Sykehjemsthriller med curacit som våpen
Intens og troverdig påskekrim sett med patologens øyne. Med plott fra Arnfinn Nesset-saken.
Intens og troverdig påskekrim sett med patologens øyne. Med plott fra Arnfinn Nesset-saken.
Bokfakta
Bro, bro brille, klokka ringer elleve er sangleken som gir rytme og melodi til krimromanen Døden skal du lide. Forfatter og sykepleier Hanne Gellein har lagt hovedscenen i sin andre kriminalroman til en demensavdeling i ei bygd nær Trondheim.
Gjør et raskt Google-søk på «Arnfinn Nesset» og du finner plottet som underbygger romanen: En avdelingssykepleier på et sykehjem som bruker curacit for respirasjonsdeprivasjon på eldre beboere.
Ført i pennen av svensk-norske Hanne Gellein. Hun er fra Trondheim, men bor i Sverige. Det er en troverdig og svært psykologisk intens historie med et persongalleri av leger, sykepleiere, en politimann, en voldelig ekspartner og vennen Luca som kommer den kvinnelige hovedpersonen til unnsetning.
Silje er patolog og sykehuslege ved St. Olavs hospital. Hun har kommet seg ut av et forhold med en voldelig partner som oppsøker henne. Denne historien går parallelt med hovedplottet om uforklarlige dødsfall på et sykehjem hvor bestyrer Torfinn Morken er på vakt dag og natt. Historiene vikler seg etter hvert inn i hverandre. Norge er et lite land. Små forhold gjør at tilfeldigheter og felles bekjentskaper kan løse selv godt planlagte og utspekulerte seriemord.
Hun ser hvor systemet kan svikte og forklaringene om forvirring, en verdig død og passiv dødshjelp kamuflerer noe mer alvorlig, men innfløkt.
Så hvit som en mann. Torfinn er en erfaren bestyrer og avdelingssykepleier som verdsetter arbeidet på gulvet. Han er en drømmeleder på så mange vis. Han tar i et tak ikke bare innimellom, men er en del av arbeidsstokken på daglig basis. Religiøsiteten er det eneste som skurrer i en ellers plettfri sykepleier-habitus.
En rekke merkelige ting skjer på sykehjemmet, men det er naturlig. Skrøpelige eldre med demens skal dø. Sykehjemslegen, pårørende og ansatte kan slå seg til ro med at de mest uventede hendelser kan forklares med forvirring og liten oversikt.
Silje er den oppvakte patologen som har skjellsettende personlig erfaring med vold. Hun har opplevd marerittet av en hyttetur, naken, med tett snødrev utenfor hytta, hvor valget står mellom å bli slått og å rømme, kanskje fryse i hjel. En brutal og samtidig troverdig scene som beskrives i boka.
Silje møter derfor situasjonen på sykehjemmet med den største realisme. Hun bruker fantasien for å se sammenhenger, og er tøff nok til å tro på magefølelsen. Dette er ganske uvanlig for en patolog. Dette legger spiren til kabalen og krimgåten som Silje løser. Hun vet hva mennesker kan være kapable til av ondskap. Hun vokter seg konstant for eksen. Kan han komme tilbake?
Boka er lettlest, underholdende og passe lang for ei påskehelg på hytta. En nokså stram komposisjon, litt forutsigbar, men det legger ingen demper på spenningen. Spesielt historien om Silje med den voldelige eksen er uhyggelig og virker sann. Hovedplottet er også bygget på en sann historie, men noen historier overgår det man i virkeligheten tror kan være sant!
Det er måten forfatteren bruker den tradisjonelle barnesangteksten Bro, bro brille på, som gir en helt nødvendig spenning. Bibelsitatene gjennom boka fungerer ikke fullt like bra, men gjør jobben. Dette er Scandi noir som jeg håper når tv-skjermen om noen år.
Sykehjem som åsted er knallbra. Her skjer det mer enn barmhjertighetsdrap. Fare, fare krigsmann!
