Når enden er god, er allting … ?

Samhandlingsreformen dreier LEON (Laveste effektive omsorgsnivå) til BEON (Beste Effektive Omsorgsnivå). Helsefremming i spesialisthelsetjenesten blir derfor høyaktuelt.

Boka om helsefremming er sydd sammen av redaktørene Toril Rannestad og Gørill Haugan ved NTNU. Den er en samling innsiktsfulle og faglig oppdaterte kapitler om helsefremming i spesialisthelsetjenesten. De har tidligere utgitt boka Helsefremming i kommunehelsetjenestensom skal være sydd over samme lest.

Over tre deler og 18 kapitler dekker et knippe akademikere helsefremming som tema, begrep og praksis. Eksemplene og perspektivene er først og fremst myntet på sykepleierens rolle og redaktørene skriver innledningsvis at førsteforfatterne alle er sykepleiere med doktorgradskompetanse. Bokas består av følgende hoveddeler: "Sentrale salutogene teorier og begreper", "Helsefremmende tilnærminger til ulike pasientgrupper i sykehus" og "Forutsetninger og strategier".

Helsesosiologen Aron Antonovsky ruver gjennom hele boka. OAS, eller Opplevelse Av Sammenheng, er sentralt i tankegangen rundt salutogenese. Andre viktige begreper som boka gir plass er: Empowerment, håp, resiliens og mening. Teksten er begrepsmessig krevende, og derfor vil jeg anbefale den til lesere fra de helsefaglige masterutdanningene. Hvem redaktørene har hatt i tankene da de introduserer metaforen "livselven" som en rød tråd, er likevel uklart. Livselven er et bilde på menneskets svømmeegenskaper gjennom livet. De kan svømme høyt oppe eller lavt nede i livselven. Det handler om svømmekapasitet og fosser og elver og The River of Life. Dette minner mer om småskolepedagogikk enn god poesi.

To kapitler om kreftsyke er spesielt leseverdige. Helsefremming hos barn og ungdom som overlever kreft dekker et felt som helsepersonell leser lite om med mindre man selv jobber direkte i feltet med kreftsyke barn. Og avslutningsvis skriver Solberg og Espnes et forrykende godt kapittel om helsefremmingens etiske dimensjon. Dette kaster et forunderlig lys på forslag i boka som: Alle eldre som legges inn på sykehus bør screenes for kognitiv funksjon, eller "Purpose In Life"-testen. Hva er det?

Empowerment-guru Tveiten rydder i sitt kapittel i et språklig virvar av norsk og engelsk. Dette grepet gjør dessverre ikke redaktørene i sine kapitler. De har ikke lykkes med å skape en enhetlig bok. Forfatternes vitenskapelige artikler bør nok heller prioriteres som pensum.