Å leve med feil

Å være deltaker i en profesjonspraksis er å være en del av et moralsk fellesskap. Det følger alltid ansvar med.

Helsepersonell har en sterk hjelperidentitet. Denne identiteten er med på å skape store forventninger til yrkesutøvelsen. Når det skjer feil og uheldige hendelser, skapes en stor avstand mellom dette og det idealbildet og de forventningene vedkommende har til seg selv. Det kan være krevende å mestre.

Feil som begås i helsevesenet analyseres med tanke på hva slags konsekvenser det har fått for pasientene og hva som kan gjøres for å unngå gjentakelse. Dette er viktig.

Samtidig, bak alle historiene, finnes det mennesker hvis handlinger direkte eller indirekte er årsak til disse hendelsene. De hører vi sjeldnere om. Terje Mesel har fokusert på det, og det er interessant.

Leger, psykologer og sykepleiere forteller om de personlige og moralske kostnadene de har gjennomlevd når feil skjer og i tiden etter. Ansvaret, skyldfølelsen og skammen er det de som sitter igjen med. Noen ganger har det handlet om sviktende dømmekraft, andre ganger rett og slett uflaks. Spørsmålet er hvorvidt den som begår feilen er klanderverdig eller ikke. Feil må sees i sammenheng med rimelighetsvurderinger og kontekst, hevder Mesel. Det fritar likevel ikke for ansvar, noe han tydelig og godt får fram. Samtidig understreker han at helsearbeideren gjennom å ta ansvar for feil, får verktøy til å mestre situasjonen og komme styrket ut av det både som yrkesutøver og som menneske.

Noe av det elementære i helsepersonells mestring etter slike opplevelser er kollegial støtte, og gir det Mesel kaller en «bærekraftig etikk» i helsevesenet. Dette er et treffende uttrykk. Det viser viktigheten av felles ansvar for pasientsikkerheten og det kollegiale samarbeidet. Profesjonsutøveren beholder sin moralske integritet og opprettholder klinisk skjønn og mot til å møte nye pasienter og fortsette i yrket. Dette er viktig, fordi helsevesenet er avhengig av å ha profesjonsutøvere som opprettholder og forbedrer sitt funksjonsnivå.

Denne boken bør leses av ledere og andre som har personalansvar eller arbeider med ansatte i helsesektoren. Det er et spennende og interessant bokprosjekt som kunne blitt enda mer vellykket om den hadde en mindre repeterende struktur. Intensjonen er nok oversiktlighet, men noen ganger frister det å hoppe over noen sider. Likevel: ikke gjør det. Alle kapitler gir viktig innsikt i hvorfor ivaretakelse av kolleger etter at feil har skjedd, må prioriteres. Selv, og kanskje spesielt, der andre ville vurdert hendelsen som et «hendelig uhell».