Jakten på vellykket aldring

For ti år siden gjorde amerikanske Barbara Ehrenreich en oppdagelse som endret alt. Hun oppdaget at kroppens eget immunforsvar bidrar til vekst og spredningen av kreftsvulster. Selv hadde hun personlig erfaring med brystkreft – og trodde immunforsvaret var på hennes side. Hun hadde også jobbet som doktorgradsstipendiat med nettopp makrofager, og endret retning. Livet på forskjellige laboratorier ble byttet ut med politisk aktivisme, journalistikk og forfatterskap. Hun omtaler seg nå som amatørsosiolog. Naturlige årsaker er en av flere av hennes bøker som er oversatt til norsk.

Hovedbudskapet i boka er: Vi skal alle dø. Utgangen er uunngåelig, og hvorfor bruker vi så enormt med krefter på å unngå døden? Hun ser på døden i sosial kontekst, og spesielt på menneskers behov for å klandre seg selv eller andre for døden; hva gikk galt? Fulgte jeg ikke rådene? Jeg ba om det.

Ehrenreich er tverrfaglig orientert på tvers av disipliner som medisin, biologi, sosiologi, sosialantropologi, politikk og filosofi. Tekstene og eksemplene i boka er fra livet i USA. Allikevel er den høyst relevant på tvers av Atlanteren. Men den er for drøvtyggere, særlig hvis du er helsearbeider. Da må du stålsette deg og gruble deg gjennom de par hundre sidene for å komme ut på andre siden som klokere og full av innsikt fra en råtten verden hvor skolemedisinen har blitt en arrogant, reduksjonistisk vitenskap. Stilistisk skriver hun spisst og presist, oppsiktsvekkende og provoserende.

Kroppen er ikke et harmonisk tempel hvor alt går bra til slutt. Premisset om menneskets overlegenhet er noe vi har misforstått, ifølge henne, og noe som gjennomsyrer helsevesenet. Hun beskriver medisinsk praksis som rituell ydmykelse med et skinn av vitenskap. Selvrespekten kommer i skyggen av narsissismekulturen. De moderne kvinnene blir så tynne at de snart blir usynlige. Det meste har dessuten moralske implikasjoner. Yogamatte og treningsbag, eller med motsatt fortegn, inntak av fastfood og røyk, er tydelige markører for sosial status.

Hun balanserer på knivseggen mellom å mene noe kontroversielt nytt og å selv bidra i jungelen av placebo og alternative behandlinger. I hvert kapittel river hun et nytt konsept i fillebiter. Jeg vil nevne historien om mindfulness. Konseptet som ifølge Ehrenreich ble oppfunnet i Silicon Valley av entreprenører og kapitalister fordi det forutgående positiv tenkning var for negativt for dem. Dette er pengesterke miljøer hvor det ikke er uvanlig å være av oppfatningen at døden er en provokasjon. De ser frem til muligheten for å biohacke sin egen kropp. I Ehrenreichs verden blir mye av dette absurd og ofte komisk. Jeg ler med.

Hun setter noen filosofiske spørsmål på tapetet. Noe av Ehrenreichs hovedpoeng er at vitenskapen, som skal være så beviselig sann, ikke er så sikker som vi får inntrykk av. Den reduksjonistiske vitenskapen får motstand i biologien. Mot slutten av boka minner hun oss om at et forskerteam i 2007 oppdaget at bananfluer har fri vilje. Egenskapen som aktør kan tenkes helt ned på det minst tenkelige nivå, som hos makrofagene. Vi kan ikke styre dem, ifølge forfatteren.

Når perspektivet endres, kan det åpne nye horisonter – denne boka er ei slik bok, du vil like den hvis du ikke blir for provosert av forfatterens eget killerinstinkt. Hun gjør alt for å overbevise leseren om sitt ståsted, noe som ikke alltid ender i hennes favør.