.  

De har vært beskrevet som sårbare overlevere: De har greid seg, de har kommet fram. Mange betaler dyrt med kroppslige og mentale symptomer. Mottakspersonale forteller om svært unge mennesker med magesår, mange har mye smerter, som kroppssmerter og kjevesmerter. Store søvnproblemer, angst, depresjon og konsentrasjonsvansker er også vanlig.

Mange stressfaktorer er velkjente: Lang ventetid, usikkerhet om de får rett til opphold, aldersbestemmelser, forventninger fra hjemlandet om å bidra til familiens økonomi, i tillegg til å være ny i Norge. Fra å ha tatt avgjørelser om å greie seg selv, skal de over natten innordne seg andres myndighet. Veldig mye er utenfor det helsevesenet kan hjelpe dem med. Desto viktigere er det å ta fatt i det de faktisk kan hjelpes med.

Machokultur

«De må legge fra seg machokulturen» sa Mudassar Kapur, Høyres talsperson for integrering, da en kvinnelig ansatt på et mottak for enslige mindreårige ble forsøkt voldtatt (NRK, 2016).

Machokultur forbindes ofte bare med noe negativt. Men machokultur betyr også høviskhet, ære, ansvarsfullhet og lojalitet. I den pressete situasjonen som ungdommene er i, kan det være støttende at de positive sidene ved deres kultur trekkes fram. Gutter som ikke har klart å beskytte jenter mot trakassering og overgrep før eller under flukten, kan oppleve ekstra sterk skyldfølelse fordi de er opplært til å skulle ta ansvar. Personale og andre som har med ungdommene å gjøre får roller som foreldresubstitutter. Mange av ungdommene har et stort behov for nærhet, både til voksne og til andre ungdommer. Seksuell grenseløshet blir for noen resultatet.   

Først og fremst ungdommer

Behovene kan være helt basale, og typiske for det ungdommer generelt baler med. For disse er først og fremst ungdommer. Enslige mindreårige gutter kan også lure på om deres penis er normal, jentene om kjønnsleppene er som de skal. Kulturelle normer legger sterke føringer for hva som er ønskelig og akseptabel atferd knyttet til forelskelse og erotikk. I tillegg har disse ikke foreldre eller søsken de kan spørre til råds. Det de lurer på kan være så banalt som: Hvordan få kontakt med den jeg er interessert i? Hvordan kan jeg vite om jeg er forelsket? Hvordan er det å kysse?

Kunnskap om kroppen er svært varierende, og noen mangler helt elementær kunnskap om kjønnsorganenes beskaffenhet. Noen er fast overbeviste om at onani er skadelig og fører til utmattelse og blindhet. Slike oppfatninger var også fremtredende i Norge da Karl Evang startet seksualopplysning på 1930-tallet. Muslimer kan ha lært at de ikke skal røre sine kjønnsorganer. Masturbasjon kan derfor føre med seg mye skyldfølelse og angst, og avmystifisering og trygging kan være viktig for mange.

Ukjent med menstruasjon

Menstruasjon kan være et fenomen jenter ikke kjenner til før de opplever det selv, og det kan være skremmende. Den kan også være myteomspunnet, og også gutter kan være svært opptatt av hva det er for noe. Også hvordan en blir gravid og hvordan et foster utvikler seg kan være ukjent for noen.   

Idealet om jomfrudom for jenter står sterkt i mange tradisjonelle kulturer, slik det også gjorde hos oss for ikke så veldig lenge siden. Vi har nylig hatt en diskusjon i Norge om såkalt rekonstruksjon av «jomfruhinnen». Dessverre ble diskusjonen gjerne redusert til om jomfruhinnen fins eller er en myte; det ble argumenter for at den bør kalles skjedekrans. I stor grad forsvant det bakenforliggende problemet, viktigheten av at jenter er jomfruer når de gifter seg. Selv om intensjonen med å nedtone betydningen av «jomfruhinnen» var å støtte jentene, ble mange fortvilet. «Hvordan skal vi da bevise at vi er jomfruer?» sa noen. Dersom jomfrudom er sett på som forutsetning for å være et skikkelig menneske, og «jomfruhinne» blir sett på som garanti for det, blir det galt, enten den fins eller ikke.

Nesten 40 år med selvbestemt abort kan gjøre at det glemmes at abort er straffbart og farlig i mange av ungdommenes opprinnelsesland. Frykt for helseskade og fordømmelse kan ligge nært dersom avbrytelse av en graviditet vurderes. Samtidig vet vi lite om barneønske hos unge flyktninger. Fra annet arbeid med flyktninger kjenner vi at det å få barn i en uklar og usikker situasjon kan gi framtidshåp, optimisme og mening.   

Homofili

Homofili oppfattes gjerne som haram, forbudt, ifølge islam. Også innen islam er det imidlertid de som mener at denne tolkningen er feil. Tilsvarende som innen kristen tenkning, er det de som mener at det som står i de hellige skriftene og som har blitt tolket som forbud mot homofili, egentlig dreier seg om noe annet. Noen hevder også at nestekjærlighet er det det viktigste i islam, og at de lidelsene som følger med fordømmelse strider mot religionen (El Feki, 2013).

Likevel er homofili forbudt i mange muslimsk dominerte land. Mange steder settes det likhetstegn mellom homofili og pedofili, og gutter som har vært utsatt for overgrep kan være redde for å bli stemplet som homofile (Kirkens Nødhjelp, udatert). Homofili forsvinner naturligvis ikke med forbud og normer. I Afghanistan snakkes det nedverdigende om «jentegutter». Bacha Basier et kjent fenomen. Det innebærer at menn, ofte velstående eller på andre måter mektige, holder seg med gutter ned til barnealder. Guttene kles i jenteklær, og danser eller på andre måter forlyster sine «herrer», mange misbrukes seksuelt. Fordi mange av guttene som kommer hit har hatt personlige erfaringer med seksuell utnyttelse under flukten, bærer de med seg erfaringer i egen kropp som kan prege hvordan de ser på sex mellom personer av samme kjønn.

Respekten for autoritetspersoner

Religioner har sterke føringer ikke bare for seksuell atferd, men også for i hvilken grad det er et ideal å ha kontroll og selvbestemmelse over eget liv. For mange er ateisme utenkelig og uforståelig. Det er også Guds privilegium å sette normene, og Gud som straffer overtredelser. Respekten for autoritetspersoner kan sitte dypt. Et møte med norske, sekulære idealer om seksuell autonomi kan være befriende, men kan også være vanskelig å forene med innlærte idealer. Det kan også gi en svimlende frihet.         

Nettvett

Bruk av pornografi er vanlig blant ungdommer, og det gjelder også enslige mindreårige. Mottakspersonale opplever dette ofte som problematisk. Ungdommene kan ikke hindres i å bruke porno, men de kan veiledes til gode nettsider med seksualopplysning. Et godt alternativ er den belgiske siden zanzu.be, som gir lett forståelig informasjon i tekst, bilder og høytlesing på 14 forskjellige språk. De som jobber med ungdommene til daglig forteller også at ulike filmer kan være til hjelp. NRK Super har noen gode programmer som har vært brukt med hell.  

Metoder i opplysningsarbeidet

Ungdommenes utgangspunkt for møtet med norsk seksualundervisning er krevende. De er først og fremst ungdommer, som i tillegg har spesielle behov. Seksualopplysning kan, hvis det gjøres på en god måte, fjerne unødige bekymringer og virke befriende. Erfaringer viser at et tillitsforhold er en forutsetning for at ungdommene kan ta imot budskap. «Husk at alle flyktninger er paranoide» sa professor Leo Eitinger en gang. Ungdommen kan tro det er kameraer overalt, og at personalet lekker informasjon til politi og UDI. Noen ganger er det best om det kommer noen utenfra. Men voksenpersoner ungdommene omgås til daglig kan også spille en viktig rolle.

Det sentrale er å skape situasjoner der ungdommene tør å spørre, og de voksne tør og kan svare ærlig. Ferdigfabrikkerte opplegg med powerpoints kan hindre at ungdommene kommer fram med det de ønsker.

I et mottak hadde helsesøster vært på besøk, men det var nokså mislykket. Ungdommene uteble eller gikk underveis. Men så ble det laget en «fritidsskole» der de unge fikk ta opp spørsmål de lurte på. De ville ha hjelp med engelsk, og de ville forstå trafikkskilt bedre. Og de hadde spørsmål om kropp og seksualitet, som viste seg å være mye mer basale enn det som den planlagte undervisningen tok opp. Det understreker viktigheten av lydhørhet overfor ungdommenes behov. Dialogbasert undervisning, der også underviser må lytte og lære, er avgjørende. Om utroskap er straffbart i Norge er et eksempel på noe ungdommene kan lure på, men som ikke inngår i vanlig norsk seksualopplysningsopplegg. Holdninger som kan oppleves som uakseptable må også få komme til uttrykk, selv om de ikke støttes.

Seksualundervisning i Norge har en broket historie (Nordberg, 2013) fram til der vi er i dag. Kunnskap om denne historien, og om hva som gjennom tidene har blitt sett på offentlig og privat hos oss, kan være nyttig bakgrunn i møtet med ungdommene. 

PS! Denne artikkelen bygger på innlegg og innspill fra deltakerne på et seminar Fylkesmannen i Finnmark arrangerte om dette tema i desember 2016. En stor takk til dem alle.

Referanser:

El Feki, Shereen (2014): Sex and the Citadel. Intimate Life in a Changing Arab World. London: Vintage Books.

Kirkens Nødhjelp (udatert): Krigens tause våpen. Brosjyre.

Nordberg, Kari Hernæs (2013): Ansvarlig seksualitet. Seksualundervisning i Norge 1935–1985. Avhandling for graden ph.d., Instituttet for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

NRK (2016): Stortingsrepresentant: De må legge fra seg machokulturen. 

Prosenteret (2017): Mistanke og magefølelse. Oslo kommune, Velferdsetaten.