En bekymringsmelding

Bestillingen til oss alle er bedre samhandling. Tross uferdige politiske prosesser med reformen, er mange prosjekter i gang for å styrke samhandling rundt pasientforløp. Det er ikke bare behandlingsforløp og fastlegenes rolle som fortjener oppmerksomhet. Samhandling om pasientforløp i et sykepleieperspektiv må få mye større oppmerksomhet. Sykehusene er komplekse pleieinstitusjoner selv om dette sjelden får stor oppmerksomhet, og nå vil altså politikerne overføre en langt større andel av disse pleiebehovene til kommunene. Vi vet at de fleste kommuner i Norge er i en knapphetskrise hva gjelder sykepleieressurser. Det mangler både plass og kompetanse til å innfri løfter om god sykepleie. 

Kjære kolleger, jeg er bekymret. Jeg er redd vi sykepleiere ikke er beredt til å være tydelige og faglige i denne omstillingen. Dagens utfordringer er store nok, og vi vet at vilkårene for god sykepleiepraksis i kommunene lenge har vært marginalisert. Jeg tror Halvard Vike har rett når han sier at vår tålmodighet og tilpasningsevne er for stor i forhold til det faglige ansvaret vi påtar oss. Vi kalles eksperter på å forstrekke oss. Vi er ikke tydelige nok, vi er ikke faglige nok, og vi er ”gull verdt” for politikere som stadig skaper falske håp og lover mer enn noen kan holde. 

Profesjonsnøytralitet

For noen uker siden hadde jeg etikkseminar for sykepleiere på Rikshospitalet. Der fikk jeg et glimt inn i en bedriftskultur der profesjonsnøytralitet er en intensjon. Alle profesjonsbenevnelser er fjernet unntatt legenes, og de ulike yrkesgrupper som samhandler skal fremstå profesjonsnøytralt og mest mulig like. Jeg synes det lukter ren maktkamp av strategien, og det var liten begeistring å spore hos dem jeg møtte.

Når alt er like gyldig blir alt likegyldig! Det er mange eksempler på ” likhetstyranni” som underkjenner og forhindrer faglig autonomi og ansvarlighet. Ingen fag eller person kan alene imøtekomme pasientens helhetlige behov. Dette er jo de ulike profesjonsutdanningenes begrunnelse.

Likeverd er noe helt annet enn likhet, og samhandling er ikke mulig uten å forstå dette. Folk er ikke like og fag er ikke like. Respektfull samhandling styrkes ikke ved å underkjenne forskjellene, men å synliggjøre dem. I kommunale sykepleietjenester er det viktig å erkjenne at det er forskjell på sykepleiere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og helsefagarbeidere hva gjelder kompetanse og ansvar. Hva som er ditt og mitt og vårt må kommuniseres og ledes tydelig i åpne samhandlingsprosesser.

Yrkesetiske retningslinjer

Styrket samhandling er ikke mulig uten å være tydelig. Vi trenger profesjonene og tydelig faglig autonomi og ansvar. Yrkesetiske retningslinjer gir tydelige føringer for vårt normative og faglige ansvar. De må brukes aktivt i alt kvalitetsarbeidet. Min bekymringsmelding i denne sammenheng kan knyttes særlig til hovedpunkt 3 og 6

I punkt 3 står det: Sykepleieren bruker titler og betegnelser som vedkommendes utdanning, autorisasjon og funksjon berettiger til, og som gir korrekt informasjon om kvalifikasjoner og ansvar.

I punkt 6 står det: Sykepleieren deltar i den offentlige debatt og bidrar til at faglige og etiske normer legges til grunn for sosial- og helsepolitiske beslutninger.

Hva er det som gjør oss sykepleiere faglig utydelige og grenseløse? Er det de gitte handlingsrom eller handler det mest om egen identitet og utrygghet? Vi kan bare vinne troverdighet og tillit gjennom å være tydelige. Vi kan ikke forvente verken respekt eller faglig legitimitet hvis hovedinntrykket er at det er det samme hvem som gjør hva i sykepleietjenester. Dette må vi sykepleiere selv ta hovedansvaret for å endre. Jeg kan ikke forstå at styrket samhandling er mulig uten tydelig tilstedeværende hverdagsledelse av sykepleietjenester. Sykepleieledere må gjenreise faglige refleksjonsrom, det sykepleieetiske språk og stillingsbenevnelser som tydelig forteller samarbeidspartnere, pasienter og samfunnet hvem vi er og hva vi har ansvar for. Sykepleie handler om langt mer enn det utvannede omsorgsbegrepet. Derfor må sykepleiere være på plass der kvalitetsnormer for sykepleiefaget besluttes. Sykepleiere arbeider med menneskers grunnleggende behov, og vi må dyktiggjøre oss i å artikulere vårt fag med en tydeligere felles stemme for hva faget og grensene for vårt fag handler om, både i den praktiske hverdag og i det offentlige rom. Historien burde lært oss at når ulike profesjoners ansvar og yrkesidentitet utydeliggjøres og utvannes, har det konsekvenser for kvalitet og samhandling. Profesjoner og profesjonsautonomi er under sterkt press, og vi må melde fra!    

Til refleksjon

Hvordan definerer vi vårt faglige ansvar hos oss?

Hva skal til for at vi kan bli tydeligere på å beskrive eget fag?

Hvilke titler og benevnelser brukes i sykepleietjenesten i vår organisasjon?

Hva tenker vi om vårt samfunnsansvar?

Hvis vi skulle jobbe grundigere med tydelighet i sykepleie hos oss, hva ville jeg foreslå?

Noen referanser:

Halvard Vike, Heidi Haukelien, Runar Bakken: Kompetanse og faglig infrastruktur i helse- og omsorgstjen ester. Telemarkforskning. TF-rapport nr. 252/2009

Harald Grimen: Profesjoner i skvis