Ikke neglisjer det vonde hos pasienten

Innspill
KAMP: På en avdeling kan ulike ansatte lett ta ulike posisjoner, og derved blir pasientens indre kamp også en kamp mellom personalet.
Traumatiserte mennesker trenger hjelp til å forholde seg til hele seg. Det gjelder både behov for nærhet og omsorg, men også å holde avstand til andre, skriver Arne Blindheim.

www.sykepleien.no 6. mars skriver psykiatrisk sykepleier Kathrine Benedicte Larsen en sikkert velment fagartikkel om å «Få pasienten ut av offerrollen», om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Larsen beskriver en viktig side hos en del mennesker som får denne diagnosen, og forståelsen og beskrivelsen er også velkjent fra en del miljøer innenfor psykisk helsevern. Imidlertid mangler denne forståelsen og praksisen etter min mening både dybde og helhet, og kan derfor slå svært uheldig ut.

En indre fragmentert verden

En utdypende forståelse av dynamikken som Larsen beskriver vil sprenge rammene i denne sammenheng, så dette blir kun en kort gjennomgang. Det er nokså velkjent, og forfatter er også inne på dette, at de aller fleste mennesker som får den omtalte diagnosen har vært utsatt for omfattende traumatiske opplevelser i oppveksten, som seksuelle overgrep, vold og neglisjering. Den vanlige dynamikken som utvikles med slike erfaringer, er at man får en indre fragmentert verden der en del av en selv prøver å late som ingenting siden man ikke klarer å ta den vonde virkeligheten innover seg. Man prøver heller å fokusere på daglige oppgaver. Denne siden av personen kan lett bli nokså avflatet med lite kontakt med følelser og kropp, da dette lett trigger kontakt med det vonde som man har inni seg. Imidlertid klarer man ikke å få det vonde på innsiden bort. Dette trenger seg på og kan hos en del pasienter vises som den delen av en selv som er liten og hjelpeløs og bærer på smerte. Når dette er det som forholder seg til andre, og har kontrollen over personen, blir det ofte omtalt som «regresjon».

Når et barn ikke får den trøsten det trenger når det har det vondt, kan barnet lett også utvikle en annen side i seg, som prøver å være tøff og sterk, og ta sterkt avstand fra alt av følelser, behov og nærhet til andre mennesker. Denne kontrollerende siden og det sårbare vil være i sterk konflikt, med diametralt ulike behov, noe som også avspeiles i kontakten med andre mennesker. Man kan veksle mellom behov for nærhet og behov for avstand. Den siden av en som prøver å holde alt som har med traumer å gjøre på avstand og konsentrere seg om dagligliv, kommer også i konflikt med resten av personen, da en skyver vekk andre sider i en som også har behov for å bli sett. Dette gjelder både behov for å få nærhet og omsorg, samt behov for å holde avstand til andre.

Menneskene rundt en traumatisert person

Traumatiserte mennesker kan ha dette mønsteret i seg på ulike måter. Vektforholdet mellom de ulike sidene i en kan variere. Mennesker som får diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse får denne diagnosen da de ofte har en ganske skjørt utviklet dagliglivsside. De er ofte svært utrygge på andre mennesker og blir derfor nokså emosjonelt ustabile. Like fullt vil dynamikken være den samme, og alle disse ulike behovene i en vil være til stede.

De menneskene som er rundt en traumatisert person vil ofte alliere seg med en av disse behovene i den traumatiserte personen. Larsen beskriver hvordan det lett kan gå når personalet på en avdeling allierer seg med det sårbare i personen. Hun har helt rett i at dette lett kan bli svært problematisk. Imidlertid er dette bare en av flere feller en kan gå i. En annen felle er å alliere seg med dagliglivssiden i personen, noe jeg har inntrykk av lett blir et alternativ for personalet, og som jeg også oppfatter at deler av psykisk helsevern oppmuntrer til. I praksis betyr dette at en fokuserer på her og nå, gjerne prøver å medisinere bort uro og følelser i personen eller oppmuntrer til å overse det vonde. På denne måten gjør personen og personalet kanskje det samme som de tidligere omsorgspersonene. De neglisjerer det vonde og med det også det skadde barnet.

En tredje mulighet er å alliere seg med kontrollsiden i personen. Dette innebærer at man avviser personens behov for hjelp og heller gir signaler som uttrykker at man må «ta seg sammen». Man uttrykker negative utsagn, som at pasienten «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og liknende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.

Blir selv en del av problemet

Det en ikke ser ut til å forstå er at når man identifiserer seg med en del av personen, blir man også en del av personens indre system, noe som innebærer at man avviser de andre sidene og behovene i personen. I stedet for å hjelpe personen til hvordan forholde seg til sin indre verden, blir man selv en del av problemet.

Uansett hvilke av de tre posisjonene man tar, blir man på den måten også ute av stand til å hjelpe personen til å fungere mer helhetlig. På en avdeling kan ulike ansatte lett ta ulike posisjoner, og derved blir pasientens indre kamp en kamp også mellom personalet.

Traumatiserte mennesker trenger hjelp til å forholde seg til hele seg, noe de får ved at behandlere og personalet hjelper dem til å forstå at alt inni en person er der av en årsak og at alt også trenger å bli sett og forstått. På den måten kan personen få hjelp til å fungere som en helhet der det både er tid til å ta seg av dagligliv og tid til sårbarhet og det vonde som har skjedd. Det vil være en balanse mellom nærhet og avstand til andre mennesker. Dette er omfattende arbeid både for personen selv og dem som er rundt, og det krever at man får den tiden man trenger. Skal man klare dette, er man avhengig av at menneskene man har rundt seg forstår denne dynamikken, samt aksepterer og respekterer hele mennesket med naturlige behov og reaksjoner ut fra hva vedkommende har opplevd.

LES: Få pasienten ut av offerrollen

På en avdeling kan ulike ansatte lett ta ulike posisjoner, og derved blir pasientens indre kamp en kamp også mellom personalet.