Kropp på timeplanen

Hva skjer når mennesker med funksjonshemninger må forhandle om livet sitt i møtet med helsepersonell og saksbehandlere? Hvordan møter en 15-åring i rullestol forventninger om å søke uføretrygd og ikke delta i arbeidslivet? Systemene som produserer merkelappene er sammensatte og påvirket av kultur, historie og politikk.

Jan Grue er forsker ved Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, og språkviter og har vært rullestolbruker siden han var åtte år. Teksten handler om funksjonshemning, og eksemplene er hentet fra populærkultur, samfunn og forskningen i dette feltet. Det er mange interessante betraktninger og tanker i boka, og noen overraskende.

Grue mestrer å lyssette forståelser og kontekst til bokas viktigste begreper, den hårete distinksjonen «uvanlig» og «vanlig»: Avvikende kropper skaper sosial uro og kan markere seg som fysisk ekle. Ekstraordinære kropper tiltrekker seg oppmerksomhet i form av hjelp og kontroll. Veldedighet er avhengig av både en villig giver og en takknemlig mottaker. Glitrende og tankevekkende eksempler fra hvordan dette utspilte seg i Charles Dickens viktorianske samfunnsorden, og nytenkende vinklinger om for eksempel stirring – og hvordan uvanlige kropper betrakter vanlige kropper

Sykepleieres interesse for identitetskonstruksjoner kan kanskje ved første øyekast virke som et perifert felt. Men vår jobb i det medisinske landskapet innebærer merkelapper, klassifisering av kropper, og mennesker er kropper. Derfor er også omdreiningspunktet for denne boka interessant for sykepleiere: «Hva gjør en kropp uvanlig?»

Hvordan virker kroppene på hverandre? Hvordan skaper kropper mening? Hvem er de verdig trengende? Hvordan oppstår en felles forståelse om en verdig død? Hvorfor må kreftpasienter alltid tenke positivt? Hva er standarden for et verdig liv? Hvilket utgangspunkt har vi for å forstå andre kroppers erfaringer? Hvordan er det å være Usain Bolt? Hvordan kjennes det å løpe så fort? Har jeg tilgang til dette på noen annen måte enn slik det å løpe fort som Bolt fremtrer for meg? Som Grue skriver så fint: «En annen kropp er et annet liv.»

Språklig er boka skrevet i en akademisk stil som dessverre begrenser målgruppen noe. Det er verdt å nevne at Grue skrev et språklig lettere tilgjengelig essay over samme tema, publisert i Samtiden i januar.

Denne boka genererer spørsmål og handler om mye, kanskje med fare for at diskursene blir «svaret» og forklaringene, men her er mye godt stoff for videre lesing, og dessuten et skattekammer for mangfoldige undervisningsopplegg. Mitt ønske er at Jan Grue skriver ei lang bok neste gang!