Sykepleieridentitet forklart mellom to permer

I den første delen tar forfatterne blant annet for seg fortellinger fra sykepleierstudenter. I denne delen setter forfatterne ord på at studenter allerede har en kunnskap og en erfaring som de kan nyttiggjøre og bygge videre på i praksis, ved å gi eksempler på ulike møter fra virkeligheten.

Det vektlegges videre at studenter har kunnskap om grunnleggende sykepleie i møte med en person med psykiske lidelser, og ikke minst beskrives kompleksiteten i de fysiske, psykiske og sosiale behovene som sykepleieren må bidra til å hjelpe. Mange studenter vil nok oppleve at boken bidrar til å ufarliggjøre praksisen i psykiske helsetjenester, som ofte kan bli fremstilt som svært annerledes enn annen praksis.

Samtidig vil mange studenter forhåpentligvis få høyere faglige forventninger til denne praksisen etter å ha lest denne delen.

I den andre delen tar boken for seg sykepleieres helhetlige kompetanse.

Det settes først fokus på risiko for somatisk sykdom og tidlig død for personer med alvorlige psykiske lidelser, og deretter kommer delkapitler om utvalgte tilstander som psykoselidelser, stemningslidelser, rus- og avhengighetslidelser, psykiske lidelser hos eldre og selvmordsforebygging.

Innholdet kan virke noe ulogisk sortert i innholdsfortegnelsen, da tematikken svinger fra ansvarsområder og oppgaver til ulike tilstander og tilbake til sentrale ansvarsområder. I tillegg er tittelen på boken rettet mot psykiske helsetjenester, hvor noen kan savne en tydeligere forankring av rusfeltet.

Rus- og avhengighetslidelser har et eget kapittel, og utfordringer knyttet til rus og avhengighet nevnes flere andre steder selv om boken i hovedsak konsentrerer seg rundt psykisk helsearbeid. Det som gjør at boken holder en rød tråd, er bruken av brukererfaringer og stilen boken er skrevet i – som binder det hele sammen med et narrativt språk til studenten.

I den siste delen trekkes viktige ansvarsområder for sykepleiere frem; pårørendearbeid, legemiddelhåndtering, dokumentasjon og sykepleierfaglig veiledning. Kapitlene beskriver veldig godt kjernekompetansen hos sykepleiere og viktigheten av å ta ansvar for nettopp; sykepleie. Forfatterne kunne i større grad beskrevet den relasjonelle kompetansen som sykepleiere har, selv om flere yrkesgrupper deler denne kompetansen.

Som sykepleier innen psykisk helsevern har jeg fra første gang jeg hadde ansvaret for en student i praksis, reflektert mye rundt hva sykepleie egentlig er innenfor psykisk helsearbeid. Jeg har slitt med å forklare det, uten å lande på uttrykk som tverrfaglighet, recovery, grunnleggende behov og sykepleiers målbare prosedyrer.

Denne boken utfordrer begrepet grunnleggende behov som er oversatt til livsprosesser, og bruker ikke begrepet diagnose, men tilstand. Dette er utfordrende, fordi man som sykepleierstudent i så stor grad blir opplært til å vurdere om grunnleggende behov er ivaretatt. Er det nødvendig med nye uttrykk?

Studentene selv har ofte spurt «hva er egentlig forskjellen på en sykepleier og en annen psykisk helsearbeider?», og jeg har irritert meg over å ikke kunne besvare dette spørsmålet på en enkel måte. For min del handler nok dette fremdeles om å ikke ta et tydelig nok sykepleierfaglig standpunkt, i frykt for å tråkke i janteloven i det tverrfaglige samarbeidet.

I årene som tillitsvalgt har jeg likevel møtt både vernepleiere og leger som har gjort det tydelig for meg – hva jeg selv ikke har tort – at sykepleiere er dem som kan mest om sammenhengen mellom psykisk helse og fysisk tilstand.

Sykepleie som fag har mange ulike forståelsesmodeller som for min egen del, kan fremstå som litt utdaterte. Det er befriende å lese en bok, som beskriver sykepleiers særegne ansvar og bidrag i psykiske helsetjenester og som kun har fokus på sykepleie. Boken fremhever videre betydningen av forebyggingsperspektivet innen psykisk helsearbeid og viktiggjør en glemt faktor; nemlig den økte dødeligheten hos personer som lider av alvorlige psykiske lidelser.

I boken trekkes det frem mange eksempler fra sykepleierstudenters praksis og refleksjoner rundt sammenhengen mellom somatisk helse og psykisk lidelse. For meg er dette det viktigste ansvaret i vår tid som sykepleiere innen psykisk helsearbeid. Denne boken forsterker den sykepleierfaglige ryggmargen, ansvaret og betydningen av det forebyggende perspektivet.

Jeg kommer til å anbefale boken til veiledere for sykepleierstudenter, som har en kritisk rolle i å forme fremtidens sykepleiere.

Jeg kommer også til å anbefale boken til lærere på sykepleierutdanningen og til sykepleiere som jobber i fagfeltet for å styrke sin sykepleierfaglige identitet innen psykisk helsearbeid.

Jeg håper forfatterne tar for seg enda en bok, til oss som er ferdigutdannet og som er eller ønsker å bli spesialisert, som spisser sykepleie til mennesker med psykiske lidelser, rus og avhengighetslidelser i et livsløp og som i enda større grad tar for seg sykepleierfaglige intervensjoner for å bidra til å redusere den økte dødeligheten.

Kanskje kan man ta sikte på å skrive en lærerbok for den nye masterutdanningen for sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet?

Takk for en bok som så tydelig er sykepleierfaglig forankret og som tar for seg opplevelsen og erfaringene til menneskene vi skal gi kyndig hjelp til.