Den usynlige sykepleier?

Dette er Celine Roches synliggjøringsprosjekt. Tidlig på 2000-tallet presenterte samfunnsforskerne Anne-Lise Ellingsæter og Jorun Solheim boka kalt: «Den usynlige hånd?». Den var et bidrag i Makt- og demokratiutredningen. Spoler vi raskt framover til 2021 utgir Jan Grue «Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid». Roche er forsiktig med å utpeke sykepleie til et viktigere yrke enn andre, eller sykepleieren til en person med større utfordringer. Det er hun for reflektert til.

Men hun peker på noe av det samme som bøkene til samfunnsviterne. Arbeidsoppgavenes synlighet er en grunnleggende forutsetning for å gjøre en profesjonell jobb som sykepleier.

Et Facebook-innlegg sparket i gang Celine Roche sin karriere som skribent og nå forfatter. Forlaget Bok i Nord kontaktet henne, og hun sa ja til å skrive boka om sykepleieren Celine Roche. Hun har ti års erfaring som sykepleier fra ulike poster, voksen hjerteovervåkning, nyfødt intensiv og sist en barneavdeling ved Oslo universitetssykehus.

I boka kunne Roche tatt for seg mye som ikke stemmer i helsevesenet om dagen. Hun kunne sagt mer om både turnusjobbing og dårlig lønn, men velger å beskrive hvordan det er å stå i krevende, sammensatte og motsetningsfulle situasjoner som sykepleier på gulvet.

Hun pendler mellom personlige iakttakelser, eksempler og caser fra arbeidslivet. Dette er sensitivt nedtegnet og mesterlig anonymisert. Med skråblikk på søringer, kommer vi også under huden på en ekte nordlending. Det blir til tider god underholdning.

Overskriften «bare», og det vertikale hierarkiet med noen på «gulvet», speiler følelsen mange sykepleiere kan kjenne på iblant.

Er det mindreverd? Men, også her er Celine Roche en mester i å nyansere.

Hennes evne til å skrive gode refleksjonsnotater, utvider bokas appell og målgruppe. Hun deler på ‘sykepleiersk’ vis refleksjoner om balansekunstneren som må ta grep i situasjoner der manges behov er viktig samtidig. Boka blir et ujålete manifest sett fra arbeidet hun utretter. Sykepleiere, som meg selv, vil ha glede av å lese boka. Og søkelyset på innholdet i arbeidet og arbeidsdagen vår, vet vi er prekært. Det kan føles som starten på et gigantisk kommunikasjonsprosjekt hvor målet er at historiene når helseministerens skrivebord.

Sykepleier Celine Roche skriver fra en viktig posisjon både profesjonelt og personlig. Hun er oppvokst med en mor fra Honningsvåg som er hjelpepleier og en far fra Sri Lanka som er lege. Sammen med familien vokste hun opp i Finnsnes. Roche åpner på denne måten opp fortellingen mot røtter og føtter, og en verden utenfor som gir oss innsikter og erfaring.

Hun var selv student i Libanon. Dette er strenger mange sykepleiere spiller på: Vi vil hjelpe der det trengs mest. Det er et underliggende «kall» som tidligere var religiøst, men som i dag kanskje kan omtales som humanistisk. Dette er noe som forener mange som velger yrket.

Sykepleieteoretikere fra utdannelsen får stillferdig gjennomgå også i denne teksten. Dette tilbakevendende og litt vanskelige temaet kunne Roche godt droppet. Hun skriver blant annet om empati og tillit som kunnskap «vi alle innehar», av natur. Mens delegerte oppgaver som blodprøvetaking og legemiddelhåndtering åpenbart ikke er medfødt.

Hva var den kompetansen profesjonelle sykepleiere har og trenger mer tid til å utføre profesjonelt, igjen? Det er lett å le av at sykepleiere har håp og mestring på pensum, men kjernen er vel at det har vi? På spill står mester-elev-læring og tid til å samle erfaring fordi, som Roche avslører: ingenting er mindre innsparingseffektivt enn ei avdeling uten de erfarne sykepleierne. Dette er et stikk til bedriftsøkonomene som skal «redde verden».

Setter du «Grey’s Anatomy» på pause for å lese denne boka, blir du ikke skuffet. Roches bok er autentisk. Verdsettingshierarkiet i helsetjenesten er et problem. Tiden er et problem. Kapitalismen er et problem.

Men det største problemet ifølge Celine Roche er: Uvitenhet. «Det finnes så mange som ikke vet hvordan en sykepleiers hverdag ser ut.» Til Celine Roche: Mission Accomplished.