En fryktelig frekk diagnose

Jeg er veldig skeptisk til disse personlighetsforstyrrelse-diagnosene. For det første synes jeg det er fryktelig frekt! Personligheten er jo tross alt den vi er som person, og hvis du blir fortalt at din personlighet er forstyrret, hvor mye håp om bedring ligger i det?

Det andre er at jeg har fått mange henvendelser fra (mest) kvinner som har fått en slik diagnose, og det viser seg at da er man avskåret fra hjelp på sykehus. Dette tror jeg dem på. Hvorfor? Jeg har selv erfart det. 

Tvangsinnlagt

Jeg har en manisk depressiv lidelse (Bipolar). Denne diagnosen fikk jeg i 1998. Men så hadde jeg en innleggelse i 2008 der jeg hadde en lege som ikke likte meg, og jeg kan ikke påstå at jeg hadde ham i nærheten av favoritter heller. Er det ikke rart hvordan slike ting ofte henger sammen?

I alle fall var jeg tvangsinnlagt, og det var noen år etter min laaange innleggelse. Jeg har alltid vært ærlig på at jeg ikke alltid er en «lett pasient å ha med å gjøre». Denne innleggelsen var i så måte intet unntak. Da jeg i tillegg rett og slett ikke likte denne arrogante legen, var det en selvfølge at dette var et katastrofalt utgangspunkt for å få til en god behandlingssituasjon.

Endret diagnose

Etter hvert gikk han lei! Han endret min diagnose til «Emosjonell personlighetsforstyrrelse» og «Kronisk suicidal». Dette innkalte han meg til time for å fortelle meg, samtidig som han skrev meg ut. Hvorfor? «Tvang var ikke hensiktsmessig» for slike diagnoser som min: personlighetsforstyrrelse. Jeg ble så glad! Jeg var fryktelig syk og ville ikke leve og han slapp meg fri! Plutselig slo det meg at denne legen ikke var så verst likevel.
Han spurte om jeg hadde planer om å dra rett hjem å ta mitt liv nå? Det bekreftet jeg og takket ham veldig. Da sa han noe som jeg til og med stusset på den gang: «Pass på at det blir vellykket da, ellers havner du bare inn igjen» (Ja, til og med når jeg skriver dette ser det VANVITTIG ut at en lege kan ha sagt noe slikt). Dere skjønner hvorfor jeg oppfattet ham som arrogant?

Fryktelig forstyrret

Det bar hjem i taxi. Min mann fikk ingen beskjed om at jeg nå var på vei hjem. Den neste uken husker jeg lite fra.
Denne tiden var nok aller verst for min mann og min familie. Jeg husker at det ble skytteltrafikk mellom hjemme og sykehuset. Fem leger la meg inn på tvang på en uke. Og hver gang ble jeg sendt rett hjem igjen. «Tvang var ikke hensiktsmessig for min nye diagnose». 
Jeg er heldig og har hatt min behandler ute til nå i 18 år. Hun har alltid kjempet for meg og hatt troen på at jeg skal bli bra (Takk til deg). Hun var fortvilet. Hun visste at denne nye diagnosen var feil og måtte jobbe for å få den fjernet.
Til slutt fikk jeg fjernet både den nye diagnosen og den behandleren som ble så fryktelig forstyrret av min personlighet. Fikk behandling for min depresjon. Siden du leser dette nå, så vet du jo også at jeg fikk god hjelp og er sprell levende.

Hvem er normen?

Men ærlig talt? «Personlighetsforstyrrelse»? Er det ikke en fryktelig frekk diagnose? Hvem måles den opp imot? Hvem er normen den avviker fra? Og som sagt: Hvem i huleste er det denne personligheten forstyrrer? Er det legen som diagnostiserer som blir forstyrret? 
Etter denne erfaringen jeg hadde, sier jeg: JA, helt klart! 
La oss i det minste få fjernet at diagnosen gir «rødt kort» til forsvarlig behandling.