Se video fra mor-assistert fødsel nederst i artikkelen.

Opplevd grad av medvirkning og kontroll ved keisersnitt er et kjent tema i fødselsomsorgen og operative fødsler er i forskning assosiert med blant annet lavere ammingsfrekvens og økt sårbarhet for psykiske plager etter fødsel.

I Norge arbeides det med økt pasientmedvirkning gjennom tiltak som tidlig hud-mot-hud-kontakt og mer familieorientert praksis, men graden av involvering varierer mellom sykehusene.

I enkelte land utforskes mer omfattende modeller for å gi den fødende en aktiv rolle også ved operative fødsler.

En av disse er såkalt mother-assisted caesarean (MAC) – mor-assistert keisersnitt, der kvinnen selv deltar i forløsningen ved å løfte barnet ut av magen – i tett samarbeid med helsepersonell. Metoden er etablert ved flere sykehus i Nederland og Australia og er de senere årene også prøvd ut i enkelttilfeller i Sverige.

Traumer: Mister eierskapet til egen kropp

– Medisinsk sett er MAC et helt vanlig planlagt keisersnitt og den ekstra operasjonstiden er kun mellom fire til seks minutter. Forskjellen er at kvinnen selv hjelper barnet ut og er den første som berører det, forklarer fødselslegen Koen Deurloo ved undervisningssykehuset Diakonessenhuis i Utrecht.

Deurloo er pioner i Europa innen såkalt mor-assistert keisersnitt, og har utført over 300 slike inngrep. Han begynte å utvikle metoden i 2017 etter å ha møtt stadig flere kvinner med krevende fødselserfaringer.

– Det som gikk igjen i mange av historiene, var en traumatisk opplevelse av å miste eierskapet til egen kropp og fødsel. Ikke nødvendigvis fordi selve fødselen var problemet, men fordi de ikke følte seg sett eller involvert. Slike erfaringer kan sette spor lenge etterpå og påvirke både mor og barn, sier fødselslegen.

I 2017 visste han lite om metoden og fant svært begrenset informasjon.

Sammen med teamet sitt utviklet han derfor egne prosedyrer. Den første MAC-fødselen hans beskriver fødselslegen som såpass intens og emosjonell at hele teamet følte at dette var noe de måtte fortsette med. 

Efaringsgrunnlag under utvikling

I motsetning til mer konvensjonelle keisersnitt forteller fødselslegen hvordan mange av kvinnene beskriver sine MAC-fødsler som opplevelser med en helende kvalitet. I Nederland har metoden derfor gradvis fått økt oppmerksomhet, og Deurloo mottar nå stadig flere henvendelser. Også fra kvinner uten tidligere traumatiske fødselserfaringer, som ønsker en mer aktiv rolle i forløsningen. 

– Etterspørselen har økt kraftig, og nå gjennomfører vi rundt 100 slike inngrep årlig, forklarer han.

Deurloo påpeker at langtidsforskningen på metoden fortsatt er begrenset. Ved undervisningssykehuset har de imidlertid fulgt alle familiene som har gjennomgått MAC over tid, og et erfaringsgrunnlag er gradvis i ferd med å bygges opp.

Sterkere tilknytning til barnet

– Fødende rapporterer større mestringsfølelse, sterkere tilknytning til barnet og mer eierskap til fødselen. Positive fødselsopplevelser kan ha langsiktige gevinster for både mor og barn, sier Deurloo.

Han understreker samtidig at dette er faktorer som er vanskelig å måle vitenskapelig, og at det ikke nødvendigvis er selve handlingen å løfte barnet ut som utgjør den største forskjellen.

– Opplevelsen av å være involvert i valgene rundt keisersnittet, både før, under og etter inngrepet – og følelsen av å bli møtt og tatt på alvor, har stor betydning for hvordan fødselen oppleves i ettertid.

En del av en større omsorgsmodell

I Nederland må mor-assistert keisersnitt forstås som del av en fødselsomsorg der kontinuitet og relasjonell oppfølging lenge har stått sentralt. Gravide følges ofte av samme jordmorteam gjennom svangerskapet, og nivået av medisinsk oppfølging tilpasses gradvis etter risiko.

Fødsel kan foregå hjemme, på jordmorstyrte enheter eller på sykehus, og jordmoren har som regel en gjennomgående rolle i hele forløpet.

Ifølge fødselslegen bidrar denne organiseringen til en kultur der det oppleves naturlig å utforske modeller som gir den fødende større deltakelse – også når fødselen må gjennomføres operativt. Å få kollegene ved undervisningssykehuset med på utviklingen beskriver Deurloo derfor som uproblematisk.

– Fødsel er ikke en sykdom

Allerede før mother-assisted caesarean ble introdusert, var også såkalte gentle caesareans allerede etablert praksis ved flere nederlandske sykehus, med vekt på sen avnavling, tidlig hud-mot-hud-kontakt og større foreldreinvolvering i selve fødselsøyeblikket.

– Fødsel er ikke en sykdom. Selv når vi opererer, forsøker vi å bevare elementer av omsorg, tilstedeværelse og involvering, påpeker Deurloo.

I Nederland tilbys MAC-keisersnitt hovedsakelig ved planlagte keisersnitt hos nøye selekterte lavrisikokvinner. Operasjonsteamet er alltid forberedt på å gå tilbake til standard prosedyre dersom situasjonen krever det, og kvinnene informeres på forhånd om at planen kan endres.

Forberedelsene før inngrepet, med gjennomgang av prosedyrer, sterilitet og hva kvinnen kan forvente, trekker Deurloo frem som avgjørende for å skape trygghet og forutsigbarhet.

I tillegg til selve forløsningen åpner praksisen også opp for individuelle valg innenfor medisinsk forsvarlige rammer – slik som at kvinnen selv klipper navlestrengen eller som å ta med placenta (morkaken) hjem.

Enkelte etterspør også såkalt vaginal seeding, en praksis der man forsøker å etterligne den mikrobielle eksponeringen ved vaginal fødsel ved å overføre bakterier fra morens vaginalflora til barnet ved hjelp av en steril kompress etter keisersnitt.

Her understreker Deurloo at evidensgrunnlaget foreløpig er begrenset.

– Vi ser forskjeller i bakterieflora mellom keisersnitt og vaginal fødsel, men kunnskapsgrunnlaget er fortsatt usikkert. Dersom noen ønsker dette, gjør vi alltid nødvendige tester først, blant annet for seksuelt overførbare infeksjoner og streptokokker, sier han.

Å føre barnet til verden selv

Damy Smit er en av kvinnene som har gjennomført mor-assistert keisersnitt ved undervisningssykehuset Diakonessenhuis i Utrecht sammen med gynekologen Koen Deurloo.

Ønsket om MAC-fødsel knytter hun til erfaringene fra en tidligere fødsel som endte i keisersnitt etter et langt og krevende fødselsforløp. Selv om hun opplevde god medisinsk oppfølging, satt hun igjen med en følelse av avstand til selve fødselsopplevelsen.

I et senere svangerskap begynte hun derfor å undersøke alternative modeller for operative fødsler og oppdaget MAC gjennom sosiale medier. Hun tok kontakt med Deurloo, som vurderte at et planlagt MAC-keisersnitt var en trygg løsning for Damy.

– Å få hjelpe Zavi ut selv var fantastisk. Det er et av de vakreste øyeblikkene i livet mitt, sier hun.

– Følte meg aktiv, ikke passiv

Ifølge Damy ligger forskjellen mellom et tradisjonelt keisersnitt og MAC først og fremst på det emosjonelle planet. Der hun tidligere opplevde en følelse av distanse, beskriver hun denne gangen en sterkere følelse av nærvær og involvering.

– Det var mer varme i rommet og en følelse av at dette var noe vi gjorde sammen. Jeg følte meg aktiv, ikke passiv, forteller Damy.

Tilliten til teamet og den grundige forberedelsen bidro til at hun opplevde situasjonen som trygg, selv midt i en kirurgisk setting. I etterkant beskriver hun både raskere restitusjon og en sterkere tilknytning til barnet.

– Etter MAC følte jeg glede, styrke og en umiddelbar tilknytning. Jeg vil anbefale alle som skal ha et planlagt keisersnitt å finne mer ut om denne muligheten og undersøke om det kan være riktig for dem.

Norsk praksis: sterke rutiner

Andrea Solnes Miltenburg, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og lege ved Kvinneklinikken på Ahus, peker på at Norge har en generelt lav keisersnitt-rate, noe hun beskriver som en viktig indikator på høy kvalitet i helsetjenestene.

Hun beskriver planlagte keisersnitt som godt organiserte prosedyrer der kvinnene som regel er grundig forberedt på forhånd.

– Operasjonene foregår ofte rolig, med tilstrekkelig bemanning, tydelige roller og klare ansvarsforhold. Mange opplever derfor en viss grad av forutsigbarhet og trygghet, selv om situasjonen er kirurgisk.

– Endringer må forankres bredt

I motsetning til mange andre land gjennomføres planlagte keisersnitt i Norge primært på medisinsk indikasjon, for eksempel ved seteleie eller tidligere fødselshistorikk. Ifølge forskeren bidrar godt etablerte rutiner til høy sikkerhet og effektivt teamarbeid, men kan samtidig gjøre det mer krevende å innføre nye modeller som bryter med etablert praksis.

– Når alle vet nøyaktig hva de skal gjøre og hvordan, fungerer samarbeidet svært godt. Samtidig betyr det at endringer må forankres bredt. Det holder ikke at én fagperson ønsker noe nytt – hele systemet må være med, sier Solnes Miltenburg

Hun legger til at mor-assistert keisersnitt i praksis altså kun ville være aktuelt for en begrenset gruppe kvinner i Norge, ettersom metoden primært egner seg ved planlagte keisersnitt.

Rom for endring

Solnes Miltenburg understreker at diskusjonen om økt involvering av den fødende er viktig – både internasjonalt og i Norge. Selv om mor-assistert keisersnitt foreløpig er lite kjent her i landet, og det ikke finnes noen tydelig etterspørsel fra pasientene, mener hun utviklingen bør følges med interesse.

Hun peker samtidig på strukturelle forskjeller mellom fødselsomsorgen i ulike land.

– Vi har mindre kontinuitet i norsk fødselsomsorg enn i Nederland. Du møter sjelden den samme legen igjen, og kontinuitet blir ofte nedprioritert, sier hun.

– Kan styrkes innenfor dagens praksis

Ifølge forskeren kan nettopp kontinuitet og relasjonell oppfølging være avgjørende for opplevelsen av trygghet og eierskap. Hun mener mye av det MAC forsøker å adressere allerede kan styrkes innenfor dagens praksis, uten nødvendigvis å endre selve operasjonsprosedyren. Blant annet gjennom bedre tilrettelegging for hud-mot-hud-kontakt, mindre separasjon mellom mor og barn og tydeligere kommunikasjon før og etter inngrepet 

Hun er likevel åpen for at enkelte kvinner kan ha et særlig behov for modeller som MAC, og utelukker ikke at nye praksiser kan få fotfeste også i Norge.

– Vi vet at opplevelsen av eierskap og trygghet har stor betydning for hvordan fødselen bearbeides i ettertid. Historier der kvinnen ikke får se barnet før etter flere timer, er både vanskelig og unødvendig. 

– For noen kan denne typen involvering bety enormt mye, og hvis andre land får til nye modeller innenfor trygge rammer, er det ingen grunn til at vi ikke også skulle kunne gjøre det her, sier hun.