Et kampskrift for sykepleiefaget

Essaysamlingen er delt inn i fire deler, der hver del har sitt hovedtema. Hver del har også en egen innledning som presenterer temaet i tekstene og setter det inn i dagsaktuell kontekst.

Leseren inviteres gjennom innledningen til å lese det hun skriver inn i vår tid, med dagens problemstillinger og utfordringer knyttet til sykepleiefaget og sykepleieprofesjonen. Mange av diskusjonene som var aktuelle for 25 år siden, er like aktuelle fortsatt – om ikke mer.

Del 1 har Alvsvåg kalt «Sykepleie – fagetisk relasjonell praksis». Her drøfter hun betydningen av sykepleie i praktisk utøvelse som relasjonell og etisk, altså hvordan sykepleieren i yrkesutøvelsen arbeider direkte eller indirekte rettet mot andre personer som har behov for helsehjelp.

Det betyr noe hvordan sykepleieren velger å forholde seg til den andre. Da er det viktig hvordan vi kommuniserer, hvordan vi utøver klinisk skjønn og hvordan vi bruker det mellommenneskelige rommet i relasjonene.

Alvsvåg skriver om det kliniske blikket, om «det gode blikket og de gode hendene», om hvordan våre holdninger og vårt menneskesyn kommer til uttrykk i møtet med den andre, også i de møtene som er korte. Hvordan bruker vi den korte tiden godt?

Del 2 heter «Profesjon og kunnskap», og her diskuterer Alvsvåg hva en profesjon er. Hva er det som gjør sykepleie til en profesjon, og hvordan utvikler vi denne?

Forfatteren skriver om sykepleiefortellingene og de personlige erfaringene som bidrar til faglig innsikt og utvikling som en profesjonell. Hun tar også opp temaer som kan debatteres: hva er det som gir status i helsevesenet? Hvorfor har for eksempel behandling høyere status enn omsorg?

Del 2 handler også om læring av sykepleie. Hvordan vi tar oss av de nyutdannede sykepleierne og hva vi legger vekt på i opplæringen, før delen avsluttes av et kapittel som diskuterer begrepet «kunnskapsbasert praksis» opp mot «innsiktsbasert profesjonell praksis».

Er dette mest en diskusjon for akademikere? En kunne tenke det. Likevel; begrepet «kunnskapsbasert praksis» er et begrep som de fleste kjenner til og det er nyttig å lese hennes kritiske blikk på begrepet, også for «vanlige» sykepleiere. Det handler om hvordan vi ser på faget vårt.

Del 3 har Alvsvåg kalt «Profesjon og samfunn», og denne delen handler om sykepleien og velferdsstaten.

Hva er målet med sykepleie i et samfunnsperspektiv, og hvordan kan vi organisere samfunnet vårt slik at folk opplever trygghet? Alvsvåg diskuterer også samhandlingsreformen, helsetjenestens utvikling over mange år, og pasienten som er i skvis mellom tjenestenivåene.

Dette er en svært aktuell diskusjon, samhandlingsreformen har ført til en enorm forskyvning av arbeidsbelastning til kommunene og pasientene er komplekse med stort behov for sykepleie. Med de to utredningene fra Helsepersonellkommisjonen og Sykehusutvalget og regjeringens varslede Helse- og samhandlingsplan kan Alvsvågs synspunkter være utgangspunkt for gode samtaler om hvordan sykepleiefaget og pasientenes behov ivaretas framover.

Del 4 er kalt «Sentrale verdier, perspektiver og begreper». Hvilke verdier har vi i sykepleien, hvordan påvirker våre verdier og begreper fagutøvelsen og vår profesjon? Hun diskuterer forskjellen på sykdomsforebygging og helsefremming, hvilke begreper vi bruker om pasienter, om omsorg og om sykepleie, og hvordan det reflekterer menneskesynet vårt. Det har betydning for hvordan vi utøver sykepleie.

I bokens innledning skriver Alvsvåg at essaysamlingen er skrevet for sykepleiestudenter og sykepleiere som er interessert i grunnleggende faglige temaer. Det er en bok for refleksjon og ettertanke rundt hva sykepleiefaget er, hvordan vi bruker det i møte mellom mennesker, og hvordan vi vurderer relasjons- og vurderingskompetansen sykepleierne har.

Boken tar også opp hva som skiller en profesjonell fra en ikke-profesjonell. Alt dette er relevant både for studenter og for erfarne sykepleiere. Det kan også brukes i politisk argumentasjon: hvorfor er det viktig å investere i sykepleie og i helsetjenestene?

Alvsvåg bruker filosofer som Buber, Merleau-Ponty og Løgstrup i sine refleksjoner rundt omsorgen, og vier også en del tid til Kari Martinsen, som mange sykepleiere har et forhold til. Særlig Løgstrup er kjent for mange som har lest Kari Martinsens tekster. Vi får også henvisninger til Florence Nightingale og Patricia Benner.

Noen av de mer filosofiske delene av boken kan virke tunge å lese, men hvis man tar seg tid til å sette seg inn i det hun skriver stimulerer det til gode tankeprosesser hos leseren. Disse essayene står seg også godt sammen med de mer politiske delene av boken.

For den interesserte leser har boken kildehenvisninger til slutt. Det er også et stikkordsregister som kan være nyttig hvis man leter etter bestemte temaer. Alle essayene er også henvist til med opprinnelig publiseringssted og -årstall.

Boken egner seg godt for sykepleiere som veileder andre sykepleiere, den kan gjerne brukes som utgangspunkt for felles faglig refleksjon og diskusjon i det daglige arbeidet. Hvert essay kan leses frittstående, men det anbefales at innledningen til hovedkapitlene leses først – slik får leseren satt teksten i sammenheng.

Sakte lesing anbefales for denne boken. Slik får leseren tid til å tenke underveis, og til å diskutere og reflektere over innholdet i tekstene – enten for seg selv, eller sammen med andre.