På tide med fulltid

Da jeg begynte å jobbe som sykepleier for nesten 20 år siden, var det – som i dag – mangel på sykepleiere. Det var null problem å få jobb, det var snarere slik at jeg satt med fire-fem jobbtilbud og kunne velge. Jeg husker ikke hvilke kriterier jeg satte for de ulike stillingene, annet enn at 100 % stilling var viktig. Så det var det jeg takket ja til, og fikk.

Senere flyttet jeg, og byttet sykehus. Derfra ble det mange år med deltid. 50 %, 75 %, 87,5 %. Omsider fikk jeg det jeg ønsket meg på nytt: 100 % fast stilling. Men det tok en del år, og det ble en del ekstravakter før det. Vakter som var nødvendige for å sy sammen et budsjett som passet livssituasjonen med tre barn og huslån. Det var uforutsigbart, og jeg måtte ta de vaktene jeg kunne få. Dette er dessverre en veldig vanlig problemstilling for oss som jobber i helsevesenet, med omsorgsarbeid eller i handels- og servicebransjen. Alle har til felles at det er kvinnedominerte bransjer.

Det at det er kvinnedominerte bransjer som driver med utstrakt deltidsarbeid gir assosiasjoner til holdninger og ordninger fra forrige århundre, i forrige årtusen: kvinner har noen til å forsørge seg, og trenger ikke så mye inntekt. Kvinner tar det de får, og klager ikke. Kvinner må jobbe mindre fordi de må ta seg av barn og familie hjemme.

Det er vår tur nå er tittelen på pamfletten som Ellen Engelstad har skrevet, utgitt på Manifest forlag. Det er lett å være enig i tittelen. Det har vært vår tur lenge.

Boken gir en kort innføring i deltidsproblematikken i ulike kvinnedominerte yrker, før den gir oss et innblikk i hvordan det er å være ansatt (og tillitsvalgt) i virksomheter som har stor andel av deltid. Vi besøker sykehjem, hjemmesykepleie og hotell, og problematikken er den samme: små stillinger, lav inntekt, stort arbeidspress, høy turnover. Ansatte er slitne, og sykefraværet er høyt. Under pandemien har det også blitt oppmerksomhet rundt den økte smittefaren som deltidsstillingene medfører. Og det er et viktig poeng Engelstad tar opp her, og som ikke bare gjelder under en pandemi: overføring av smittsomme mikrober mellom institusjoner kan være potensielt dødelig for sårbare eldre pasienter. Derfor må ansatte sikres hele stillinger på ett og samme sted.

Boken presenterer løsninger som er velkjente, men som vi dessverre opplever at ikke blir hørt: bemanningen må opp, ressursbruken økes. Det er nok av virksomheter, kommuner og sykehus som sier at de skal etablere en «heltidskultur», og at «heltid skal være normen». I praksis ser vi at det mange steder ikke blir slik. Det er billigere å ha ansatte i deltidsstillinger, fordi da slipper man å betale overtid når de jobber ekstra. Det som vi også dessverre vet, er at så marginal bemanning, slitne ansatte og stor bruk av deltid suppleres med milliarder av kroner til vikarbyråer fordi det må leies inn folk. Dette er milliarder som burde brukes til hele, faste stillinger. Det får vi til, hvis ledere og politikere vil. Så spørs det, om de vil.

En annen løsning på deltidsproblematikken som kommer fram i boken er sekstimersdagen. Ved å gjøre sekstimersdag til heltid vil arbeidsbelastningen på den enkelte bli til å leve med. Vi må ha bedre bemanning og mer ressurser. Det er vi alle enige om. Et spørsmål som ikke stilles i denne sammenhengen, er hvordan vi skal greie å bemanne opp tilstrekkelig hvis alle skal jobbe kortere dager. I dag mangler det 7000 sykepleiere og det mangler flere tusen helsefagarbeidere. Ved å mobilisere deltidsstyrken og bemanne opp ved å gi flere heltidsstillinger vil arbeidsbelastningen fordeles bedre. Vi får flere kollegaer og mer kontinuitet. Ved en arbeidstidsforkorting vil behovet for sykepleiere og helsefagarbeidere bli enda større. Det hadde styrket boken hvis forfatteren hadde gått mer inn i dette spørsmålet, som krever en diskusjon og noen løsningsforslag hvis arbeidstidsforkorting fra dette ståstedet skal fremstå som et realistisk alternativ.

Det er vår tur nå er en liten bok. Naturlig nok preger det også innholdet. Flere ganger kommer den inn på temaer som denne anmelderen skulle ønske ble diskutert og undersøkt mer, men så stopper det der. Det er ikke bare forfatterens feil, mer formatet den er skrevet i. Likevel hadde nok både bok og tema vunnet på investering i plass til å gå litt mer i dybden, og stille og forsøke å besvare litt flere kritiske spørsmål.

Samtidig; en liten, lettlest pamflett om et kjempestort og viktig tema kan forhåpentligvis virke som en katalysator for å få i gang en større debatt om et enormt problem som har konsekvenser for flere enn den enkelte arbeidstaker i det norske arbeidslivet. Det er på tide at deltidsbruken blir røsket skikkelig i. Det er både arbeidstakerfiendtlig og kvinnefiendtlig å tillate et arbeidsliv som setter så mange ansatte i en så prekær situasjon, og som gir oss dårligere helsetjenester enn vi behøver å ha.