Helsebringende rom som forsvinner

En påtroppende sjef i akademia annonserte nylig at hun skulle slåss for “Muligheten for å tenke lange tanker”. Dette er også det akutte temaet i denne boka, eller med redaktørenes ord; langsomme prosesser.

Sykehusprest Tom Kjær Andersen og psykiatrisk sykepleier Kari Martinsen har redigert antologien bestående av bidrag fra ni ulike forfattere med bakgrunn fra teologi og filosofi til sykehjem, operasjonsstuer og helsestasjon. Det er et spennende kobbel av forfatterstemmer, og boka er likeså en veldig interessant tekst om hvordan vi i travelheten overser noe grunnmenneskelig; det sted hvor pusten kan strømme fritt, hvor vi kan sanse, tenke og skrive. Jeg skulle ønsket at boka stilte enda flere spørsmål og gav færre svar.

Med signalrosa omslag mot med et diffust naturmaleri er “Utenfor tellekantene” absolutt ei bok å legge merke til! Bokas tittel er også knakende god, og det ligger en viss ironi i at diakonissene og andre med utdannelse fra Kaiserswerth sannsynligvis var relativt opptatt av tellekanter, de estetiske vel og merke.

Det er heller ikke noe underklasseaktig i harmonien som opphøyes i boka. Blant annet beskriver Mogens Pahuus hager så velstelte at de enten er; huslig-behagelige, melankolske, romantiske eller høytidelige. Det ustelte får med andre ord liten plass eller godord.

Forfatterne ønsker å debattere og henvende seg til ulike universitets- og profesjonsutdanninger i helsevesenet, men boka er ofte vanskelig å lese. Det danske språket er for meg i enkelte kapitler en ytterligere barriere, og deler føles som en ugjennomtrengelig masse av teoretiske overveielser. Like full tematiseres avansert sykepleie, og den er skivebom for grunnutdanningen, om redaktørene skulle ha dem i siktet. Høydepunktet av hinder for denne leseren blir Pahuus, hvor dypsindige og komplekse tanker kombineres med dansk språkføring.

Når det gjelder historiske linjer og filosofiske refleksjoner rundt basale ting som ei ringesnor, er tekstene derimot glitrende. De viser hvor mange lag det er i profesjonell sykepleie, og at det profesjonelle ikke kun må gjenkjennes i det mer åpenbart avanserte og gjerne medisinskteknologiske. Her synes jeg forfatterne klarer å gripe noe av kjernen i sykepleien, og klarner blikket mot det som skiller oss fra andre helseprofesjoner, kanskje særlig medisinen. Sykepleiens miljøterapeutiske rolle løftes fram. Derimot gjør undertegnede seg også noen tanker om at teologer får en så sentral rolle i å fortelle sykepleierne hva de skal gjøre.

Dette er ei bok til begeistring for min del. Teknisk er boka en fryd med gode referanselister etter hvert kapittel, mange tips til videre lesning, stikkordregister og beskrivelse av forfatterne bakerst i boka. Jeg synes også boka er enhetlig tross mange stemmer. Den viser hvordan fruktbare fagfellesskap og tanketråder kan videreutvikles og formidles i bokform.

Begeistringens bakside er forfatternes nostalgia. Tematikken trenger ikke godt nok inn i den kontekstuelle sfæren som den kritiserer – det moderne helsevesenet – hvor for eksempel skillet mellom natur og kultur så til de grader problematiseres, hver dag, et komplisert forhold som forenkles i denne boka. Hjerterommet settes opp mot gjøremålsmennesket. Det hele kulminerer i en avsky for helsevesenet, og slik sett blir det vanskelig å skape rom for dialog, tror jeg, noe ei debattbok må makte hvis den skal få innflytelse.

Jeg blir fristet til å avslutte anmeldelsen med en diktstrofe som boka minnet meg om, fra Jan-Magnus Bruheim:

“Kunne eg vera

føter,

som sprang med hjelp

til den som ropa i naudi.”

Dette er ei alvorlig stemningsbok, fin å ha på nattbordet!