Mange arbeidstakere bærer en skjult omsorgsbelastning som arbeidslivet sjelden fanger opp. Vi ser også at denne belastningen vokser i det stille og at systemene reagerer for sent.

Det er med stor ydmykhet jeg tar fatt på oppgaven som redaktør for Sykepleien.

Mange tror at sykepleiere kan gå hjem fra jobb og legge alt bak seg. Så enkelt er det ikke.

Helsevesenet gjør varsleren til selve problemet idet kritikken løftes frem. Systemet lar gjengjeldelsen vokse mens den som sier fra, står helt alene.

I Norge holder vi oss med to parallelle helsetjenester. En spesialisthelsetjeneste der det er fagfolkene som står nærmest den syke som tar beslutningene, og en kommunal helse- og omsorgstjeneste der beslutninger om tildeling av tjenester tas av personer som knapt har møtt personen det gjelder.

Mange studentar blander no saman Google-søk og prompting, og dei merkar knapt at dei byter mellom to heilt ulike måtar å tenkje på. Dermed oppstår ein skrivepraksis der dei mister kontrollen over både prosessen og resultatet dei får servert.

Sykepleieren møter både skepsis og motstand når helseteknologi utfordrer etablerte sannheter i utdanningen. Uventede erfaringer i praksis viser samtidig hvordan teknologi kan gi brukere mestring og åpne for faglig nysgjerrighet.

Vi ser at reaksjonene i kommentarfeltene avslører hvor fastlåste mytene om likestilling fortsatt er. Og vi merker også hvordan misforståelser og forsvarsmekanismer tar fokus bort fra det strukturelle problemet vi faktisk peker på.

De snakker gjerne om hvor krevende oppgaven er, men de lytter ikke til hvordan det oppfattes. Derfor forsvinner all sympati idet ordene deres møter handlingene.

Mange ansatte som jobber med desinfeksjon, puster daglig inn sterke kjemikalier uten tilstrekkelig vern. Konsekvensene merker de først når helsa er på vei nedover.

Avvik handler ikke om skyld eller om kritikk av en leder. Avvik handler om trygghet, kvalitet og pasientsikkerhet. Når en avdelingsleder ikke forstår dette, blir det umulig å jobbe faglig forsvarlig.

Helsevesenet overser ofte hvordan somatiske inngrep setter spor i barn og voksne. Kroppen reagerer lenge etterpå fordi nervesystemet beskytter seg slik det er laget for å gjøre.

Vi i rus- og psykisk helse-feltet har fått nye nasjonale faglige råd om bruker- og pårørendemedvirkning fra Helsedirektoratet. Hva innebærer det for ledere og ansatte i tjenestene? Forventningene er overkommelige, og det er hjelp å få. 

Lavterskel helsetilbud og tidlig innsats gir barn og unge trygghet og mestring i skolen. Flere aktører støtter at dette arbeidet krever stabile rammer og dedikert kompetanse ute i skolemiljøet.

Offentlige virksomheter strever ofte fordi styring og ansvar er blitt for uklart. Ledere mister handlingsrom fordi systemene rundt dem ikke fungerer godt nok.

Jeg står ofte i krevende avveininger mellom pasienter som trenger meg på helt ulike måter. Selv med støttende kolleger kan følelsen av utilstrekkelighet sitte lenge igjen etter en vakt.

Ingen fattig sykepleierstudent burde reise halve jorda rundt for å møte pasienter med en sykdom man bare har lest om i historiebøkene. Jeg gjorde det – for noen muligheter kommer bare én gang i livet.

Politikere undervurderer fortsatt hva avansert sykepleiekompetanse faktisk innebærer. Denne undervurderingen skyver helsetjenesten i retning av løsninger som verken møter dagens kompleksitet eller morgendagens behov.

Helse- og omsorgstjenesten svikter mennesker med alvorlig utviklingshemming når tryggheten ikke følger dem inn på sykehuset.

Når smerte blir underhaldning og håp blir selt utan forsking, står pasientane att med mistillit. Helsevesenet må byggje på kunnskap, ikkje illusjonar.

Sykepleiere velger vikararbeid fordi det gir frihet og forutsigbarhet i en krevende hverdag. Mange ønsker å bidra der behovet er størst, men på egne premisser – uten å miste balansen mellom jobb og liv.

Kommuner skaper usikkerhet når de forsøker å avvikle fritt brukervalg i BPA-ordningen. Debatten mister retning når sterke påstander fremmes uten dokumentasjon.

Kuttene i Helse Møre og Romsdal vil komme til å ramme de mest sårbare pasientene – barna. De trenger tid, trygghet og spesialisert omsorg. Det kan ikke effektiviseres bort.

Jordmødre melder om økende press som truer tiden og tryggheten gravide trenger. Kvinner møter samtidig mer komplekse helseutfordringer som gjør jordmødrenes kompetanse stadig viktigere.