fbpx Den uforklarlige varmen Hopp til hovedinnhold

Den uforklarlige varmen

Regissør og produsent Margreth Olin med filmen "Mannen fra Snåsa", her foran plakaten av Joralf Gjerstad. Olin har filmet 22 mennesker i møte med Gjerstad.

Filmen «Mannen fra Snåsa» er en film om et fenomen som ikke lar seg dokumentere. Det kan jeg fint leve med, skriver Barth Tholens.

Margreth Olins dokumentar om Joralf Gjerstad hadde premiere i forrige uke, og trakk umiddelbart et rekordstort publikum. Hele 22 000 nordmenn var på kino i helgen for å se den forunderlige historien om mannen fra Trøndelag som får syke mennesker til å føle seg bedre gjennom håndspåleggelse. 

Jeg vil tro at mange vil la seg fascinere av fenomenet Snåsamannen. Å se ham i aksjon på filmlerretet, lavmælt og direkte, gjør noe med oss - om vi nå er innbitte skeptikere eller i utgangspunkt åpne for det uforklarlige som han representerer. Filmen er i hvert fall kjemisk fri for kvasisnakk, slik vi ofte ser det i alternativbransjen. I sitt møte med pasientene framstår Gjerstad som en mann som selv ser ut til å forundre seg over de kreftene han setter i bevegelse. Det er fritt for kosmiske stråler og/eller mystiske energibaner, og penger ser ikke ut til å være noen drivkraft. Om virkningen av Gjerstads «varme hender» er ren psykologi eller ikke, placebo eller ikke - er det vanskelig å mistenke ham for noe annet enn at han vil de menneskene som kommer til ham, vel. Det finnes verre ting.

Mens både den somatiske og den psykiske helsetjenesten i økende grad er opptatt av å legge forskning til grunn for sine metoder og prosedyrer, viser Snåsamannen at vi fortsatt har et lite stykke igjen for å forstå alt som virker inn på et menneske. I stedet for å moblisere mistenksomhet om Gjerstads metoder og hensikter, bør fenomenet Snåsamannen heller fylle oss med en ydmykhet om alt vi ikke vet. Selv Sigmund Freud var i sin tid opptatt av at det skjer mye i et menneskesinn som vitenskapen først på sikt vil klare å gi en forklaring på. 

Snåsamannen konkurrerer i så måte ikke med den tradisjonell skolemedisinen - og er heller ikke en trussel mot den. I filmen uttrykker Gjerstad tillit til legevitenskapen, og han passer seg vel for å gå legene i næring. De menneskene som oppsøker ham i Olins film, har det til felles at de har vært til tradisjonell behandling i helsetjenesten, men at de fortsatt har store smerter. Gjerstad er åpenbart på parti med pasienten; han utstråler en voldsom empati og tro på vedkommende. Så «fikser» hendene hans resten. I hvert fall for en stund.

I Olins dokumentar gjør Gjerstad det klart at han selv ikke forstår hva som skjer, og han stiller seg «til disposisjon» om vitenskapere skulle forske på hans krefter. Freud ville nok blitt glad for et slikt utsagn.

Jeg er den første til å beklage om filmen skulle bidra til at  tvilsomme, alternative behandlinger nå får vind i seilene. Vi må fortsette å stille krav til at helsetjenestene må bygge på dokumentert effekt av sin behandling, og bør være ytterst skeptiske til guruer av forskjellige slag som - udokumentert - får pasienter til å punge ut store beløp for humbug-terapier. 

Vi må erkjenne at kunnskap er det viktigste vi har. Men at den kunnskapen vi faktisk har, er alt vi trenger å vite, er også en tvilsom påstand. Derfor mener jeg at vi fint kan leve med fenomener som Snåsamannen. I filmen følte jeg at jeg var vitne til noe som jeg rett og slett ikke kunne begripe. Men jeg ble også oppriktig rørt. Hvis to hender og en solid dose empati kan befri noen mennesker fra store smerter, skal du være bra kynisk for å avfeie alt som bare tull.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse