fbpx «Vi skal se på våre rutiner» Hopp til hovedinnhold

Dilemma «Vi skal se på våre rutiner»

Uheldige hendelser begrunnes oftest med systemsvikt. Men kan enkeltmennesker gjøre hva som helst?

Vi arbeider ikke i verdens beste helsevesen. Eksemplene på det motsatte er altfor mange. Pleietjenester får ofte gode tilbakemeldinger, men vi konfronteres stadig med alvorlige svikt og skremmende feil og tilsynssaker. Faglig svikt har medført både dårlig kvalitet, unødvendige komplikasjoner og uventede dødsfall. Faglig uforsvarlig praksis skjer i alvorlige tilsynssaker uten særlige konsekvenser for den ansvarlige på vakt.

Noen eksempler: En dement kvinne frøs i hjel om natten bare 55 meter fra utgangsdøra på sykehjemmet der hun bodde. To ansatte ble ved to anledninger varslet om hyl utenfor sykehjemmet uten å reagere.

Den ene var også på Facebook og nettspillet Farmville i løpet av nattevakten. Begge beholder jobben. Helsetilsynet retter kritikken mot kommunen som de mener har brutt kommunehelsetjenesteloven. Dette som en følge av manglende styringssystemer som kunne ha sikret pasienten forsvarlig tilsyn.

En ung mann dør etter et kirurgisk inngrep der han postoperativt med store smerter ikke blir overvåket i over 5 timer av sykepleier på natt. Han blir funnet død i sengen. Tilsynssaken er ikke endelig ferdigbehandlet, men et av spørsmålene er: Hvilket personlig ansvar hadde sykepleieren på vakt?

På Vestre Viken har over 1800 kreftsyke mennesker «falt ut» av systemene uten at det reageres i tide. Var det ingen sykepleiere som hadde møtt dem og var medansvarlige for oppfølgingen? En sykepleier som varslet to ganger ble omsider hørt som en avgjørende stemme i oppryddingen. Endelig konklusjon om ansvarsplassering er ikke kjent.

I Bodø er flere kirurgiske inngrep gjennomført selv om slike inngrep ikke skal gjøres ved dette sykehuset. Hva er rollen og ansvaret til kirurgiske sykepleiere, anestesisykepleiere og operasjonssykepleiere som deltar? Endelig konklusjon i saken er ikke kjent.

Hvorfor går det galt?

Når noe går galt kan årsakene være mange både på systemnivå og personnivå. Standarder, retningslinjer, prosedyrer og kultur kan ikke sikre kvalitet alene.

Pleieren der den demente kvinnen døde, opplyste til Helsetilsynet at hun ikke var kjent med rutinene. Kan hun da lastes? Ja, det kan hun. I yrkesetiske retningslinjer punkt 3 og 5 utdypes dette:

«Sykepleieren og profesjonen; Sykepleieren har et faglig, etisk og personlig ansvar for egne handlinger og vurderinger i utøvelsen av sykepleie, og setter seg inn i det lovverk som regulerer tjenesten. Sykepleieren erkjenner et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig.»

«Sykepleieren og arbeidsstedet; Sykepleieren setter seg inn i arbeidsstedets visjon, verdier, mål og gjeldende retningslinjer, og er lojal mot disse så langt de er i samsvar med sykepleiens grunnlag.» Underpunktene presiserer at sykepleieren skal sette seg inn i egne plikter og rettigheter i sitt arbeidsforhold, og holder seg oppdatert om aktuelle endringer.

Sykepleieren bidrar til utforming og gjennomføring av faglige normer for god praksis og melder fra og/eller varsler når pasienten utsettes for uforsvarlige eller kritikkverdige forhold. Det understrekes at lojalitet til arbeidsstedet ikke skal hindre dette. Sykepleieren har også rett til å forvente respekt og nødvendig støtte fra kolleger og arbeidsgiver når hun/han melder fra om kritikkverdige forhold.

Avsporing

Jeg opplever det ofte som en avsporing at kritikk i helsevesenet møtes med svaret: «Vi skal se på våre rutiner”. Uheldige hendelser begrunnes oftest med systemsvikt. Men ligger årsaken alltid i handlingsrommet rundt oss? Det er klart at arbeidsgivere har ansvar

for strategier, rutiner, prosedyrer og tilsettinger, men vi kan ikke leve med at enkeltmennesker gjør hva som helst. Vi vet jo at hvis en annen person hadde vært på vakt den natten kvinnen frøs i hjel, ville utfallet blitt et helt annet. Kvalitet forutsetter langt mer enn kvantifiserbare kvalitetsindikatorer. Det er selve utførelsen av helsehjelpen i møte med pasient og pårørende som avgjør kvalitet. Profesjonalitet i sykepleiepraksis er et omfattende mandat som ikke passer for hvem som helst.

Å sikre god praksis handler mye om den menneskelige faktor, den humane kapital. Faglig ansvarlighet og etisk dømmekraft hos den enkelte ansatte blir ikke nok vektlagt i kompetansearbeidet og når kvalitet svikter. Dette er jo faktorer som er avgjørende for yrkesstolthet, tydelighet og profesjonalitet.

Ansvarsplassering

Kanskje bør profesjonelle yrkesutøvere ha en beredskap på å stilles personlig ansvarlig når vi tydelig har sviktet. Men vi vil ikke tilbake til en heksejakt og plassering av urimelig skyld. Vi vil ikke tilbake til personlig økonomisk ruin, fengselsstraff og tapt arbeid når uheldige hendelser skjer. Men det er et betimelig spørsmål i kvalitetsarbeidet om det personlige ansvaret har blitt for utvannet. Det skal mye til for å få en advarsel eller miste lisensen, og bra er vel det. Men i noen saker er det uforståelig at dette ikke benyttes. Selv om det er flere helsearbeidere som mister lisensen i Norge enn i de øvrig nordiske land, stiller jeg spørsmålet knyttet til egnethet med andre begrunnelser enn rusproblematikk.

Hvorfor reagerer vi ikke oftere?

Tema om personlig ansvar berører oss alle, vi kommer jo alle til kort i krevende situasjoner. Du kjenner sikkert ordtaket «når du ser en feil og ikke sier noe, har du satt en ny standard». Det er et ufravikelig krav at pasienthensyn alltid skal settes foran andre hensyn. Hvis viktige tiltak forsømmes overfor pasient eller når faglig uforsvarlig praksis skjer, skal det meldes som avvik, dokumenteres og følges opp.

I det store bildet må vi erkjenne at pleiepersonalet reagerer for lite på dårlig praksis, gir for sjelden tydelige direkte tilbakemeldinger til kolleger, og melder få avvik. Vi bruker også sjelden uheldige hendelser til systematisk læring. Vi hører om ledelse som kveler brysomme stemmer i varslingssaker, og vi vet at varsling har gitt uheldige ringvirkninger både for varslere og andre.

Er det frykten for represalier som gjør at vi melder fra for lite?

Å bygge meldekulturer og faglig stolthet er langsiktig arbeid. Vi kjenner til pleiekulturer der faglig bevisste kolleger som melder fra, ofte oppfattes mer som en trussel enn en ressurs. Kollegial støtte til varslere og gode læringsprosesser i etterkant mangler stadig.

Men disse erfaringer til tross, jeg spør om vi snarere bør skjerpe den personlige ansvarlighet ved faglige svikt og alvorlige feil.

Til refleksjon

I forrige nummer av Sykepleien (10/2010) fortalte anestesisykepleier og HMS-ansvarlig Bjørn-Peder Horn Johansen om forskjellen på sikkerhetskulturen i sykehus og på oljeplatform. Og om hvordan hans egen far ble rammet

av en sykehustabbe. Arkivfoto:

Erik M. Sundt

  • Synes du/dere det er riktig at sykepleiere ikke stilles personlig til ansvar ved åpenbare alvorlige feil?
  • Arbeider du i en hverdagskultur der det er lett å gi tilbakemeldinger og melde fra om feil og uheldige hendelser?
  • Hvilke erfaringer har du med lojalitetskonflikt mellom pasienthensyn, kollegiale hensyn og hensyn til arbeidsgiver?

Send din mening på epost til interaktivt@sykepleien.no,

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.