Hvor har det blitt av sykepleierspråket?

Stolt? Hun formelig spytter ut ordet. De skulle visst hva vi står i, de som bestemmer. De skulle visst hva vi makter å holde på med. Det er et under at vi blir her. Vi er vitner til det ubeskrivelige, vi løfter og støtter og steller og gråter, vi lytter og håper og ser. Vi løper, men ikke fort nok. Jeg tenker av og til at det er ubeskrivelig at jeg holder ut, at jeg velger å bli i dette. Herlighet, - de aner ikke hva de snakker om når de debatter flere hender. Vent til det gjelder dem selv, først da forstår de litt. De etterspør jo bare en ting fra oss: Tempo. Lønn skal vi visst få i himmelen, de av oss som kommer dit!

Sterke innspill

Jeg hører biskheten i stemmen. Som veileder hadde jeg foreslått ordet «stolt» som tema for dagens morgenrefleksjon. Det var nok til sterke innspill. Vi lytter og klatrer på andres tanker fra både de provoserte, de engasjerte, de resignerte, de ettertenksomme, de årvåkne og bevisste. Halvtimen går fort. Jeg ønsker dem en god dag og forlater avdelingen med mye ettertanke, - nok en gang.

Hva er sykepleie til for?

I arbeidet med etisk bevisstgjøring berører vi ofte faglig identitet og integritet. Mitt bilde er at vi må løfte både vår selvforståelse og andres forståelse av vårt fag.

Å svare på hva vi er til for er ikke mulig uten å bruke formuleringene i sykepleiens grunnlag. Der heter det at grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Det presiseres også at sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene.

Det er respekten for mennesket, livet og verdigheten som er kjernen i vårt fag, vårt mandat og vår begrunnelse som sykepleiere. Disse gamle, store ordene og etiske begrepene peker på grunnleggende behov som alltid har vært der, som aldri har endret seg og som vil bestå. Flere av dem er, sin alder til tross, uerstattelige når det gjelder å beskrive hva sykepleiere er satt til å ivareta.

Språksett praksis

Vi snakker for å tenke, sa Inge Eidsvåg i et radioprogram nylig. Språk er egentlig for begrenset hvis vi søker å forstå den andre, det duger best til å forstå oss selv. Vi må høre hva vi sier for å vite hva vi mener. Språk skaper virkelighet og identitet. Sykepleiespråket hjelper oss til å forstå oss selv og vårt faglige ansvar. Når det faglige arbeidet i hverdagen ikke språksettes ser vi verken oss selv eller våre kolleger tydelig. Den tause kunnskap trenger språkforsterkere for å gjøre sykepleien tydeligere. Det tilligger enhver profesjon å utvikle og vedlikeholde eget fagspråk.

Mykt, taust og veikt?

Det er ikke sant at språket om de myke sider av helsetjenester må være veikt. Sykepleiere har kompetanse på livets mest sårbare arena. Derfor kan og bør vi enda tydeligere gå foran i å formulere livets sterke erfaringer. Det kreves et sterkt språk for å dele myke og sårbare femomener. Sykepleiere står daglig i en kryssild av kommunikasjon og samhandling, der modige møter og nødvendige samtaler er verktøy. Sykepleiefaget utøves ofte der folk flest føler språklig avmakt, og mange trenger hjelp for å verbalisere sine erfaringer. Sterke og krevende livserfaringer som truer og berører er nært sykepleieres hverdag. Det sykepleiefaglige språk må nettopp tilstrebe å holde sin oppmerksomhet på de sterkeste sider av livs-, sykdoms- og dødsprosesser. Jeg lurer på om mangel på språksatt praksis kan være en grunn til at politikere ensidig etterspør flere hender.

Stolt

Tankene mine vender tilbake til morgenrefleksjonen. Jeg er stolt av faget mitt, var det en som sa der. Av det vi egentlig vil. Det vi kjemper for og strekker oss etter. Vi får det ikke alltid til, og det koster meg mye. Jeg er stolt når jeg forstår at jeg gjør en forskjell i kompleksiteten, miraklene jeg noen ganger forløser med små ord og gode spørsmål. Jeg er stolt av måten vi møter pasientene på, og jeg vet jeg er god på samhandling. Jeg kjenner arbeidsglede og stolthet når hendene mine lindrer og bekrefter den andre i et godt morgenstell. Jeg er stolt når jeg har gjennomført krevende familiesamtaler, eller når jeg gir lindring og ro ved taus tilstedeværelse som fastvakt. Det er provoserende at de som bestemmer ikke ser det vi står i og etterspør våre resultater.

Språk er makt

Det sterkeste språket er nødvendigvis ikke det som kan kvantifiseres. Hva er det som gjør at markedets språk og det kvantifiserbares språk får dominere så sterkt i hverdagen der sykepleie utøves?

Hva er grunnen til at vi stadig tilpasser oss andres språk og lar vårt eget forstumme? Verken politikeres, økonomers eller medisineres språk er dekkende for det sykepleiefaglige. Hvorfor har språket i våre yrkesetiske retningslinjer ofte liten plass i hverdagsspråket i praksis? 

Vi har akseptert at mange av benevnelsene på viktige sykepleiefunksjoner er fjernet fra vokabularet. Både i sykehus og kommunale tjenester pågår det stadig omstillinger som fjerner forståelige titler på både sykepleieledere og andre. Sykepleiefaglige benevnelser eksisterer nesten ikke, verken på ledernivå eller i offentlige dokumenter der vi stort sett finner begrep som helse og omsorg.

Igjen trekker jeg frem yrkesetiske retningslinjer. Der heter det at "sykepleiere bruker titler og betegnelser som vedkommendes utdanning, autorisasjon og funksjon berettiger til, og som gir korrekt informasjon om kvalifikasjoner og ansvar".

Ordene

Liv og språk kan ikke unnvære hverandre. Livet bæres av språket og måten det brukes på. Mennesker lever ikke av ting, heller ikke av tall, men av ord, ordene. Ordene er det som vi uttaler om tingene. Sykepleiens kjerne handler om å bygge kulturer der barmhjertighetstanken er sentral. Utenfor det kvantifiserbare, standardiserte og evidensbaserte ligger de eksistensielle fenomener som nærværet, tilliten, roen, trøsten, meningen, verdigheten. Vi må snakke sant om livet, om både glede og sorg, livsmot og tretthet, håp og savn.

Ledelse

Hverdagskultur kan fremme eller hemme dette. Kulturer må bygges og ledes frem bevisst, og da er sykepleieledelse helt avgjørende. Språket er selve bygningsmaterialet i kulturbygging. Hvis du leste de 24 historiene i Sykepleien nr. 10 antar jeg at du så sykepleiekulturer tydelig.

Det er krevende og det koster å gi helhetlig sykepleie i trange rom. Altfor mange sykepleiere forteller at de arbeider i tause kulturer, rutinepregede kulturer, «snakke om-kulturer» fremfor «snakke med-kulturer». Taus rapport har blitt innført flere steder som en konsekvens av it-basert sykepleiedokumentasjon. Hva gjør dette med sykepleiespråket, formuleringsevne og hverdagskultur?

Et språk må brukes

Vi utvikler vår språklige kompetanse ved å bruke språket bevisst og aktivt. Fortellingene er en måte å bruke språk på for å forme en bærende helhet om oss selv og andre. Fortellingenes språk og livet kan ikke unnvære hverandre, og de som reflekterer over dem går forandret videre.

Det går an å være både tydelig og stolt selv om vi ikke blir målt på grunn av våre resultater av ledere og eiere. Pasienter og pårørende etterspør jo hele tiden det vi har å tilby. Samtidig skal vi forsterke språklig fremstilling av sykepleieresultater til nytte for mange. Troverdighet i kvalitet er umulig uten å inkludere dette.

Månedens dilemma:

• Hva kjennetegner hverdagsspråket der jeg jobber?
• Hva teller når det telles hos oss?
• Hvordan bruker vi språket i sykepleiens grunnlag og yrkesetiske retningslinjer hos oss?
• Hva er du stolt av i egen sykepleiepraksis?
• Hvorfor er det grunn til å være stolt av sykepleietilbudet der du arbeider?