fbpx Evaluering av den helsefaglige forskningssatsingen i Helse Nord Hopp til hovedinnhold

Evaluering av den helse­faglige forsknings­satsingen i Helse Nord

Sammendrag

Bakgrunn: Tidlig på 2000-tallet ble norsk forskning innen sykepleie og andre helsefag betegnet som svak. Siden 2007 har Helse Nord satset strategisk på å styrke helsefaglig forskning.

Hensikt: Hensikten med dette prosjektet har vært å evaluere om forskningssatsingen i Helse Nord har gitt resultater, der oppmerksomheten har vært rettet mot forskningsaktivitet, tildeling av forskningsmidler, forskningsproduksjon og vilkår for forskning blant helsefaglige forskere i helseforetakene.

Metode: Settingen for undersøkelsen er fire helseforetak i Helse Nord. Vi benyttet en multimetodisk tilnærming og ulike datakilder i undersøkelsen. En kvantitativ kartlegging basert på forskningsadministrative data og systematiske søk etter forskningspublikasjoner registrert i tidsskriftdatabaser ble benyttet sammen med data fra en spørreundersøkelse som ble gjennomført blant helsefaglige forskere og stipendiater i 2015.

Resultat: I perioden 2008–2015 er det en økning av stipendiater, forskere og vitenskapelige publikasjoner i helseforetakene. Kompetansehevingen har vært størst innen sykepleie og fysioterapi. Forskerne og stipendiatene har bidratt til flerfaglig forskning og har brukt et bredt spekter av metodologiske tilnærminger, der kvalitative metoder dominerte. I gjennomsnitt er 29 prosent av artiklene i perioden publisert i nivå 2-tidsskrifter. Helse Nord har vært hovedfinansieringskilden for forskningen. Respondentene rapporterte om manglende tid, midler, kultur og tilrettelegging for forskning som hindringer for å gjennomføre forskning.

Konklusjon: Det har vært en positiv utvikling og styrking av helsefaglig forskningskompetanse og forskning i Helse Nord i det aktuelle tidsrommet. Resultatene tilsier at en strategisk satsing på helsefaglig forskning har hatt positiv effekt, og en slik satsing anbefales også til andre helseforetak.

Norges forskningsråd evaluerte i 2003 medisinsk og helsefaglig forskning i Norge, i hovedsak forskning gjennomført ved universitetene (1).

I rapporten konkluderte de med at forskning i sykepleie og andre helsefag kunne betegnes som svak og bak andre land som Sverige og Finland med hensyn til utvikling av forskningsprogram og ressursbruk. Anbefalingene inkluderte blant annet økt satsing på helsefaglig forskningsfinansiering (1).

På basis av evalueringen og identifiseringen av helsefaglig forskning som et nasjonalt forskningssvakt område utarbeidet flere regionale helseforetak, blant annet i nord og vest, strategiske initiativer for å styrke helsefaglig forskning (2, 3).

Helse Nord styrket forskningen

For å styrke slik forskning i Helse Nord (HN) bevilget Universitetssamarbeidet (USAM) i 2007 midler til en treårig tidsavgrenset prosjektstilling som helsefaglig forskningsleder. USAM er samarbeidsorganet mellom det regionale helseforetaket Helse Nord RHF (HN) og universitetene i Nord-Norge.

I tillegg ble helsefaglig forskning utpekt som et av flere forskningssvake satsingsområder i de nye forskningsstrategiske planene for Universitetssykehuset Nord-Norge HF (UNN) (4) og HN (5).

Formålet med den helsefaglige forskningssatsingen i HN har vært å styrke forskningen blant ansatte med treårige helseprofesjonsutdanninger, slik som sykepleie, jordmor, fysioterapi, ergoterapi, bioingeniør, radiograf og sosionom.

Tiltak som har vært gjennomført

Konkrete tiltak som har vært gjennomført, er stilling til helsefaglig forskningsleder og prioritering av helsefaglig forskning i tildelingen av HNs forskningsmidler.

Oppgavene til den helsefaglige forskningslederen har vært å drive forskningsveiledning og rådgivning, etablere støttefunksjoner, utvikle kurs eller seminarer og utvikle forskningsnettverk blant helsefaglige forskere fra både somatikk og psykiatri.

Av de utlyste forskningsmidlene er det ikke avsatt egen pott til helsefaglig forsking. Men dersom prosjektene har vært vurdert som støtteverdige, har det hvert år vært tildelt midler til minst ett ph.d.- eller postdoktorprosjekt til en helsefaglig forsker.

Forskningssatsingen ble evaluert

I arbeidet med ny forskningsstrategi for HN, gjeldende fra 2016, fikk firmaet Sirona Health Solutions (Sirona) oppdraget med å evaluere forskningssatsingen i HN for årene 2002–2013 (6).

Sluttrapporten fra mars 2015 konkluderer med at både forskningsaktiviteten og forskningskompetansen i HN er økt i tråd med den strategiske satsingen (6). For helsefaglig forskning konkluderte Sirona at det på bakgrunn av de innsamlede dataene ikke var mulig å analysere tildelingene her dypere (6, s. 73).

Hensikten med studien

Hensikten med denne studien har vært å evaluere den helsefaglige forskningssatsingen i HN i perioden 2007–2015. Følgende forskningsspørsmål ble undersøkt:

  1. Hva kjennetegner den helsefaglige forskningsaktiviteten i perioden?
  2. I hvilken grad er det gitt tildelinger av forskningsmidler til helsefaglige forskere?
  3. I hvilken grad har helsefaglige forskere bidratt til forskningsproduksjonen i HN?
  4. Hvordan opplever helsefaglige forskere vilkårene for forskning i foretakene?

Metode

Settingen for undersøkelsen er fire av de fem helseforetakene i HN, med unntak av Sykehusapotek Nord. Vi benyttet en multimetodisk tilnærming med ulike typer data og datakilder.

Publikasjoner av helsefaglige forskere med tilhørighet og adressering til helseforetakene ble identifisert gjennom søk i Pubmed- og Cristin-databasene. Søket ble avgrenset til publikasjoner i perioden 2008 til og med 2014, der helsefaglige forskere var førsteforfatter eller medforfatter på publikasjonen.

Vi benyttet administrative data fra forskningstildelinger i perioden 2008–2015 for å kartlegge tildelinger av ph.d.-stipender og forskningsmidler til helsefaglige forskere.

Sekretariatet for HNs utlyste forskningsmidler bidro med data om antall søknader og tildelinger. Antallet avlagte doktorgrader i perioden er hentet fra årsrapporteringene for HN-forskningsmidler (2008–2015) (7) samt fra UiTs oversikt over avlagte doktorgrader (8).

Spørreundersøkelse ble sendt til forskere

Vi benyttet snowball sampling eller network sampling for å få oversikt over helsefaglige forskere og stipendiater per juni 2015 (9). Helt kort gikk denne metoden ut på at hver av de identifiserte forskerne eller stipendiatene ble spurt om de kjente til andre som ikke var kommet med på oversikten vi hadde.

Vi tok utgangspunkt i identifiserte forskere basert på data fra tidligere helsefaglig forskningsleder i HN. Alle helsefaglige forskere og stipendiater som var ansatt i hoved- eller bistilling i helseforetak i HN (n = 42), fikk tilsendt en elektronisk spørreundersøkelse utviklet spesifikt for denne kartleggingen.

Innholdet i spørreundersøkelsen

Spørreundersøkelsen inneholdt både enkeltspørsmål fra tilsvarende forskningskartlegginger ved UNN (10, 11) samt spørsmål utviklet spesifikt for dette prosjektet.

Spørreundersøkelsen inneholdt følgende spørsmål med forhåndskodede svaralternativer på nominal- eller ordinalskala: kjønn, arbeidssted (helseforetak), tilknytning til helseforetak i hoved- eller bistilling, tilknytning til universitet eller høyskole i hoved- eller bistilling, år siden avsluttet grunnutdanning, helsefaglig fagbakgrunn, år ansatt i helseforetak i perioden 2008–2015, ph.d.-kompetanse, årstall for oppnådd ph.d.-kompetanse, ph.d.-finansiering, arbeidsoppgaver i klinisk stilling, tid til forskning, metodologiske tilnærminger i egen forskning og samarbeidsparter innen forskning.

I tillegg stilte vi følgende åpne spørsmål: «Nevn opptil tre faktorer som kan bidra til å hemme eller fremme din forskning.»

Gjennomføringen av spørreundersøkelsen

Spørreskjemaet ble gjennomgått og pilotert i et møte med tre helsefaglige forskere og en stipendiat ved UNN, som alle var sykepleiere. Ingen endringer var nødvendig. Spørreundersøkelsen ble gjennomført ved hjelp av Questback.

Vi meldte prosjektet til UNNs personvernombud før oppstarten, og personvernombudet hadde ingen innsigelser til den planlagte gjennomføringen av spørreundersøkelsen. En IKT-medarbeider ved Klinisk forskningsavdeling administrerte undersøkelsen i Questback, inkludert én selektiv påminnelse etter to uker.

Etter endt datainnsamling utleverte IKT-medarbeideren et avidentifisert datasett til forskeren. Data ble lagret i henhold til gjeldende rutiner for håndtering av forskningsdata ved UNN.

I informasjonsskrivet til spørreundersøkelsen fikk deltakerne informasjon om at dataene ville bli behandlet konfidensielt og avidentifisert. Totalt 30 – 14 forskere og 16 stipendiater – svarte på spørreundersøkelsen (svarprosent: 71).

Dataanalyse

Vi gjennomførte deskriptive statistiske analyser ved å bruke statistikkprogrammet SPSS, versjon 20 (IBM SPSS Statistics) og presenterer summariske mål som antall, prosent, gjennomsnitt, median og spredningsmål i denne artikkelen.

Vi brukte Microsoft Excel til å sammenstille resultatet i figurer og tabeller. De åpne spørsmålene er analysert og kategorisert ved hjelp av summativ innholdsanalyse (12).

I presentasjonen av resultater benytter vi begrepet «forsker» om ansatte med helsefaglig fagbakgrunn og ph.d.-kompetanse og «stipendiat» om helsefaglige ansatte som er i gang med kompetansebygging på ph.d.-nivå.

Resultat

Forskningskompetanse og fagbakgrunn

Da forskningssatsingen startet opp i 2008, var det totalt sju helsefaglige forskere med ph.d.-kompetanse og fire stipendiater i helseforetakene i HN.

Snowball-samplingen medio 2015 identifiserte totalt 19 forskere og 23 stipendiater i helseforetakene. Av disse var tre forskere og tre stipendiater menn. De fleste var ansatt på UNN, henholdsvis 15 forskere og 17 stipendiater.

De 19 helsefaglige forskerne hadde følgende fagbakgrunn: elleve sykepleiere, to jordmødre, fire fysioterapeuter, en bioingeniør og en ergoterapeut. Fagbakgrunnen til de 23 stipendiatene var tilsvarende: tolv sykepleiere, seks fysioterapeuter, to bioingeniører, en vernepleier, en ergoterapeut og en sosionom.

Forskningsfinansiering

Når det gjelder tildeling av forskningsmidler til helsefaglige forskere og stipendiater, hadde totalt 17 pågående helsefaglige stipendiater finansiering fra HN i 2015. Over tid har tildelingen variert fra null til fem tildelte ph.d.-stipender per år til personer med helsefaglig bakgrunn.

Blant stipendiatene var HN den viktigste finansieringskilden.

Fra og med 2009-tildelingen har totalt tre helsefaglige forskere fått postdoktorstipend, hvorav to av totalt 55 tildelte postdoktorstipender er fra HN i perioden 2010–2015.

Tall fra respondentene i spørreundersøkelsen (n = 30) viste at blant stipendiatene var HN den viktigste finansieringskilden. Totalt tolv av 16 stipendiater hadde fått ph.d.-stipend fra HN, tre hadde universitetsstipend, og en hadde stipend fra Norges forskningsråd.

En større andel av stipendiatene (75 prosent) hadde fått ph.d.-stipend fra HN sammenliknet med forskerne (36 prosent).

Forskningsproduksjon

I perioden 2008–2015 ble det avlagt ti ph.d.-grader som helt eller delvis var finansiert av HN, og der kandidaten hadde helsefaglig bakgrunn. I tillegg hadde helsefaglige ansatte i helseforetakene avlagt fem ph.d.-grader, der graden var finansiert av en annen finansieringskilde (7).

Antallet vitenskapelige publikasjoner per år i perioden 2008 til og med 2014, der foretaksansatte helsefaglige forskere eller stipendiater var en av forfatterne, vises i figur 1.

Over tid har det vært en økning i antallet publikasjoner per år, og totalt 31 vitenskapelige artikler med en helsefaglig forfatter ble publisert i 2014 (figur 1). Andelen artikler på nivå 2 (lysegrønn søyle) har vært stabil med over 25 prosent årlig fra 2011.

Videre illustreres en jevn stigning i antallet artikler der helsefaglige forfattere ansatt i helseforetak var første- eller sisteforfatter (grå søyle). Disse artiklene utgjorde en andel på 68 prosent (21 av 31 artikler) i 2014.

Figur 1. Antallet vitenskapelige publikasjoner av helsefaglige forskere eller stipendiater

Kjennetegn ved helsefaglig forskning i HN

Gjennom spørreundersøkelsen identifiserte vi kjennetegn ved og vilkår for helsefaglig forskning. På spørsmålet om hvor lenge det var siden forskerne og stipendiatene hadde avsluttet sin grunnutdanning, viste resultatene at median (minimum–maksimum) alder siden avsluttet grunnutdanning var 30 (10–35) år for forskerne og 28 (11–36) år for stipendiatene.

På spørsmålet om samarbeidsparter i forskningen oppga 10 av 14 av forskerne (71 prosent) å ha regionale og 10 av 14 (71 prosent) internasjonale samarbeidsparter eller medforfattere i forskningen sin.

Leger var den profesjonen flest oppga som samarbeidspart.

Blant stipendiatene oppga 12 av 16 (75 prosent) at de hadde regionale og 10 av 16 (62 prosent) at de hadde internasjonale samarbeidsparter eller medforfattere i egen forskning. Forskningssamarbeidet var i stor grad tverrfaglig.

Leger var den profesjonen flest oppga som samarbeidspart (70 prosent). De nest mest vanlige samarbeidspartene som ble oppgitt, var sykepleiere og deretter fysioterapeuter.

På spørsmålet «Hvilke metodologiske tilnærminger bruker du / har du brukt i din forskning?» rapporterte 20 av 30 av forskerne og stipendiatene (67 prosent) å ha brukt kvalitative metoder. Oversikt over metodebruk blant forskerne og stipendiatene fremkommer i figur 2.

På det åpne spørsmålet om hvilket fagområde forskerne og stipendiatene forsket innen, viste svarene at det ble forsket innen følgende områder (alfabetisk listet): barn/unges helse, e-helse/e-journal, flyktninghelse, folkehelse, gastrologi, immunologi, intensivmedisin, kardiologi, klinisk etikk, kreft, kronisk somatisk sykdom, kvinnehelse, nevrologi, obstetrikk, psykisk helse, rehabilitering og revmatologi.

Figur 2. Metodologiske tilnærminger i helsefaglig forskning

Vilkår for forskning for helsefaglige forskere i foretakene

Blant de 14 helsefaglige forskerne i helseforetakene som deltok i spørreundersøkelsen, rapporterte fem (36 prosent) at de ikke hadde noen arbeidstid avsatt til forskning i nåværende stilling.

Median tid avsatt til forskning var 10 prosent, varierende fra 0–100 prosent, tre personer var ansatt i 100 prosent-forskerstillinger. Av stipendiatene hadde åtte av 16 (50 prosent) 100 prosent-stipendiatstillinger.

Vi spurte også forskerne om hvilke arbeidsoppgaver stillingen i helseforetaket omfattet, med følgende prekodede svaralternativer: klinisk pasient / klient arbeid, ledelse, undervisning/veiledning av studenter/ansatte, forskning og kvalitetsarbeid/fagutvikling.

Flere alternativer kunne krysses av. Resultatet er presentert i figur 3. Figuren viser at 50 prosent hadde kliniske arbeidsoppgaver, og at om lag 60 prosent arbeidet med forskning.

Figur 3. Helsefaglige forskeres arbeidsoppgaver i helseforetaket

I et åpent spørsmål i spørreundersøkelsen ba vi forskerne om å beskrive de tre viktigste forholdene som de mente hemmer forskning. Forhold som hemmer forskning, er inndelt i kategoriene midler/tid og kultur/miljø, selv om disse overlapper noe. Kategoriene med undergrupper er presentert i tabell 1.

Tabell 1. Forhold som hemmer forskning i helseforetak

Forskerne spesifiserte følgende konkrete eksempler: «For liten tid på grunn av andre arbeidsoppgaver», «mangel på hjelp i gjennomføringen og manglende finansiering», «å finne en god kombinasjon mellom forskning og andre oppgaver i klinikken», og «ingen bistilling ved UiT slik at jeg kan være hovedveileder.»

Forskere og stipendiatene ble også bedt om å beskrive de tre viktigste faktorene som kan fremme egen forskning, i et åpent spørsmål.

Etter innholdsanalysen kategoriserte vi forhold som kan fremme forskningen blant forskerne i fire kategorier: tid, forskningsmidler, miljø og karriereutvikling. For stipendiatene delte vi svarene inn i to kategorier: støttefunksjoner og miljø. Resultatene er vist samlet i tabell 2.

Tabell 2. Forhold som kan fremme forskning blant helsefaglige forskere og stipendiater

Diskusjon

Kjennetegn ved den helsefaglige forskningsaktiviteten i HN

I perioden fra 2008 til 2015 var det en jevn økning i antallet helsefaglige forskere og stipendiater i HN, spesielt ved UNN. Kompetansehevingen har vært størst innen sykepleie og fysioterapi. I de mindre foretakene og innen noen helsefag, som radiografi, er forskningskompetansen i mindre grad blitt styrket.

Forskningen dekker et bredt spekter av fagområder. Fra HN har det vært en tildeling av ett til fem nye ph.d.- eller postdoktorstipender årlig til kandidater med helsefaglig bakgrunn. I perioden er det avlagt 15 doktorgrader der kandidaten hadde helsefaglig bakgrunn og finansiering fra HN og/eller ansettelse i helseforetaket.

I takt med et økende antall forskere og stipendiater har det også vært en jevn stigning i antallet publikasjoner i perioden, der i gjennomsnitt 29 prosent årlig er publisert i nivå 2-tidsskrifter. Kun to av totalt 55 tildelte postdoktorstipender fra HN, i perioden 2010–2015, ble tildelt helsefaglige forskere.

I takt med et økende antall forskere og stipendiater har det også vært en jevn stigning i antallet publikasjoner i perioden.

Forskningssatsingen i perioden 2008–2015 har bidratt til å bygge forskningskompetanse blant egne ansatte, som i stor grad har blitt værende i foretakene. Det er imidlertid store forskjeller mellom foretakene.

Ved Helgelandssykehuset har man så langt ikke lyktes med å bygge eller rekruttere helsefaglig forskningskompetanse, mens UNN både har rekruttert flere med denne kompetansen eksternt samt lyktes med å bygge kompetanse internt.

Det er kjent i HN at det generelt er større utfordringer med å øke forskningsaktiviteten ved de mindre helseforetakene enn ved UNN (6).

Median alder siden avsluttet grunnutdanning var 28 år blant stipendiatene og 30 år blant forskerne. I NIFUs undersøkelse av forskning blant sykepleiere rapporterte stipendiatene gjennomsnittlig 18 år siden fullført grunnutdanning (13). Gjennomsnittsalderen blant kandidatene i HN kan derfor sies å være høy.

Aamodt og medarbeidere fant også at gjennomsnittsalderen blant sykepleierstipendiatene var betydelig høyere enn i hele stipendiatpopulasjonen per 2017 (13). Fremover bør man tilstrebe å rekruttere yngre kandidater for å bidra til lengre karriereløp innen forskning, også i helsefagene.

Flere spesialutdanninger innen sykepleie og fysioterapi er de senere år omgjort til masterutdanninger, og forutsetningene for å bygge kompetanse og rekruttere yngre forskere er nå til stede, dersom muligheten tas i bruk (13).

Resultatene vi har oppnådd i Helse Nord, samsvarer med resultat som er beskrevet i Helse Vest, der det i perioden fra 2009–2013 ble tildelt 8,5 millioner kroner i strategiske forskningsmidler for å styrke helsefaglig forskning (14).

I en oppsummering fra satsingen konkluderes det med at midlene både har bidratt til regionale forskingsnettverk, økt forskningsaktiviteten og forskningsproduksjonen blant helsefaglige forskere og ikke minst bidratt til mer kunnskapsbaserte helsetjenester i Helse Vest (14).

Kompetanseheving og forskning gjør sykehus bedre

For å bygge opp og beholde forskningskompetanse er gode kandidater med mastergradskompetanse sentralt for å rekruttere de beste videre til et ph.d.-løp.

Det er en utfordring for klinikkene å avsette tid og midler til å utdanne helsefaglige ansatte til mastergradskompetanse, samtidig som de har behov for den kliniske kompetansen i praksis.

Helsepersonell får kjennskap til forskning gjennom ervervelse av kompetanse på mastergradsnivå. Det kan styrke klinisk praksis ved at de bidrar til at forskningsresultatene brukes i praksis. Ifølge Sironas (6) evaluering er koblingen mellom forskning og klinisk praksis fortsatt en utfordring for HN.

I England har helsemyndighetene gjennom National Institute for Health Research investert i sykepleiernes kompetanseheving på masternivå gjennom et særskilt klinisk, akademisk utdanningsprogram i helseforetakene (15).

Gjennom programmet er det avsatt øremerkede midler til kompetanseheving på mastergradsnivå. I tillegg har de opprettet kliniske, akademiske stillinger for erfarne forskere. Programmet er tilrettelagt slik at sykepleierne øker sin kompetanse innen forskning parallelt med at de også øker den kliniske kompetansen.

Kompetansehevingstiltakene er begrunnet ut fra forskningsevidens som viser at helseforetak som driver forskning, tilbyr pasientene bedre kvalitet i pleien og behandlingen (15–17). For å sikre rekruttering av yngre forskere er det viktig med en fortsatt satsing på å tildele ph.d.-stipender til nye helsefaglige forskere.

Andre tiltak anbefales, som å heve kompetansen for å kunne skrive gode forskningssøknader og bygge faglige nettverk der kompetanse deles. Hensikten med tiltakene er å øke kvaliteten på prosjekter og søknader og tildelingen av forskningsmidler til helsefaglige prosjekter.

Spørreundersøkelsen viste at forskerne og stipendiatene bidro til flerfaglig forskning, de forsket innen flere fag og innen et bredt spekter av fagområder.

Forskningsfinansiering og forskningsproduksjon

Selv om det har skjedd en positiv utvikling, i hovedsak ved UNN, er den helsefaglige forskningskompetansen sårbar. Det er fortsatt en meget beskjeden tildeling av forskningsmidler til helsefaglige forskere ut over ph.d.-nivå.

Derfor har HN i forskningsstrategien for perioden 2016–2020 spisset satsingen på helsefaglig forskning til å støtte postdoktorstipend med ett stipend per år forutsatt at søknadene er støtteverdige (18). Lang klinisk erfaring hos forskerne gir reduserte muligheter til akademiske karriereløp.

I korte akademiske karriereløp vil færre kunne bli erfarne forskere som bygger større forskningsprosjekter eller -grupper, som involverer flere stipendiater og postdoktorer. Derfor anbefaler vi å fortsette å satse strategisk på helsefaglig forskning i HN.

Vilkår for helsefaglig forskning i foretakene

Median tid avsatt til forskning for helsefaglige forskere var 10 prosent, og 36 prosent hadde ingen tid avsatt til forskning. I hovedsak ble forskning hindret av manglende tid, midler og kultur og manglende tilrettelegging for forskning.

Manglende tid på grunn av andre arbeidsoppgaver som det viktigste hinderet for forskning er i samsvar med tidligere rapporterte hindringer for forskning blant leger og psykologer (10, 11).

Basert på tilbakemeldingene vi fikk, kan mulige tiltak i en fortsatt strategisk forskningssatsing være som følger:

  • satse gjennom ordinære forskningsmidler
  • videreføre stilling(er), som helsefaglig(e) forskningsleder(e)
  • øremerke midler til master-, ph.d.- og postdoktorstipender
  • utvikle karriereveier for helsefaglige forskere i foretak
  • tilrettelegge for miljø og kontorfellesskap for stipendiater ved helseforetakene
  • opprette bistillinger mellom universiteter eller høyskoler og helseforetak

For å beholde kompetansen i helseforetakene ser det ut til å være viktig å utvikle karriereveier for helsefaglige forskere, slik at de i større grad enn i dag kan kombinere klinisk arbeid og forskning etter gjennomført ph.d.-grad. Kombinasjonsstillinger med klinikk og forskning er i stor grad modellen for leger og psykologer i foretakene (10, 11).

For å beholde kompetansen i helseforetakene ser det ut til å være viktig å utvikle karriereveier for helsefaglige forskere.

På grunn av det store forventede erstatningsbehovet for førstestillingskompetente innen universitetssektoren de kommende årene (13) er det essensielt at helseforetakene kan tilby attraktive stillinger med konkurransedyktige vilkår for å unngå en utilsiktet kompetanselekkasje.

Aamodt og medarbeidere fant at de vanligste karriereønskene til sykepleierstipendiatene enten var en førstestilling ved en sykepleierutdanning eller kombinert fag- og forskerstilling i spesialisthelsetjenesten.

Det var også vanlig å ønske en fortsatt karriere som postdoktor eller forsker (13). Det skulle derfor være grunnlag for å beholde helsefaglige forskere i foretakene, om man legger forholdene til rette for det.

De helsefaglige forskerne og stipendiatene etterspurte også infrastruktur og støttefunksjoner for forskning, for eksempel kontorplasser, møteplasser og miljø, og statistikkhjelp. Slike støttefunksjoner ble etterspurt også i undersøkelsen blant leger og psykologer fra 2001 og 2006 (10, 11).

Studiens styrker og svakheter

På grunn av små og oversiktlige forhold ved HF-ene i HN har vi en god oversikt over ansatte med doktorgrad og stipendiater. En svarprosent på 71 prosent på spørreundersøkelsen anses å være tilfredsstillende.

Vi kan ikke utelukke at avgrensningen av litteratursøket til kun å omfatte databasene Pubmed og Cristin har medført at antall publikasjoner i perioden er underrapportert.

Konklusjon

Basert på resultatene kan vi konkludere med at det i HN har skjedd en positiv utvikling over tid med styrking av helsefaglig kompetanse og helsefaglig forskning i de fleste helsefaglige profesjonene.

HNs spesifikke satsing, gjennom en egen stilling for helsefaglig forskningsleder, og gjennom de søkbare forskningsmidlene må dermed kunne sies å ha vært vellykket.

Erfaringene fra HN er i samsvar med resultatene som er oppnådd i Helse Vest, og tilsier at en strategisk satsing på helsefaglig forskning har positiv effekt, og at en slik satsing kan anbefales også til andre helseforetak.

Takk til: Inger Sperstad, IT-konsulent ved Klinisk Forskningsavdeling UNN, Tromsø for utarbeiding og distribusjon av Questback-undersøkelsen. Ellen Blix, professor ved Oslomet – storbyuniversitetet og tidligere helsefaglig forskningsleder i HN 2007–2014 for hjelp med navnelister over aktuelle forskere i HN. Tove Klæboe Nilsen, forskningssjef i Kvalitets- og forskningsavdelingen, Helse Nord RHF, Bodø for innspill og diskusjon av resultat.

Referanser

1.       Kamper-Jørgensen F, Eriksson C, Starfield B, Ahlbom A, Andersen PK, Jensen UJ, et al. Evaluation of clinical, epidemiological, public health, health-related and psychological research in Norway. Public health and health services research – Panel 2. Oslo: Norges forskningsråd; 2004.

2.       Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Helsefaglig forskning ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Forslag til plan. Tromsø; 2006.

3.       Helse Vest RHF. Strategi for styrking av helsefaglig forskning i Helseregion Vest 2007–2010. Arbeidsgruppens rapport. Bergen; 2007. Tilgjengelig fra: https://docplayer.me/820080-Strategi-for-styrking-av-helsefaglig-forskning-i-helseregion-vest-2007-2010-arbeidsgruppens-rapport.html (nedlastet 15.05.2020).

4.       Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Forskningsstrategi Universitetssykehuset Nord-Norge 2008–2012. Tromsø; 2007.

5.       Helse Nord RHF. Forskningsstrategi Helse Nord 2010–2013. Bodø; 2009.

6.       Sirona Health Solutions. Evaluering av forskningssatsingen i Helse Nord RHF perioden 2002–2013. Sluttrapport. Stockholm: Sirona Health Solutions; 2015. Tilgjengelig fra: https://docplayer.me/13088133-Evaluering-av-forskningssatsingen-i-helse-nord-rhf-perioden-2002-2013.html (nedlastet 15.05.2020).

7.       Helse Nord RHF. Årlig rapportering på forskning og innovasjon. Faglig rapportering. Hovedrapport forskningsaktivitet. Bodø: Helse Nord RHF; 2008–2015. Tilgjengelig fra: https://helse-nord.no/forskning-og-innovasjon/arlig-rapportering-pa-forskning-og-innovasjon (nedlastet 16.04.2019).

8.       UiT Norges arktiske universitetet. Doktorgrader ved UiT Tromsø 2015. Tilgjengelig fra: https://uit.no/om/enhet/artikkel?p_dimension_id=88199&p_document_id=256499 (nedlastet 16.04.2019).

9.       Polit DF, Hungler BP. Nursing research: principles and methods. 6. utg. Philadelphia: Lippincott Williams & Wilkins; 1999.

10.     Eriksen BO, Evensen E. Hvilke tiltak kan øke forskningsaktiviteten ved universitetssykehusene? Tidsskr Nor Legeforen. 2001;121:2960–3.

11.     Eriksen BO, Evensen E. Endringer i forskningsaktiviteten ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Norsk Epidemiologi. 2006;16(2):67–72.

12.     Hsieh H-F, Shannon SE. Three approaches to qualitative content analysis. Qual Health Res. 2005;15(9):1277–88.

13.     Aamodt PO, Nesje K, Olsen BM. Rekruttering til forskning i sykepleie: en kartlegging av rekrutteringsbehov, rekrutteringsgrunnlag og stipendiatenes karriereplaner. Oslo: NIFU; 2018. NIFU-rapport; 2018:28.

14.     Hope I, Frisk B, Myklebust H, red. Helsefaglig forskning. Regional helsefaglig forskningssatsing i Helse Vest. Regional helsefaglig forskningssatsing i Helse Vest; 2013.

15.     National Institute for Health Research. Building a research career. A guide for aspiring clinical academics (excluding doctors and dentists) and their managers. Leeds; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.clahrc-eoe.nihr.ac.uk/2016/02/building-a-research-career-a-guide-for-aspiring-clinical-academics-and-their-managers-from-the-nihr/ (nedlastet 22.05.2020).

16.     Ozdemir BA, Karthikesalingam A, Sinha S, Poloniecki JD, Hinchliffe RJ, Thompson MM, et al. Research activity and the association with mortality. PLoS One. 2015;10(2):e0118253.

17.     Hanney S, Boaz A, Soper B, Jones T. Engagement in research: an innovative three-stage review of the benefits for health-care performance. Health Services and Delivery Research. 2013;1(8):2050–4349.

18.     Helse Nord RHF. Strategi for forskning og innovasjon i Helse Nord 2016–2020. Bodø: Helse Nord RHF; 2016. Tilgjengelig fra: https://helse-nord.no/Documents/Forskning/Strategi%20for%20forskning%20og%20innovasjon%202016-2020.pdf (nedlastet 22.05.2020).

Les også:
Bildet viser en sykepleier som sitter ved en pult og gjør papirarbeid
FORSKNINGSSATSING: Helse Nord ønsket at blant annet flere sykepleiere og jordmødre skulle drive med forskning. Illustrasjonsfoto: Gabby Baldrocco / Mostphotos

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Slik har sykepleieforskningen utviklet seg

Illustrasjonen viser diverse medisinsk utstyr, som pilleboks, plaster, reagensrør med blod, sprøyte m.m.
FIFTY PhD THESES: The majority of PhD theses in nursing science at the University of Oslo are related to the patient or the field of practice.    Foto: Oleg Tirunov / Mostphotos

Doktorgradsavhandlingene i sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo har endret metoder, forfatterskap og teoretisk tilnærming de siste tjue årene. Er forskningen blitt mindre pasientrettet og pasientnær?

Sykepleie er historisk ansett som et praktisk yrke: handlingsrettet og pasientnært. Etter at universitetene inkluderte sykepleievitenskap på 1980-tallet, har det vært diskusjoner om fordeler og ulemper ved teoretisering av sykepleie. Vitenskapeliggjøringen har medført større omfang av sykepleieforskning og krav om forskningskompetanse hos ansatte innen utdanningen og helsetjenesten.

Argumentene for vitenskapeliggjøringen er blant annet at sykepleiere skal basere sine handlinger på forskning for å motvirke tilfeldig behandling av pasienter (1). Innvendingene ble rettet mot de vitenskapelige ambisjonene som mange hevder vender sykepleiere vekk fra praksis (2). Det hevdes at sykepleiekunnskap som er ment å være nyttig og praktisk, gradvis mister sin nærhet til feltet (5).

Sykepleiens kunnskapsgrunnlag har vært utsatt for kritikk og debatt. Det sentrale spørsmålet har vært hvilken kunnskap en sykepleier trenger for å utøve god sykepleie (3). Svaret er ikke entydig. Vitenskapeliggjøring av praktiske profesjonsfag er stadig debattert, mer presist om praktiske profesjonsfag har behov for vitenskapelig kunnskap (4–6). Er denne kritikken berettiget, eller føyer den seg inn i rekken av dem som oppfatter sykepleie som et yrke der praksis er det viktigste (7)?

Tidligere forskning

I Sverige og Danmark har de studert empirisk hvordan sykepleievitenskapen har utviklet seg (8, 9). Heymans (8) doktorgradsavhandling fra 1995 er en omfattende vitenskapelig undersøkelse av sykepleieforskningens fremvekst i Sverige mellom 1974 og 1991. Heyman fant forskjellige avhandlingstyper, hvor særlig to vitenskapstradisjoner var tydelige: medisinsk og samfunnsvitenskapelig.

De fleste avhandlingene ble skrevet ut fra en medisinsk logikk, var artikkelbaserte og hadde eksperimentliknende design med intervensjonsgrupper og kontrollgrupper. Andre avhandlinger var av samfunnsvitenskapelig karakter med mer begrenset datagrunnlag som ble analysert kvalitativt. Temaene var relatert til samfunnsmessige fenomener eller tolkning av begreper. De fleste avhandlingene var monografier.

Petersens (9) studie av doktorgradsavhandlinger skrevet av sykepleiere i Danmark har liknende teoretisk og empirisk vinkling som Heyman. Resultatene fra begge studiene viser heterogenitet i teoretiske forutsetninger, metodologiske begrunnelser og struktur på avhandlingene de undersøkte. Ulike vitenskapelige logikker var virksomme.

I tillegg til de medisinske og samfunnsvitenskapelige tilnærmingene viser Petersens studie filosofiske avhandlinger hvor de humanistiske vitenskapsidealene lå til grunn. Empiriske studier av sykepleieres avhandlinger viser altså heterogenitet i vitenskapsfilosofisk tilnærming. Både positivistiske, fortolkende og kritiske tilnærminger var representert.

En studie av Lundgren og medarbeidere (10) der de undersøkte nordiske doktorgradsarbeider i sykepleie- og omsorgsvitenskap i 2003, viser at kunnskap om pasientene dominerer. Av 26 arbeider var 18 orientert mot pasientkunnskap, 2 mot interaksjoner mellom sykepleiere og pasienter og 2 mot omgivelsene rundt pasienten.

Pasienten har dominert i forskningen

Både Heyman (8), Petersen (9) og Lundgren og medarbeidere (10) peker på sykepleievitenskap som sammensatt. I studiene er det hovedsakelig ulike syn på vitenskap, metode og teoretisk grunnlag som fremkommer. Forskning på pasienten har dominert tematisk sett. Studiene peker ut et sykepleiefag hvor den medisinske logikken er tydelig, men som også kan ses som tverrfaglig, med innslag av for eksempel psykologi, pedagogikk og sosiologi.

Sykepleieforskning i Norden ser ut til å ha et klinisk og pasientnært perspektiv.

De fleste avhandlingene var individrettet, noe som uttrykker at forskning i sykepleie er mer individrettet enn samfunnsrettet. Dermed kan vi si at sykepleieforskning i Norden ser ut til å ha et klinisk og pasientnært perspektiv.

Mastergrader om sykepleiens kliniske kontekst

Andre har analysert sykepleieforskning på et lavere utdanningsnivå, deriblant Hellesø og Fagermoen (11). De analyserte masteroppgaver i sykepleievitenskap fra Universitetet i Oslo, som var produsert fra 1987 til 2015. I analysene er de inspirert av Kims domenetenkning. Masteroppgavene var konsentrert rundt hovedtemaene praksisstudier og pasientstudier, det vil si sykepleiens kliniske kontekst.

I mindre grad tematiserte oppgavene sykepleierutdanning og administrasjon og ledelse. Praksisstudiene omfattet i hovedsak studier av sykepleieres overveielser rundt egen praksis. Pasientstudiene var relatert til pasienters erfaringer om utfordringer ved det å være syk eller mottaker av omsorg.

For å forstå vitenskapeliggjøringen av sykepleie er doktorgradsavhandlinger studert i våre naboland. Vi mangler denne typen empiriske studier i Norge.

Hensikt med studien

Hensikten med denne studien var å undersøke om kunnskapsutviklingen i sykepleieforskning har vært pasientrettet og praksisnær eller distansert fra praksis og kun rettet mot vitenskapelig interesse. Studien vår undersøker norske doktorgradsavhandlinger i sykepleievitenskap gjennomført ved Universitetet i Oslo (UiO) i tidsrommet 1996 til og med 2016. Vi undersøkte teoretisk og metodisk tilnærming samt tematisk perspektiv.

Vi ønsket også å belyse hvordan sykepleieforskningen har utviklet seg i norsk sammenheng for å se om den har utviklet seg i samme retning som Sverige og Danmark, eller om sykepleieforskningen i Norge er annerledes.

Våre forskningsspørsmål for denne studien er som følger:

  • Hvilke teoretiske tilnærminger anvender sykepleieforskere?
  • Hva er forskningens tematikk, og hvilke vitenskapelige metoder benytter sykepleieforskere seg av?
  • Belyser sykepleieforskningen praksisrelevante problemstillinger?

Metode

Forskningsspørsmålene kan studeres på ulike måter. I studien vår valgte vi å studere dem gjennom doktorgrader som er avlagt i sykepleievitenskap ved UiO. Vi analyserte til sammen 50 doktorgrader. Studien har et kvalitativt design basert på tekstanalyse. Koding av tekstene er inspirert av Braun og Clarkes (12) tematiske analyse.

Vi har analysert avhandlingene deduktivt. I første fase leste vi gjennom sammendrag og deretter deler av avhandlingene. I andre fase benyttet vi oss av Heymans (8, s. 62) inndeling av teoretiske perspektiver: humaniora, organisasjonsteori, samfunnsvitenskap, psykologi, pedagogikk og medisin. I studien vår har vi analysert doktorgradsavhandlinger i sykepleievitenskap. Når vi likevel konstruerer sykepleievitenskap som en egen kategori, er det fordi noen avhandlinger anvender sykepleieteori.

Kims fire domener

Kim (13) beskriver fire domener som sykepleieforskning kan deles inn i: pasientdomene, pasient–sykepleier-domene (interaksjonsdomene), praksisdomene og omgivelsesdomene. Pasientdomene refererer direkte til pasienten som mottaker av sykepleie. Pasient–sykepleier-domene refererer til interaksjonen, relatert til kontakt og kommunikasjon, i møtet mellom pasienten og sykepleieren.

Praksisdomene er relatert til hva sykepleierne gjør gjennom prosesser, handling og behandling. Omgivelsesdomene henviser til omgivelsen rundt pasienten og strukturerer sammenhengen der sykepleie finner sted. I fase fire gjennomgikk vi datamaterialet gjentatte ganger og diskuterte i fellesskap for å kunne plassere avhandlingene innenfor de ulike teoretiske tilnærmingene og tematikkene.

Domenene er ikke gjensidig utelukkende kategorier, og avhandlingene kan omfatte flere kategorier. For eksempel kan kommunikasjon forstås som interaksjon mellom pasienten og sykepleieren, men det kan også kategoriseres som behandling, og da som praksisdomene. Der relasjonen er studert, har vi plassert avhandlingene i interaksjonsdomenet. Der kommunikasjon er en intervensjon, har vi plassert avhandlingene i praksisdomenet.

Kategorisering av avhandlingene

Noen avhandlinger kunne vært plassert i flere teoretiske perspektiver; det dreier seg i hovedsak om de avhandlingene som har et humanistisk perspektiv, men samtidig benytter seg av for eksempel Kims teoretiske innfallsvinkel. Disse avhandlingene har vi plassert innenfor sykepleievitenskap.

Avhandlinger som omhandler livskvalitet, kunne ha blitt plassert innenfor sykepleievitenskap fordi begrepet er sentralt innen sykepleie. Men når de handler om instrumentvurderinger og målinger av livskvalitet, har vi valgt å plassere dem innenfor medisinsk tilnærming.

Datakilder ble hentet gjennom åpen internettilgang og utlån fra bibliotek. I kategoriseringen av de ulike teoretiske tilnærmingene tok vi valg i tråd med Larsen og Adamsens (14) inndeling av sykepleieforskningen. I de fleste avhandlingene er det teoretiske perspektivet eksplisitt, mens i noen av avhandlingene benyttes det flere perspektiver.

Den siste typen avhandling er klinisk rettet uten et klart teoretisk perspektiv. Imidlertid har de en metodisk tilnærming som knyttes tett til medisinske forskningsidealer. Disse avhandlingene plasserte vi derfor i et medisinsk perspektiv.

Avhandlingenes form og medforfatterskap

I tillegg har vi sett på medforfatterskap og formen på avhandlingene. Videre kategoriserte vi avhandlingenes bruk av metoder i tre kategorier: kvalitativ, kvantitativ og mixed methods. Vi har inkludert to avhandlinger med mixed methods, hvor literature review er kategorisert som kvalitativ metode. Begrunnelsen for denne kategoriseringen er at reviewene ikke er metaanalyser, men avklaringer av begreper benyttet i måleinstrumenter.

Studien er godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD) (prosjektnummer 43577).

Resultater

For å besvare forskningsspørsmålene har vi delt inn funnene i avhandlingenes teoretiske tilnærming, avhandlingenes forskningsområder og metode.

Teoretisk tilnærming

Studien viser en utvikling i retning mot medisinsk og organisasjonsteoretisk tilnærming og en bevegelse bort fra humaniora (tabell 1). I perioden 1996 til 2005 utgjorde humaniora 6 av 16 avlagte doktorgrader, mens i perioden 2006 til 2016 var det kun 3 av 34 avhandlinger som baserte seg på humaniora.

Et eksempel på humanistisk tilnærming i den siste perioden er Ødbehrs (15) avhandling, som benytter teorier om åndelighet og religiøsitet. Ser vi på medisinsk tilnærming, hadde ingen avhandlinger denne tilnærmingen i den tidligste perioden, mens 5 av 24 avhandlinger hadde denne tilnærmingen i siste periode. Et eksempel på medisinsk tilnærming er Fagernes’ (16) avhandling om infeksjonsrisiko knyttet til bruk av fingerringer.

Fra 2011 har organisasjonsteoretisk tilnærming hatt en økning. Denne tilnærmingen dreier seg blant annet om interprofesjonelt samarbeid (17) og dokumentasjon i organisasjoner (18).

Fra 2011 har organisasjonsteoretisk tilnærming hatt en økning.

Den samfunnsvitenskapelige tilnærmingen har vært liten, men stabil. Utvider vi den samfunnsvitenskapelige tilnærmingen til å også omfatte organisasjon, psykologi og pedagogikk, ser vi den samme stabiliteten. Et eksempel på samfunnsvitenskapelig tilnærming ser vi hos Knutsen (19), som har studert maktbruk på overvektige pasienter i lys av Foucaults teori.

Vi har plassert kun avhandlinger som benytter sykepleieteori, under sykepleievitenskap, som for eksempel Haanes’ (20) avhandling, som benytter Dorothea Orems egenomsorgsteori, og Kvignes (21) avhandling, som anvender Kari Martinsens og Patricia Benners teorier. Perioden fra 2006 til 2010 har flest avhandlinger med sykepleieteoretisk tilnærming, sett i forhold til antallet avhandlinger gjennomført i samme periode (5 av 10).

Avhandlingenes forskningsområder

Størsteparten av doktorgradsavhandlingene har tema innen praksisdomenet (tabell 2), som utgjør til sammen 23 av avhandlingene. Praksisdomener omfatter blant annet studier av sykepleiernes utøvelse, interprofesjonelt samarbeid samt dokumentasjon og etiske problemstillinger knyttet til utøvelsen av sykepleie.

Et eksempel er Wøiens (23) studie om smertelindring og sedasjonspraksis ved 54 norske intensivavdelinger. Leger og sykepleiere karakteriserte praksisen som uorganisert. Vurdering av smerte, ubehag og forvirring var ikke rutine.

Femten av avhandlingene er innenfor pasientdomenet. Pasientgruppene som studeres, er spesielt konsentrert rundt eldre, mor og barn i barsel, pasienter med hjerneslag og langtidssyke.

Et eksempel er Martinsens (22) studie av pasienter i arbeidsfør alder med hjerneslag og deres psykososiale utfordringer. Pasientene strevde med å få tilgang til relevante helse- og omsorgstjenester. Oppfølgingen ble beskrevet som tilfeldig og lite tilpasset behovene til denne yngre gruppen hjerneslagrammede.

Ni avhandlinger faller innenfor omgivelsesdomenet, som blant annet omfatter helsepersonells kompetanse, smitterisiko, kvalitet og kvalitetsutvikling i helsetjenesten. Et eksempel er Hauges (25) studie av sykehjemmet som et hjem, der hun blant annet undersøkte hvordan fellesrommene er benyttet og organisert. Studien avdekket uklare grenser mellom det private og det offentlige på sykehjem.

Kun tre av avhandlingene kategoriseres innenfor interaksjonsdomenet, som omfatter e-postkommunikasjon mellom pasienter og helsepersonell samt samarbeid rettet mot brukermedvirkning og makt.

Fegran (24) belyser domenet ved å studere ansvar og relasjoner mellom foreldre og sykepleiere på en nyfødtavdeling. Hun studerte også hvordan samarbeidet mellom foreldre og sykepleiere utviklet seg i løpet av barnets innleggelse. Studien antyder at sykepleiernes relasjon med far har en viktig betydning for både mor, far og barn.

Det ser ut til at utviklingen av avhandlingenes tematikk tenderer mot mer oppmerksomhet rundt praksisdomenet, som for eksempel temaer knyttet til hva sykepleiere gjør.

Form, metode og medforfatterskap

Monografi var i klart flertall som avhandlingsform frem til 2004, men siden har den vært i betydelig mindretall, da artikkelbaserte avhandlinger med en sammenstillende diskusjon (kappe) har dominert. Kun to av avhandlingene de siste fem årene har vært skrevet som monografier (tabell 2).

Vi ser en tilsvarende utvikling i bruken av metode, der kvalitativ metode dominerte som forskningsmetode frem til 2010. Etter 2010 har flere av avhandlingene brukt mixed methods. Få doktorgradsavhandlinger har vært basert kun på kvantitativ metode.

Bidrag fra andre profesjoner og særlig fra leger, både som medveiledere og medforfattere, har utviklet seg gjennom de tjue årene som UiO har utdannet sine doktogradskandidater i sykepleievitenskap. Den første femårsperioden var det kun tre avhandlinger som ble avlagt, der en var artikkelbasert. Ingen leger var medforfattere på denne avhandlingen.

Til sammenlikning var leger og personer fra andre profesjoner medforfattere på rundt halvparten av avhandlingene i den siste perioden, 2011 til 2016. Hvis vi ser på hvilke typer studier legene har vært medforfatter eller veileder av, er studiene i stor grad basert på mixed methods eller kvantitative metoder.

Forskningen foregår ofte på sykehus, og problemstillingene inneholder medisinsk diagnose, etterbehandling eller det interprofesjonelle samarbeidet der leger er inkludert. Et eksempel er Lies (29) avhandling om pasienter etter hjerteoperasjon, deres symptomer og symptomhåndtering. Dette var en intervensjonsstudie. Avhandlingen består av blant annet fire artikler der både hovedveilederen, som er sykepleieviter, og medveilederen, som er lege, er medforfattere.

Til sammenlikning har ansatte ved UiO, Avdeling/Institutt for sykepleievitenskap, vært medforfattere på samtlige avhandlinger som har vært artikkelbaserte, i kraft av posisjonen som hovedveileder. Alle de sju avhandlingene som anvender kvantitativ metode, som vi inkluderte i studien vår, er artikkelbaserte. Leger er medforfattere på flere av dem.

Diskusjon

I perioden 1996 til 2016 ser vi en utvikling av doktorgradsavhandlinger i sykepleievitenskap ved UiO. De har beveget seg i teoretisk tilnærming fra humaniora til organisasjonsteoretisk og medisinsk tilnærming. Likeledes ser vi en utvikling i formen fra monografi til artikkelbaserte avhandlinger. Den metodiske utviklingen endres fra å ha hovedvekten på kvalitativ metode til i økende grad å ta i bruk mixed methods.

Avhandlingenes temaer dreier seg for det meste om sykepleiepraksis og pasientenes opplevelser og erfaringer.

Vi ser også en økende tendens til at personer fra andre profesjoner, spesielt leger, er medforfattere på artikler. Avhandlingenes temaer dreier seg for det meste om sykepleiepraksis og pasientenes opplevelser og erfaringer. Sykepleieforskere utfører i hovedsak klinisk empirisk forskning i samarbeid med andre profesjoner.

Sykepleieforskningen er klinisk fremfor teoretisk basert

Vår studie viser at sykepleieforskere er opptatte av de store pasientgruppene, som eldre og langtidssyke. De er opptatte av praksisfeltet, som hjemmetjenesten, sykehjem og sykehus. Ser man på pasientgruppene og tjenesteområdene som blir studert, synes det å være lite dokumentasjon på at sykepleieforskning er distansert fra praksis.

Studien indikerer at sykepleieforskningen er praksisnær. Spørsmålet er om den heller er distansert fra teorien. Larsen og Adamsen (14) viste i sin studie at nordisk sykepleieforskning kan forstås i lys av tre posisjoner; en klinisk og anvendt orientert posisjon, en profesjons- og kunnskapsorientert posisjon og en posisjon relatert til teori- og begrepsutvikling i sykepleie.

Doktorgradsavhandlingene i studien vår viser i liten grad til posisjonen teori og begrepsutvikling. Det kan likevel synes som at det er en sammenheng mellom studier gjort i Danmark (9), Sverige (8, 10) og Norge uavhengig av tidsperioden. I de avhandlingene vi studerte, kan det ser ut til at sykepleieforskningen har utviklet seg i retning av klinisk forskning og medisinske forskningsidealer.

Malterud (30, s. 185) hevder at den medisinske fagkulturen har en oppfatning av teori som en «akkumulert masse av kunnskap». Det kan vi tolke som at sykepleieforskning er påvirket av den medisinske forståelsen av teori. Det er også en tendens til en økning av organisasjonsteoretisk tilnærming. Dette kan forstås i klinisk retning, siden medisinske og organisatoriske perspektiver synes å ha stor plass i praksisfeltet.

Et spørsmål kan reises om kunnskapsutviklingen har til hensikt å forstå og forklare praksis og pasientene fremfor å utvikle nye teorier og begreper som er spesifikke for sykepleievitenskapen. Studien vår viser, i likhet med Heymans (8) og Pettersens (9) studie, den samme variasjonen i teoretisk tilnærming og metode.

Ved at sykepleiere forsker i team sammen med medisinere, kan vi anta at den tidligere uttalte distansen til medisin er i ferd med å endre seg. Dermed kan man også stille spørsmål om sykepleievitenskap som sådan ikke lenger står i «opposisjon» til medisin. Der sykepleieforskning tidligere gikk i retning mot humaniora og særlig mot filosofi, ser vi nå tydeligere innslag av medisinske forskningsidealer og organisasjonsteori.

Det er interessant at opposisjonen til medisin, slik vi har sett det gjennom historien, synes å avta. Kari Martinsen (2) tok et radikalt oppgjør mot reduksjonisme og behandlingssamfunnet som ikke tok seg av de svakeste pasientene. Vår studie indikerer at sykepleieforskere sjelden engasjerer seg i denne kritiske debatten. Individperspektivet er fremdeles fremtredende, mens samfunnsperspektivet sjeldnere trekkes inn.

Medisinske forskningsidealer?

Studien vår viser at både doktorgradsavhandlingenes form og metode har endret seg, fra kvalitativ metode og monografi til mixed methods og artikkelbaserte avhandlinger. Denne endringen ser ut til å gjelde for mange fag. Dessuten er avhandlingene ofte skrevet sammen med personer med andre profesjoner. I perioden frem til 2004 var doktorgradsprogrammet i sykepleievitenskap tilknyttet det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved UiO.

Fra 2004 ble instituttet innlemmet i det medisinske fakultetet. Denne endringen kan være en forklaring på den økende medisinske innflytelsen over avhandlingens form og metode. Av eksterne faktorer av betydning for sykepleieforskningens utvikling kan vi nevne Forskningsrådets evaluering av medisinsk og helsefaglig forskning. Evalueringen konkluderer med at «the Norwegian society […] has a great need for evidence-based practices in the nursing area» (31, s. 15).

Spørsmål som kan stilles, er hvorvidt disse faktorene har betydning for sykepleie som fag, utdanning og profesjon. Blir sykepleiefaget tydeligere, eller blir sykepleie en del av en større helseprofesjon, der medisinsk kunnskap og forskningsidealer har forrang? Sykepleiefaget har tradisjonelt to røtter, en humanistisk og en medisinsk (32).

De relasjonelle aspektene synes å være lite vektlagt.

Hvis sykepleiefaget utvikler seg bort fra det humanistiske perspektivet, kan en vesentlig del av kunnskapsgrunnlaget bli utydelig. De relasjonelle aspektene synes å være lite vektlagt. Kun tre avhandlinger har interaksjonen mellom pasienter og sykepleiere som hovedtematikk.

Monografi som form har vært foretrukket innenfor humaniora. Noen av argumentene for denne formen har vært at kandidaten skal vise selvstendighet, dybde og grundighet i analysene. Kandidaten er eneforfatter på en monografi. På den annen side er artikkelformen et kortformat som egner seg bedre til å spre kunnskap raskt. Kandidaten inngår ofte i et flerforfatterskap.

Begrensninger i studien

Denne studien har kun studert avhandlinger som var avlagt ved et institutt ved UiO og omfatter derfor ikke den totale mengden avhandlinger som er avlagt av sykepleiere. Antall avhandlinger i første periode er få. Det er et begrenset datagrunnlag for å forstå utviklingen helt tilbake til 1996. Kims (13) teoretiske kategorier er benyttet, og bruken av standardiserte kategorier kan ha redusert forskjellene og variasjonene i datamaterialet.

Konklusjon

Sykepleieforskningen ved Avdeling for sykepleievitenskap (tidligere Institutt for sykepleievitenskap) ved Universitetet i Oslo synes å representere heterogenitet i teoretisk innretning og metode. I den siste perioden ser vi en dreining mot organisasjonsteori og medisinske perspektiver.

Tematisk er sykepleieforskere opptatte av pasienterfaringer og organisering av sykepleieutøvelsen, men mindre opptatte av interaksjonen mellom pasientene og sykepleierne. Slik sett er kritikken av sykepleieforskningens distanse til praksis lite berettiget. Den pasientgruppen som fikk størst oppmerksomhet, var de eldre og langtidssyke, som er i tråd med samfunnets behov.

I et tjueårsperspektiv er det interessant å se at avhandlingene i sykepleievitenskap som var avlagt ved UiO, har beveget seg bort fra monografier, humanistiske tilnærminger og bruk av kun kvalitative metoder. Avhandlingenes form har utviklet seg til hovedsakelig å bli artikkelbaserte med flerfaglig forfatterskap.

Referanser

1.      Nortvedt MW, Jamtvedt G, Graverholt B, Nordheim LV og Reinar LM. Jobb kunnskapsbasert! En arbeidsbok. Oslo: Akribe; 2012.

2.      Martinsen K. Omsorg, sykepleie og medisin: historisk-filosofiske essays. Oslo: Universitetsforlaget; 2003.

3.      Alligood MR. Nursing theory: utilization & application. 5. utg. Maryland Heights (MO): Mosby-Elsevier; 2014.

4.      Smeby JC. Academic drift in vocational education? I: Smeby JC, Sutphen M, red. From vocational to professional education: educating for social welfare. London: Routledge Research in Higher Education; 2014. s. 7–25.

5.      Gillett K. A critical discourse analysis of British national newspaper representations of the academic level of nurse education: too clever for our own good? Nurs Inq. 2012;19(4): 297–307. DOI: 10.1111/j.1440-1800.2011.00564.x

6.      Laiho A. Academisation of nursing education in the Nordic Countries. High Educ. 2010;60(6):641–56. DOI: 10.1007/s10734-010-9321-y

7.      Karseth B. Hva er gyldig kunnskap i sykepleierutdanningen? Noen kunnskapsmessige og didaktiske kommentarer I: Christiansen B, Heggen K, Karseth B. Klinikk og akademia – reformer, rammer og roller i sykepleieutdanningen. Oslo: Universitetsforlaget; 2004. s. 105–19.

8.      Heyman I. Gånge hatt till …: omvårdnadsforskningens framväxt i Sverige – sjuksköterskors avhandlingar 1974–1991. Göteborg: Diadalos; 1995.

9.      Petersen KA. Sygeplejevidenskab – myte eller virkelighed? Om genese og struktur af feltet af akademiske uddannelser og forskning i sygepleje i Danmark. (Akademisk avhandling.) Aarhus: Aarhus universitet, Det sunhedsvideskabelige fakultet i samarbejd med Danmarks Sygeplejerskehøjskole; 1997.

10.    Lundgren SM, Valmari G, Skott C. The nature of nursing research: dissertations in the Nordic countries, 2003. Scand J Caring Sci. 2009;23(2):402–16. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2008.00631.x

11.    Hellesø R, Fagermoen MS. The contribution of research-based master’s theses to knowledge building in nursing. J Nurs Educ Pract. 2018;18(11):35–42.

12.    Braun V, Clarke V. Using thematic analysis in psychology. Qual Res Psychol. 2006;3(2):77–101.

13.    Kim HS. The nature of theoretical thinking in nursing. 3. utg. New York: Springer Publishing Company; 2010.

14.    Larsen K, Adamsen L. Emergence of Nordic nursing research: no position is an island. Scand J Caring Sci. 2009;23(4):757–66.

15.    Ødbehr LS. Spiritual care in dementia nursing – A qualitative, exploratory study. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2015.

16.    Fagernes M. Mellom vilje og viten : en studie om smitterisiko, atferd og holdninger knyttet til bruk av fingerringer blant helsearbeidere. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2011.

17.    Solberg MT. Interprofessional collaboration in management of ventilated premature and sick newborns : perspectives on ventilator treatment practices. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2015.

18.    Børmark SR. Interdisciplinary Documentation of Health Care in The Electronic Health Record (EHR): Exploring Information Flow and Overlap. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2014.

19.    Knutsen IR. Striving towards normality : power and empowerment in treatment of patients diagnosed as morbidly obese. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2012.

20.    Haanes GG. Hearing, vision, and lighting conditions among older recipients of home care. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2016.

21.    Kvigne K. «Når kvinner rammes av hjerneslag»: en fenomenologisk og feministisk studie av kvinnelige slagpasienter og av sykepleieres erfaringer med slagrammede. (Dr.philos.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2004.

22.    Martinsen R. Work-aged stroke survivors’ psychosocial challenges and follow-up needs. A qualitative exploratory study. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2014.

23.    Wøien H. The significance of a systematic approach in intensive care pain treatment and sedation: a descriptive and explorative study of nurses’ and physicians’ practice in the assessment of mechanically ventilated intensive care patients’ analgesic and sedative needs. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2013.

24.    Fegran L. Parents and nurses in a Neonatal Intensive Care Unit – The development of a mutual beneficial partnership in the care of the infant. (Dr.philos.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn; 2009.

25.    Hauge S. Jo mere vi er sammen jo gladere vi blir? – ein feltmetodisk studie av sjukeheimen som heim. (Dr.polit.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for sykepleievitenskap og helsefag; 2004.

26.    Nortvedt P. Sensitive judgement – Nursing, moral, philosophy and an ethics of care. (Dr.polit.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det samfunnsvitenskapelige fakultet; 1996.

27.    Slettebø Å. Strebing mot pasientens beste. En empirisk studie om etisk vanskelige situasjoner i sykepleiepraksis ved tre norske sykehjem. (Doktorgradsavhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det samfunnsvitenskapelige fakultet; 2003.

28.    Glavin K. Women with postpartum depression – an early identification and intervention study. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet; 2010.

29.    Lie I. Implementation of a home-based psychoeducative intervention in the early rehabilitation after coronary artery bypass graft surgery. A randomised controlled trial focusing on anxiety, depression and health quality of life. (Ph.d.-avhandling.) Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet; 2010.

30.    Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

31.    The Research Council of Norway. Public health and health-related research. Panel 5. Oslo: The Research Council of Norway; 2011

32.    Moseng OG. Sykepleierne. I: Slagstad R, Messel J, red. Profesjonshistorier. Oslo: Pax forlag; 2014.