fbpx Tro, håp og trange kjønnsroller Hopp til hovedinnhold

Tro, håp og trange kjønnsroller

Det er kraft og klokskap i Kari Martinsens nye bok, men tiden har tæret på sykepleieridealene vi møter mellom disse permene.

Bokfakta

Boktittel: Langsomme pulsslag
Forfatter: Kari Martinsen
Forlag: Fagbokforlaget, 2020
Sidetall: 218
ISBN: 9788245024340

Anmeldelse:

Sykepleiefilosof Kari Martinsen treffer med kraft, og insisterer på at vi ikke gir opp selv midt i travelheten. Sykepleieren kan alltid sanse og lytte til pasientenes sukk, pust og livsrytme og komme dem i møte. Forfatteren er en mester i å se denne dobbeltheten i arbeidet vårt: hjertelaget og fagligheten. Det er allikevel en vei å gå før hun kommer helt i mål med å gjøre stoffet tilgjengelig for de involverte.

Kari Martinsen, forfatter, sykepleier og filosof, skriver med en blanding av små og store ord om sykepleie. Romantisk og teoretisk. Konkret og hverdagslig. Bortsett fra et par kapitler, er stoffet tidligere utgitt, om noe bearbeidet. Boka har etter en lang innledning fire deler: «Omsorg, etikk og teknologi», «Sykeværelset, arkitekturen og stedet», «Inntrykket og mellomøyeblikk» og «Håpet». Ordet «mellomøyeblikk» tror jeg er nytt for meg, ellers er begrepsapparatet og ordvalget en forlengelse av det hun har skrevet tidligere.

Dette er også sykepleie. Men har vi glemt det bort?

Ingrid Jahren Scudder

I første del argumenterer forfatteren for hvorfor «pleien tar den tiden den tar». Forfatteren gjentar sin kritikk av styringsideologien New Public Management og utvider med roboter og teknologi. Hennes verden er ikke en verden hvor pasientsentrert omsorg får outcome measures, eller medisinsk evidens er gullstandard. Krysspress, krenkelser og skyldige teknologiske oppfinnelser er forfatterens diagnose på helsevesen og samtid med overmåte tro på kunstig intelligens. Teknologi er ikke verdinøytralt, poengterer hun. I del to skriver hun om skammens tvetydighet og bruker eksempler fra arkitekturen. For meg har dette om «Stedet» vært en favorittlesning også tidligere. Martinsen er i likhet med mange kvalitative forskere og akademikere spesielt opptatt av tvetydigheter. Hun skriver om hvordan skammelige rom har blitt innredet i psykiatrien og på sykehusene. Rom der lys og luft er mangelvare, mens støyen og høye stemmer dominerer. Sammen med gjøremålssykepleie blir det uutholdelig. Sansene stenger ned. Mens de sansbare omgivelsene styrker livsmotet. Dette er også sykepleie. Men har vi glemt det bort?

For Martinsen er ikke Gud død. Og jeg tror den religiøse forfatterstemmen i denne samlingen kan bli utfordrende for noen lesere. Det hviler på en forutsetning om at «noe» er større enn livet. Man må langt ifra erklære seg som kristen eller religiøs for å godta forutsetninger som de suverene livsytringer. Jeg tror allikevel ateistene vil slite. Dette aspektet er mer dominerende enn det jeg husker å ha lest før.

Men teorivalget medfører en helt spesiell kjønnsdynamikk som hun ikke kommer styrket ut av.

Ingrid Jahren Scudder

Teoritilfanget er bredt. Tekstene kretser spesielt rundt Løgstrups skapelsesfenomenologi, og «å tenke med Løgstrup» har hun gjort lenge. Men teorivalget medfører en helt spesiell kjønnsdynamikk som hun ikke kommer styrket ut av. Noe av dette kommer av vekten hun legger på metaforer om «hjemmet», «å bo», det engelske «habitat», alt dette er for meg svært belemret med kvinnens plass i hjemmet. Dette i kombinasjon med forfatterens forkjærlighet til den stille, tilbakeholdne, lyttende sykepleieren, blir for meg en konstruert kvinneskikkelse som er underdanig fordi hun sjelden tar «plass». Hun tar aldri rommet. Det er pasientens plass. Noe som er sympatisk. Denne tilbakeholdenhetsdisiplinen skjerper sansene, men samtidig blir det nokså uutholdelig.

Jeg skulle ønske meg at vi kunne trekke trådene fra de historiske fagfortellingene til nåtid med andre stemmer. Dette klarer ikke Martinsen. Eksemplene som brukes fra moderne sykepleie er kroppsliggjøring av sykepleiere med samme idealer som diakonissene. De er lydige og sterke kvinner, men sykepleien er underdanig. Som en nåtidig sykepleier, har jeg selv prøvd denne underdanige innstillingen og endt med å kjøpe ukeblader til pasienter på legens kommando. Så orket jeg ikke mer, og sluttet. Dynamikken jeg prøver å anskueliggjøre, er en mangel på respekt for faglige grenser, fordi sykepleien har begrunnelser som «ingen» kjenner til, men vi skal hjelpe alle.

Grunnen til at forfatteren sliter med overgangen til kritikken av det moderne helsevesen, er at normene hun løfter frem, ikke henger sammen med helsevesenet av i dag. Ta for eksempel helselogistikk. Er det noe Martinsen overhodet forholder seg til når hun hevder at «pleien tar den tiden den tar»? Dypest sett tror jeg dette handler om sykepleiefaglig selvstyre, men kritikken hun kommer med, kan fremstå som gammelmodig og fornektende.

I omtalen av boka skriver forlaget at den skal ha høy grad av aktualitet for praktisk sykepleie, studenter på alle nivåer, forskere og andre. Språket, hvor idealet er det hun kaller poetisk, kan virke fremmedgjørende for dem som ikke kjenner det fenomenologiske blikket på verden og vokabularet som følger. Hun sier mye om dette i innledningen, men det er ikke dermed sagt enklere å forstå. Forfatteren oppfordrer til langsom lesning. Det kan hjelpe på fordøyelsen av boka, men det minner meg om mitt møte med engelsk som bosatt i Bristol. Engelskmenn bruker en liknende tilnærming til verdensspråket sitt: På engelsk er det bare to språk man forholder seg til; engelsk og utenlandsk. Utenlandsk er engelsk snakket i sakte tempo. Men langsomhet er ikke en magisk formel når språket man snakker, er forskjellig.

Hos Martinsen er presten fortsatt mann og sykepleieren en hvit, kristen kvinne.

Ingrid Jahren Scudder

Boka munner ut i en grand finale om håp. Hvert kapittel inneholder Martinsens tanker om nettopp håp. En av de suverene livsytringer. Hvordan gir, opprettholder og skaper vi håp i situasjoner med smerte og sykdom? Håpet som skapes ved god og helende sykepleie, der sykerommet, sengen, lyset, luften og tingene gis mening og plass gjennom godt sansearbeid.

Store deler av boka er teoritung. Kanskje til og med gruelig innviklet for mange av oss. Men andre deler, som denne om håpet, er direkte matnyttig (Martinsen vil trolig motsette seg et ord som «nytte»). Selv om boka inneholder mye kjent stoff, er den eksperimenterende. Hun finner noen ganger en ny stemme som bruker små ord. Det er de beste delene av boka.

Hos Martinsen er presten fortsatt mann og sykepleieren en hvit, kristen kvinne. Jeg håper noen andre tar jobben med å utvide galleriet av sykepleiens rollemodeller og fagfortellinger til mer enn hvit, kristen, middelklasse. Det haster litt, det også.