Ja til verdighet

I et etisk perspektiv er det mye i helse- og omsorgsplanen som gjør inntrykk, både på godt og vondt.

Ny Helse- og omsorgsplan er på trappene og har nettopp vært til bred høring. Nå skal samhandlingsreformen konkretiseres og realiseres, og mange ideologiske og etiske spørsmål settes på dagsorden. Det er gode grunner til å følge med, og både Norsk Sykepleierforbund og Rådet for sykepleieetikk har lagt ut sine høringssvar på våre hjemmesider.

Selv om både lovtekster og plandokumentet har vært til høring, vet vi faktisk ikke hvilket verdigrunnlag som skal legges til grunn for fremtidige helse- og omsorgstjenester.

Vi finner heller ikke svar

på helsetjenestens menneskesyn selv om begrepet «den nye type pasient» brukes aktivt. Vi har reagert sterkt på forslagene om profesjonsnøytral bemanning i kommunale helse- og omsorgstjenester, da vi ikke tror nøytralitet er mulig, og heller ikke kan forstå at samhandling kan fremmes uten tydelige fag- og ansvarsroller.

Vi finner også radikale og etter vårt syn krenkende forslag om særlige betalingsordninger for eldre mennesker over 80 år hvis de skal innlegges i sykehus. Men vi finner også mange gode forslag til samhandling og kvalitet, og et at dem er å presisere verdighet som del av forsvarlighetskravet. Vi har jo lenge hatt krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp i alle helse- og omsorgstjenester.

Erfaringer tilsier imidlertid at det er behov for ytterligere kvalitetsparametre. Derfor er verdighetsforslaget interessant og viktig.

Bedre kvalitet?

Blir kvaliteten bedre med verdighet som del av forsvarlighetskravet? Rådet for sykepleieetikk sier et tydelig JA til dette spørsmålet. Kravet om verdighet må bli tydeligere i alle deler av helse- og omsorgstjenester, da eksemplene på krenkelser er altfor mange. Forslaget er primært fremmet for skrøpelige eldre og døende mennesker, men vi vil anmode om at verdighetskravet gjelder alle. Vi vet at mange eldre er i situasjoner med sårbar avmakt og har store pleie- og omsorgsbehov, men verdighet gjelder også mange som trenger forebyggende og helsefremmende helsehjelp, ikke minst utsatte grupper som barn, unge, psykisk syke, rusavhengige, kronisk syke.

Hva mener vi egentlig med verdighet? Begrepet defineres ofte som en subjektiv opplevelse av verdsetting, en bekreftelse av egenverd, respektfull anerkjennelse av hvem vi er og hensikten med våre liv. Begrepet er sentralt i vårt menneskesyn og understøtter bevissthet om selvaktelse og naturlig tillit.

Men verdighet er mer enn dette. Tore Frost (1) skriver om verdenshumanismens idé om menneskets iboende verdighet i Verdenserklæringen, og henviser til det nye globaliserte menneskebildet med det presiserende ord «iboende». Det nye postulatet om hva det er som gjør mennesket unikt er at menneskets verdighet ikke lengre er å forstå som et resultat av eksterne garantister, tvert om er menneskets verdighet begrunnet på en naturgitt kvalitet som er iboende i menneskets natur. Uavhengig av så vel gudsautoritet som fornuftsautoritet er det et faktum at alle mennesker har verd kun i kraft av å lære menneske. Alle er bærere av boende, ukrenkelig verdi uavhengig av rase, nasjonalitet, kjønn, alder, hudfarge, seksuell legning, livssyn.

Immanuel Kant sier at det som er over enhver pris, det har verdi! Verdighet er altså ikke noe vi kan frata et annet menneske, men vi kan krenke verdigheten både for oss selv og andre. Menneskeverd kan tilskrives og avskrives, og er avhengig av å komme til uttrykk i samhandling mellom mennesker for ikke å bli en abstrakt størrelse. Vi beveger oss med en annen verdighet når vårt verd bekreftes, og vi ser vel best hva verdighet egentlig handler om når det motsatte kommer til uttrykk ved kulde, avvisning, krenkelser, tvang og umyndiggjøring.

De gode intensjoner

Det autonome menneske preger vår tids markører for et menneskeverdig liv. Det handler om selvstendighet, språk og uttrykksevne, å kunne ivareta egne interesser og være handlekraftig. Autonomi gjør oss uerstattelige, mennesket får verd ved sin fornuft til selv å være lovgivende instans. Selv om alle har kapasitet for autonomi, er vi ikke alltid selvstendige. Autonomi gir få beskyttende rammer, skriver Sissel Roalkvam i boken «Godt, rett, rettferdig»(2). Sykepleiere møter ofte mennesker når de har mistet noe av sin autonomi og ikke makter å ivareta sitt eget beste. Selv den mest autonome tilskrives sitt verd fra andres hender og anerkjennende blikk. Vi skal både vise respekt for autonomi og ta ansvar for sårbarhet.

Ideene om verdighet og likeverd har alltid vært på prøve, og vi har i norske helse- og omsorgstjenester fortsatt gode grunner til å etterspørre de praktiske konsekvenser av de gode intensjoner, der vi dessverre stadig graderer hverandre med andre indikatorer.

Etiske verktøy for å fremme verdighet

Vi har hatt menneskerettighetserklæringene lenge, vi har flere profesjonsetiske formuleringer om verdighet, vi kjenner til organisasjonen Global dignity, stiftet av kronprins Haakon i 2006, som årlig arrangerer «dignity day» og beskriver fem prinsipper for verdighet;

1. Et verdig liv er å kunne bruke sine ressurser som menneske. En forutsetning for dette er å ha tilgang til et tilfredsstillende nivå av helsetjenester, utdanning, inntekt og sikkerhet.

2. Verdighet er å ha frihet til å ta avgjørelser og treffe valg som berører eget liv – og oppleve at denne rettigheten blir møtt med respekt

3. Verdighet bør være det styrende prinsipp for alle handlinger

4. Vår egen verdighet henger nøye sammen med andres verdighet

Vi har Verdighetsgarantien fra 1. januar 2011 som en ny forskrift om verdighet for eldre mennesker. Der heter det at tjenestetilbudet skal innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel og sikre at medisinske behov blir ivaretatt. I praksis betyr dette:

En riktig og forsvarlig boform
Et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider
Et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme og adgang til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene
Tilby samtaler om eksistensielle spørsmål
Lindrende behandling og en verdig død
Å bevare eller øke sin mulighet til å fungere i hverdagen. Omsorgen skal bidra til habilitering og rehabilitering
Faglig forsvarlig oppfølging av lege og annet relevant personell, som sikrer kontinuitet i behandlingen
Tilby eldre som bor på helseinstitusjon enerom

Forsvarlighetsindikator

Spørsmålet er stadig hvordan vi realiserer alle disse gode intensjoner i travle hverdager. Vi mangler jo ikke verktøyene. I enhver praksis er det både den enkelte helsearbeider og hverdagskulturen som avgjør den faglige og etiske standard. Det går an for oss alle å bli blinde, likegyldige, sløve, arrogante og kalde, og det er gode grunner til å spørre hvorfor vi ikke reagerer oftere, varsler tydeligere, eller er mer spørrende, nysgjerrige og lærende personer og organisasjoner for å sikre kvalitet. Kritikk og tilbakemelding er nødvendig for læring.

Det etiske språk er for taust der tjenester utføres. Det etiske språk har kraft til å belyse andre perspektiver enn de faglige, juridiske, og økonomiske. Dette er vår viktigste grunn til å si JA til verdighet i forsvarlighetskravet. Hvis verdighet er en forsvarlighetsindikator, eller kanskje den aller helst burde vært en kvalitetsindikator, må den stadig være gjenstand for refleksjon og etterprøves i konkrete situasjoner og relasjoner i praksis. Det vi etterspør får vi mer av. Verdibevissthet gjør seg ikke selv, men er avhengig av kontinuerlig kulturbygging som må ledes frem og bevisstgjøres av en tydelig, tilstedeværende, tilgjengelig hverdagsleder. Rådet for sykepleieetikk mener at tjenestetilbud som ikke oppfyller grunnleggende verdighetskrav heller ikke bør kunne oppfattes som et forsvarlig tjenestetilbud.

Refleksjonskompetanse og etisk dømmekraft i praksis er vår mulighet for styrket verdighet. Vi lever med en alvorlig mangeltilstand i store deler av pleie og omsorgstjenester hva gjelder etisk refleksjon. Riktignok skjer det mye spennende i mange ”etikk-kommuner”, men det er en påfallende mangel på ansvarlig, systematisk, grundig og langsiktig refleksjonsarbeid både i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale.

Det vi vet om pleiekulturer og kompetanse burde tilsi obligatorisk etisk refleksjon for alle ansatte. Hvis det er sant at praktisk klokskap bare kan utvikles gjennom erfaringskompetanse og reflektert praksis, må vi snart ta denne kunnskapen på alvor.