Prosjektsamarbeid på tvers i en sykehuskontekst: Utvikling av behandlingslinjer – om ambivalente språkbilder som forventningshorisont

Avhandlingens beskriver og fortolker funn som belyser hvordan flerprofesjonelle aktører opptrer i et tidstypisk prosjekt i en sykehuskontekst.

Sammendrag

 Bakgrunn:

Forskning innenfor endrings- og utviklingsprosesser i helsetjenesten har vært dominert av fokus på overordnede strukturer knyttet til rammer og ledelse eller relasjonen profesjon–pasient. Det finnes lite forskning med mikroperspektiv på flerprofesjonell samhandling i utviklingsprosjekter og hvordan organisasjons- og institusjonstrender i tiden, som New Public Management, setter preg på utviklingsprosess og rammer for resultat.

 

Hensikt:

Avhandlingens bidrag har vært å beskrive og fortolke funn som belyser hvordan flerprofesjonelle aktører opptrer i et tidstypisk prosjekt i en sykehuskontekst; utvikling av behandlingslinjer, interagerer og hvilke temaer og situasjoner som skiller seg ut som rammer for læring.

 

Metode:

En kompleks teoretisk ramme er utviklet som grunnlag for analyse og fortolkning av interaksjonene i et utviklingsprosjekt på tvers mellom to klinikker. Det er gjort en triangulering av dokument-, observasjons- og intervjudata. «Læringsrom» er anvendt som analysebegrep for å få innsikt i møtenes åpenbare, skjulte og tvetydige rammer for sosialt overført læring. Elementer fra posisjoneringsteori og samtale- og diskursanalyse er anvendt i analyse og fortolkning av lokal diskurs. 

 

Resultat:

Utviklingsprosesser på tvers av felleskaper og profesjoner trer frem som en egen møtegenre; «grensesonevirksomhet» der tilrettelegging av rom for dialektisk samspill mellom motsetningsforhold og håndtering av ambivalens er essensielt for resultat. Aktørenes språkbilder avdekker ambivalente innstillinger til NPM-strategier som ved behandlingslinje-konseptet og «good-enough», men også ledelsesstrategier som ved «top-down» og «bottom-up». Ambivalente språkbilder forteller her om dypereliggende menings- og motivasjonsbilder for aktørenes eksistensielle, emosjonelle tilknytninger, preferanser og dispreferanser til prosjektet. Innordningsstrukturer er sterke og begrenser rom for nye samhandlingsformer.

 

Konklusjon:

Ambivalente språkbilder må synliggjøres og fortolkes i sin rette mening og ikke kun betraktes som motvillighet til å endre det bestående. Fortolkningsbilder i avhandlingen styrker behovet for lederes kompetanse i å avdekke motsetningsforhold og fasilitere forventningshorisonter der behandlings- og omsorgspraksiser nyanseres i større grad enn hva som er tilfellet i norske sykehus i dag.