Med mobil i lomma

Rådet for sykepleieetikk er gjort kjent med at det er blitt vanlig å bruke mobiltelefon daglig både til sms og samtaler på operasjonsstua mens pasienten ligger i anestesi. Privat mobiltelefon har blitt noe som hører med i lomma på det daglige arbeidsantrekket, uavhengig av om det er spesielle behov for tilgjengelighet eller kontakt.

Betent

Er dette forenlig med god praksis? Rådets medlemmer har drøftet temaet med sykepleiere ulike steder, noe som ble litt «å bevege seg inn i løvens hule». Flere steder har det gradvis blitt naturlig å ha mobiltelefonen på seg. Dette gjelder både i sengeposter, på poliklinikker, operasjonsstuer og ved intensive overvåkingsenheter. Saken er et arbeidsgiverspørsmål, men det reiser også både faglige og etiske spørsmål.

Involverte parter

Saken kan berøre mange parter. Vi tenker primært på pasienter og pårørende og tilfeldige tilstedeværende, sykepleierne selv, deres kolleger og deres private familiemedlemmer og nettverk. Saken berører nærmeste leder, arbeidsgiver og også dannelsesarbeidet i møte med studenter i avdelingene.

Noen etiske betraktninger

Spørsmålet handler om sykepleierens oppmerksomhet. Hvem er hun til for, hva ønsker hun å bety for den hun er til for? I en situasjon der den syke er under anestesi og helt avhengig av sykepleierens faglige engasjement, observasjoner, tilgjengelighet og oppmerksomhet kan det være både respektløst, lite omsorgsfullt og faglig usikkert å kombinere rollen med privat kommunikasjon via mobiltelefon.

Det vi gir oppmerksomhet gir vi kraft. Det er alltid et spørsmål om hvor mye og hvor sterkt vi som profesjonelle yrkesutøvere bør uttrykke våre JEG i arbeidssituasjonen. Hverdagskultur handler mye om den rett de ansatte har til å uttrykke hva som formildes til hvem på hvilken måte til hvilken tid. Det hører med til profesjonelt arbeid å sette en moralsk standard, som bør omhandle skillet mellom det private rom og det profesjonelle.

Den Annen

I yrkesetiske retningslinjer heter det om sykepleieren og pasienten at sykepleieren ivaretar den enkelte pasients integritet, herunder retten til en helhetlig omsorg, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket.

Det kan være krenkende at hjelperens oppmerksomhet stadig er på eget privatliv og personlig nettverk. Alt som trekker oppmerksomheten fra den Annen kan bli til distraksjon. I lys av helhetlig omsorg i en operasjonsavdeling eller intensivavdeling kreves det en særlig konsentrert oppmerksomhet både på observasjoner av pasient og teknologi. Dette bør ikke forstyrres av unødige distraksjoner. De yrkesetiske retningslinjene sier også at sykepleieren ivaretar pasientens rettigheter, sikkerhet og verdighet ved bruk av teknologi og vitenskapelige framskritt. Pasienten har rett til å forvente sykepleierens fulle oppmerksomhet og ansvarlighet når hun er i jobb. Dette er også en rett arbeidsgiver har rett til å forvente.

Faglig sett stiller vi også spørsmål ved om ikke private mobiltelefoner opp og ned i lomma i en operasjonsstue eller overvåkingssituasjon er en hygienisk utfordring.

Taushetsplikt

Sykepleieren skal også ivareta pasientenes rett til vern om fortrolige opplysninger. Telefonsamtaler kan lett medføre brudd på taushetsbelagt informasjon når hvem som helst kan ringe til en ansatt inne på en operasjonsstue eller andre steder der det pågår behandling og pleie. Mye av sykepleiers arbeid foregår i et fortrolighetsrom. Alt av lyd som skjer i rommet og rundt sykepleieren kan formidles som et medbudskap ut til uvedkommende. Vi bør heller ikke glemme at det nå er mulig å ta bilder med de fleste mobiltelefoner som lett kan sendes til andre. Vi kan ikke unnlate å peke på at dette kan bli en unødig fristelse og uverdig handling.

Pårørende

I yrkesetiske retningslinjer heter det også at sykepleieren viser respekt og omsorg for pårørende. I sårbare situasjoner er omsorgen for pårørende ofte avhengig av den tilstedeværelse og tilgjengelighet sykepleieren tilbyr både den syke og de nære pårørende. Troverdighet i rollen betinger at de pårørende merker hvor fokus er i situasjonen Mange flere av hovedpunktene i yrkesetiske retningslinjer kan berøres av denne saken. Dette gjelder både sykepleieren og profesjonen, sykepleieren og medarbeidere, det veiledningsansvar sykepleiere har for alle som deltar i utøvelse av pleie og omsorg og sykepleierens normative ansvar for den profesjonalitet, den hverdagskultur og faglige etiske standard som utvikles i avdelingen.

Mulige handlingsalternativ

Mobilbruk i praksis er noe nytt, og det er prisverdig at temaer blir belyst og drøftet. Frykten for å moralisere kan lett legge lokk på nødvendige refleksjoner og normative drøftinger. Vi er kjent med at mange sykepleieledere finner dette tema vanskelig å ta opp. Vi mener det er et lederansvar å bygge hverdagskulturer som skjermer yrkesetiske retningslinjer: Vi vet at spørsmålet om mobilbruk enkelte steder har blitt hentet frem av tydelige ledere, praksisveiledere eller andre. Gjennomføring av etiske diskurser i personalgruppen er bevisstgjørende og vil kunne bidra til felles holdning og innsikt i de mulige uheldige ringvirkninger en utbredt praksis kan få.

Det er viktig at utdanningsinstitusjoner reiser diskusjonen med studentene, da dette i seg selv kan påvirke og stille spørsmål til holdninger og kultur i praksisfeltet.

Det finnes fortsatt fasttelefoner i alle enheter i helsetjenesten, og alle ansatte har mulighet for å bli kontaktet ved spesielle behov. Det er også mulig å hente frem mobilene fra garderobeskapet i matpauser.

Vi mener institusjonens retningslinjer og normer bør omfatte mobilbruk for ansatte, og at det hører med til sykepleieres mandat å bidra til det.

Månedens dilemma:

Hvilke normer og retningslinjer har dere for mobilbruk der du arbeider? Har dere kultur for å drøfte tema om mobilbruk åpent i personalgruppen?