Jakten på de gode ord

Følelsen av å ha gitt så mye av seg selv at det kjennes helt tomt, av å ha løpt så fort og sjonglert så mange baller samtidig at hodet føles som en tekopp-karusell, av å ha så mange følelser inni seg at det kjennes ut som det renner over.

Og så kommer sjefen og forteller om overfylte tøyposer som må gjøres noe med før seinvaktene kommer…

Da hadde det vært godt med et klapp på skuldra. Noen som hadde sett hvilke vanskelige situasjoner en faktisk har stått i denne dagen, hvor mye en har gitt av seg selv, hvordan en har kommet opp med kreative løsninger for å dekke den redde og fortvilte pasientens mange behov.

Tanken på at dette sjelden skjer gjør en umiddelbart enda mer sliten og det føles som om alle krav vokser over hodet på en mens en sitter igjen med en følelse av ikke å være god nok.

Betydningen av tilstrekkelighet

Jeg ble sittende og tenke på dette. På hvordan dette har forandret seg i meg de siste årene. Jeg har registrert at når jeg er sliten og i dårlig humør kan alt få meg til å føle meg utilstrekkelig og behovet for anerkjennelse og skryt er stort. Når jeg er i godt humør og har masse energi, vil nesten ingenting rundt meg gi meg følelsen av det samme.

Det får meg til å tenke at det kanskje ikke er det som blir sagt eller gjort utenfor meg, eller noe av det som skjer rundt meg i det hele tatt, som gir meg denne følelsen.

Det hele handler om hvilke tanker jeggjørmeg rundt det, som igjen gir meg en følelse. 

Jeg ser at jeg de siste par årene har satt mer pris på meg selv, jeg har tatt til meg og kjent på de takknemlige blikkene, håndtrykkene og klemmene som pasientene har gitt meg. Jeg har blitt tryggere og gladere i meg selv – noe som gir meg flere dager med godt humør, og færre med dårlig humør.

Snu fokuset på de dårlige dagene

Jeg har fremdeles dårlige dager, men de får ikke så stor plass lenger, og ofte ender de opp med å ikke bety noe. De bare kommer og går igjen – og de drar raskere når jeg ikke tenker så mye på dem.

Så hva er det som driver oss til å søke etter bekreftelse og ros fra de rundt oss? Er det sånn at vi ikke stoler nok på oss selv til å tro at vi selv kan vurdere om vi gjør en god nok jobb eller ikke? Er det det gamle urinstinktet i oss som skriker etter å «passe inn», bli godtatt av flokken, være beundringsverdig nok til å bli inkludert?

Er det de samme kreftene som får trebarnsmoren til å sette fram bollefatet foran ungeflokken, som ikke får røre før mor har tatt bilde og postet på instagram og facebook?

Min kloke venninne Camilla spurte en gang: «Hvor mange likes må man ha for å like seg selv»!

Forventningspresset om hverdagsros

I ros ligger masse kjærlighet, varme, omsorg og godhet – og jeg mener vi skal gjøre det så ofte og mye vi bare lyster!

Men det å trenge det og forvente det er noe annet. Da er det kanskje på tide å kjenne etter hvilke tanker en gjør seg om seg selv. Dersom en hele tiden tenker at en skulle gjort mer eller gjort det bedre vil en alltid kjenne seg litt utilstrekkelig og i dårlig humør.

Kanskje tillegger vi til og med andre ansvaret for at vi føler det sånn. «De andre forventer det», «jeg kjenner på meg at de synes sånn og sånn», «hvis jeg bare gjør litt mer, kan jeg være sikker på at det blir nok». Kanskje det stemmer, eller kanskje ikke. I mange tilfeller tror jeg det er våre egne tanker som finner på dette, og så ender vi opp med å tillegge andre ansvaret og skylden for at vi ikke kjenner oss gode nok. 

For det første fratar vi dermed andre ansvaret for å si fra om det er noe. For det andre føler vi negativitet overfor andre som de slett ikke skjønner eller fortjener. For det tredje tar vi ofte mye mer hensyn enn vi strengt tatt trenger, og bruker masse unødvendig energi på ting som overhodet ikke forventes av oss.

Vi blir sliten, og i dårlig humør – og får enda større behov for anerkjennelse og ros! Den berømte onde sirkelen er et faktum!

Hvordan snur man sirkelen?

Da jeg begynte å se mine tanker som det de virkelig var – nemlig tanker – så endret alt seg. Jeg merket at mine tanker kunne endres ganske fort ut ifra hvordan jeg hadde det, og da ble de ikke så viktige lenger. De kunne kun fortelle meg noe om tilstanden der og da, og det var i stadig endring.

Om jeg fokuserte veldig på hvor sliten jeg var og hvor mye jeg hadde gjort, ble behovet for anerkjennelse større. Da jeg deretter fokuserte veldig på hvor lite anerkjennelse jeg egentlig fikk, ble behovet enda større, og humøret desto lavere.

Andre dager kunne jeg legge merke til at jeg hadde gjort like mye, men hadde masse energi fordi jeg selv hadde anerkjent den gode jobben jeg hadde gjort. Mine tanker om det hele var annerledes, og dermed mine følelser rundt det hele. 

Det hadde vært flott om sjefen så alt det gode en gjør i løpet av en arbeidsdag, og satte pris på det. Jeg tror de sjefene som klarer dette på en god måte, får en arbeidsstokk som vil yte mer og bidra til at skuta styres trygt og godt. Men dersom vi ikke har en slik sjef, hjelper det lite å gå rundt og ønske seg det i det stille.

Sånn at det er hevet over enhver tvil: jeg mener sykepleiere får altfor lite ros og anerkjennelse for den krevende jobben vi gjør! Vi står ofte i vanskelige og krevende situasjoner, og føler stadig at kravene vokser oss over hodet og at vi burde gjort mer enn vi rekker. Det å få en bekreftelse fra noen rundt på at det er greit, godt nok, kan hjelpe oss å slippe det og gå videre til neste oppgave.

Gjennom å bli bevisst sine egne tanker om det en står i, og hvordan de påvirker oss, kan vi i stor grad skape vår egen virkelighet. Vi gjør det jo allerede! Gjennom innsikt kan vi frigjøre masse energi og gode følelser gjennom å gi slipp på de tankene som trykker oss ned, og la den naturlige gode flyten slippe til.

Tillat deg å tenke godt om andres intensjoner

Det ligger dypt og naturlig i alle mennesker å ønske å gjøre godt. Dersom vi lar dette slippe ut og antar at alle rundt oss også mener godt, bruker vi mindre energi på å ta ting personlig. Da slipper man å ta seg nær av det som ofte ikke har noe med oss å gjøre i det hele tatt og å misforstå det andre sier og gjør.

Så får det heller være om en går på en og annen smell, hvor noen andre ønsker å gjøre en vondt. Med balanse og gode følelser inni oss, trenger vi heller ikke å ta dette personlig. Det er jo den andre sitt, ikke mitt.

Jeg liker også skryt og anerkjennelse, det kjennes hærlig! Men jeg registrerer at jeg ikke lenger er avhengig av det fra andre for å kjenne på at jeg er god nok. I mitt liv har det gjort en stor forskjell. Jeg bryr meg fortsatt om hva andre mener, men den viktigste tilbakemeldingen får jeg fra meg selv, på godt og vondt. Og når jeg vet at mine gode og dårlige sider kommer og går, i takt med mitt humør, er det mye lettere å være avslappet i forhold til det hele.

(Innlegget er tidligere publisert på Helselosen.no)