Hjertebok mot hjertebok

Tenk deg en kjøretur i et eksotisk land. Du tar Rv7 over Hardangervidda og stopper ved en innsjø for å nyte utsikten. Kona er med på ferieturen, det er også labutstyret fra jobben. Du tar med deg femti jordprøver derfra. Fjorten år senere, i 1983, blir soppen som vokser i prøvene, til ciklosporin, et immundempende legemiddel som gjør organtransplantasjon mulig.

Dette er en av de identiske historiene som presenteres når to forlag pussig nok utgir to populærvitenskapelige bøker med samme tema, samme høst. Begge om hjertet, forfattet av to overleger:  Ditt fantastiske hjerte av Ullevål-baserte Jørgen Gravning og Hjerte for hjertet, ført i pennen av Wasim Zahid ved Drammen sykehus.

Basisen om anatomi, fysiologi og hjertesykdom er i stor grad den samme i begge bøkene. Norske medisinske milepæler gis plass, og hjertet berøres kort som symbol og kulturhistorisk fenomen. Derfra går de to bøkene på mange måter i ulike retninger.

En advarsel med en gang: Bøkene får deg til å vurdere en gang til om du bør bestille time hos fastlegen. Du har kanskje noen i familien med hjertesykdom, du har totalkolesterol over 5, du spiser ikke optimalt, og du trener lite. Jeg vil ikke si at forfatterne og legene Zahid og Gravning gjør meg direkte engstelig, men det er ikke veldig lagt fra sannheten. Jeg lå våken noen kvelder og kjente pulsen hoppe i vilden sky.

Dette kan være personlige refleksjoner forfatterne ønsker at leseren skal gjøre seg underveis. Og den populærvitenskapelige sjangeren har på mange måter dette som prosjekt, selvrefleksjon pluss folkehelse. Begge bøkene lykkes med begge deler.

Like vellykket er det ikke når legene skal velge stil og uttrykksmåte. Der Wasim Zahid, kjent som Twitter-legen, velger et lett fordøyelig og personlig språk, blir Gravning litt overlegen, en fallgruve jeg tror han er høyst klar over, men strever med å gjøre noe med. For eksempel skriver han etter en utgreiing om høyt kolesterol, røykestopp og fysisk aktivitet: «Lettere sagt enn gjort, sier du, men det er faktisk sant.» Ja vel, doktor.

Overlege Gravning bruker sannsynligvis Google-søk for å finne sitater. Makan til tilfeldig sitatbruk har jeg ikke sett på lenge. Fra «Grønnsakspisersang» til Støres russekort, Sigrid Undset og Nietzsche. Det blir nesten irriterende.

Men fint er diktet av André Bjerke, «Den siste glede …», og dessuten Dick Cheneys replikk: «Except the occasional heart attack, I never felt better.» Sistnevnte hadde flere hjerteinfarkt i meget ung alder, mens han var aktiv som politiker. På et tidspunkt spiste han tolv donuts om dagen, dere! Alle skjønner at det ikke er greit, og Jørgen Gravning redder på mange måter boka med de gode casene han følger.

Dette, og det faktum at han har inkludert legemiddelbruk, gjør boka til et interessant supplement på flere arenaer som tilleggslitteratur for sykepleiere. Foruten Cheney legger han ut om Charlotte på 22 år som ender med hjertetransplantasjon, og ikke minst den spesielle og skremmende historien om idrettens Alexander Dale Oen, svømmeren som døde så altfor ung av åreforkalkning. Ingen hadde simpelthen tenkt tanken at det var klassiske anginasmerter han beskrev og delte med det norske folk på Skavlan kun en måned før han døde.

Likevel: Boka går for mye i dybden for et allment publikum, og sjansen er stor for å falle av. Det er noe som mangler på skrivestilen.

Der Gravning glipper på stil, tar Zahid igjen med stor sjarm. Han gjør strategiske valg og presenterer stoffet svært attraktivt. Han er personlig i stilen, nevner både Koranen og Bibelen og jorder det hele i sitt personlige uttrykk og utgangspunkt. Jeg er likevel ikke sikker på om jeg vil si at boka til Zahid er bedre enn Gravnings, men den er bedre å lese, definitivt.

Illustrasjonskonkurransen vinner likevel Gravnings bok med Linnea Vestres minimalistiske og vakre strek. Zahids bok er ikke like attraktiv estetisk. I bokas undertittel, Alt om kroppens iherdige motor, har jeg også en innvending mot den vitenskapsteoretiske driften som ligger bak hans begeistring for menneskekroppen som en maskin. Det er noe 1600-talls over bildet av menneskekroppen som maskin som i mine øyne ikke er helt uproblematisk.

Alt i alt kunne jeg anbefalt leserne begge disse bøkene om hjertet. Uansett hvilken bok du velger, kommer du til å lære mye fra to dyktige leger og undervisere. Skulle jeg likevel valgt å lese én av dem, ville det vært hjerteboka til Wasim Zahid. Skulle jeg lest en av dem igjen, ville det vært Jørgen Gravnings. Ingen av bøkene overgår livets mysterier, og godt er det: «Who wants to live forever?»