Vil-gjerne-være-til-bry-bølgen

Den generasjonen som nå er i det som så pent heter «Den femte alderen» lider svært ofte av dette.

 

Det er de som drikker så lite de kan for å slippe å be om hjelp til å gå på do. Det er de som heller tilbringer natten på ­gulvet når de faller (hjemmesykepleien kommer jo uansett om 4–5 timer), enn å bruke trygghets-alarmen. Smertestillende behøver du slett ikke hente, det går helt fint så ­lenge de kan sitte krokbøyd på ­sengekanten noen ­timer. Og henter du legen, vil de garantert benekte at noe er galt.

 

Vil-ikke-være-til-bry-syndromet er helsemessig lite gunstig. De innlegges stadig med de­hydreringstilstander etter sine bestrebelser på å få ned antall doturer, de får lungebetennelser av netter i kjellertrappa og kroniske sår. Og kreftsvulster finner vi ikke før de er stå store at de synes gjennom klærne og kan innrapporteres av pårørende. Men de er enkle i drift: De spiser høflig det de får servert, svelger tablettene sine uten spørsmål og er uendelig takknemlig for hver minste ting du gjør for dem. De finner seg i bingo, andaktsstunder og vaffeltreff uavhengig av hva de ellers måtte ha brukt fri­tiden sin på. De vil, som sagt, helst ikke være til bry.

 

Vi har en eldreomsorg som er bygget opp rundt en generasjon av usedvanlig medgjørlige og lite kravstore mennesker. Og jeg kan avsløre følgende etter å ha observert den kommende ­generasjonen eldre; de er ikke slått over samme lest. Den kommende generasjonen gamliser sender gjerne spesialsykepleiere i en travel sengepost ut på en timelang leting etter en

lader til iphonen sin. De svelger ikke en tablett uten å vite hva den er for, hvem som har foreskrevet den og om det faktisk er state-of-the-art behandling av deres lidelse. De ler av semule­puddingen vi serverer, nekter å spise middag klokka ett og ber om low-carb-alternativer til risengrynsgrøten på lørdag. Ikke vil de spille bingo, heller.

 

Jeg tillater meg en spådom: Det er ikke bare at det er mange av dem som kommer til å bli ­problemet. De kommer faktisk til å forlange å bli behandlet som autonome individer, og det ­passer helt ærlig himla dårlig inn med hvordan vi har lagt opp ­eldreomsorgen, og ikke minst de rammene vi har å tilby omsorg innenfor.

 

Vi kommer riktignok til å spare noen årsverk på at vi slipper å rulle hår og trekke nylonstrømper på skjelvne, gamle ben. Og kanskje kan vi håpe på at når den femte alderen omsider innhenter etterkrigsgenerasjonen, har de slitt seg ut og blitt redusert nok til å svelge sobrilen uten spørsmål og falle til ro i godstolen med rullekake og morgenandakt på radioen som sine forgjengere.