Sykepleiefilosofisk innertier

Det flyter bedre og er mer personlig enn på lenge hos Kari Martinsen i Bevegelig berørt. Den dagen vi spør oss selv: «Er det viktig å bruke tid på døende – kan det betale seg?», den dagen er bunnivået for vårt senmoderne samfunn, kapitaliseringen av livet, nådd, skriver hun. Martinsen viser oss i denne boken hvordan samfunnet påvirkes og endres når alt skal kunne lønne seg. Det blir en drivende ideologi som former helsevesenet.

Talskvinnen for kristen-humanismen, skapelsesfenomenologien, Foucault, tiden, det hellige gir oss en innertier med denne utgivelsen. Boken er for sykepleiere og leger, kanskje i studietida, under faner som åndelig omsorg og etikk. Sammen med Tom A. Kjær og illustratør Helge Bøe har Kari Martinsen ført i pennen en tankevekkende og personlig bok om temaer hun pleier å kretse rundt, men på nye måter.

Det hellige har med livets grunnvilkår å gjøre. Du har gjøremålstiden, som vi ifølge Martinsen er invadert av, og du har den hellige time, fødsel og død, tiden der vi møter livet og døden. Kanskje den tiden egentlig står stille og glipper ut av våre hender på samme tid?

Tom A. Kjær følger opp med en særdeles tankevekkende del om sengen. Om korridorsengene, menneskene som ligger i dem, og sykepleierne som travelt haster forbi, med skyldfølelse. Om livsytringene som nettopp i disse situasjonene er så tydelig tilstede og kaller på oss. Har vi kommet dit at det er direkte skamfullt å ufrivillig ende i en seng? Er det gode sengeleiets tid forbi? Dessverre er dette kapittelet kort fordi Kjær døde før boken ble ferdigstilt.

Martinsen har en egen evne til å gjøre det vakre, det poetiske og skapende relevant for helsearbeidere. Hun bygger bro i tekstene sine, mellom diktningen og livet. Den humanistiske og filosofiske stemmen hennes tviholder på en vesentlig plass i vår norske og nordiske sykepleieridentitet og livsanskuelse.

Men hvem er leseren til Kari Martinsen; hvem har hun egentlig i tankene når hun skriver? Det skulle jeg gjerne visst. En utfordring ved Martinsens forfatterskap er at det trenger oversettelse til målgruppen. Jeg vet ikke om hun kommer forbi dette hinderet. I denne boken er Foucaults begrep heterotopier for eksempel sentralt. Forkunnskaper om Foucault og Løgstrup er essensielt i møte med Martinsens tekster. Blir det da for vanskelig å lese? Hun røper at det kommer ei bok til i år: Å tenke med Foucault. Den kan være etterlengtet.

Med Tom Kjærs avslutning tviler jeg ikke lenger på at det fenomenologiske og sansefilosofiske er uomtvistelig og vesentlig for sykepleien som fag og praksis. Og Kari Martinsen argumenterte med Skjæraasen på en forelesning jeg overvar for mer enn 15 år siden. Han gjelder fortsatt og oppsummerer noe av hovedessensen i boken: «Mållaust liv har og e mening / du lyt sjå og tenkje på.»