Sykepleierstudenten Hannah mener hun betaler for å jobbe i praksis
De kommende bompengeavgiftene i Tønsberg innebærer nok en kostnad for sykepleiestudenten Hannah Sofie Lie. Ekstrautgifter til forsikring, drivstoff, parkering og nå bompenger, gjør at hun tror flere vil slutte på studiet.
Sykepleierstudent Hannah Sofie Lie (21) bor i Holmestrand, men planlegger å flytte tilbake til hjemstedet Våle.
Hun er i praksis på Sykehuset i Vestfold.
Fra begge bostedene er kollektivtilbudet så dårlig at bil er det eneste reelle alternativet for å komme seg til sykehuset hvor hun har praksis. Bomstasjonene er plassert slik at så å si alle som bor utenfor bykjernen, må reise gjennom sentrum.
Alle må betale i overkant av 21 kroner uten brikkerabatt for å komme seg på jobb. Det samme beløpet forsvinner fra lommeboken på vei hjem. Etter planen vil de nye avgiftene bli en realitet innen sommerferien.
– Jeg blir ganske sint, for å være ærlig, sier hun.
Studiestøtten rekker ikke
Økte leiepriser, kraftig prisvekst på matvarer og generelt høyere levekostnader gjør det svært krevende å klare seg på studiestøtten alene.
Nå kommer bompengene på toppen av det hele.
– Løsningen er alltid bare at vi skal jobbe mer, men på et tidspunkt er det ikke lenger bærekraftig.
Lie er nå inne i sitt andre år på studiet. Det innebærer 16 uker i ubetalt praksis. Innen hun har en bachelorgrad vil hun ha bidratt med 52 uker med ulønnet helsehjelp til samfunnet.
At praksisen er ulønnet, er hun i utgangspunktet ikke så negativ til, da den motiverte studenten tross alt «får betalt i læring».
Men avhengigheten av bil innebærer ekstrautgifter til forsikring, drivstoff, parkering og nå bompenger.
Hun er dermed ikke bare ubetalt. Hun betaler for arbeidet hun gjør.
Alternativet er å slutte
I leserinnlegget «Dette er prisen for å bli sykepleier i Tønsberg» forklarer hun hvorfor sykepleierstudenter er i en særstilling. Mens lærlinger får betalt og fulltidsansatte kan forhandle om lønn, er nemlig Lies eneste alternativ å slutte på studiet.
– Det er ikke et reelt valg – verken for meg eller for et helsevesen som skriker etter sykepleiere.
Hun bekymrer seg nå for at det allerede vesentlige frafallet fra studiet vil øke, pasientenes sikkerhet og sine medelevers fysiske og psykiske helse.
Om økonomiske faktorer fjernes fra likningen, kunne ikke Lie vært mer fornøyd med studiet hun har valgt.
– Det gir meg muligheten til å gjøre en forskjell i andres hverdag, man lærer mye og får nye perspektiver på livet, smiler 21-åringen.
Praksisen på sykehuset i Vestfold har kun bekreftet at det er i helsevesenet hun hører hjemme. Hun er takknemlig for alt veilederne på sykehuset lærer henne og tiden hun får med pasientene.
Men nå kommer det hele med en bismak.
Hver dag starter med klump i magen
– For meg betyr bompengene at jeg starter hver dag med en ekstra klump i magen. Kontoen blir litt tommere. Dag for dag, sier Lie og legger til:
– Praksisen er egentlig noe man skal gruglede seg til. Man skal være litt spent og kjenne på masse blandede følelser om hvordan det her kommer til å bli. Men man skal ikke tenke på hva det koster deg å komme dit.
Utenfor praksisperiodene har Lie kapasitet til å påta seg mer ekstraarbeid. Blant studievennene har det oppstått en holdning om å «bare brette opp ermene og få de åtte ukene overstått».
– Når det er holdningen til praksis, mener jeg det er noe fundamentalt som er blitt ødelagt, sier hun.
– Foreleserne og lærerne vil gjerne at vi skal få det til. Men er ikke noe sikkerhetsnett rundt oss. Det er ingen som fanger deg om du ikke klarer det. Alternativet er å droppe ut. Da mangler helsevesenet enda en sykepleier.
Hun er klar på at hun på ingen måte ønsker å fjerne praksis fra studiet og ei heller redusere antall timer.
1000 kroner ekstra i måneden
For å få den økonomiske kabalen til å gå opp tar Lie på seg ekstravakter på sykehuset og jobber i hjemmesykepleien. Med ekstravaktene på sykehuset vil hun i snitt betale 21 kroner i bompenger to ganger daglig seks dager i uken. Det innebærer i overkant av 1000 kroner ekstra i måneden bare for bompenger til sykehuset i en allerede presset økonomisk situasjon.
Hun forteller at de fleste sykepleierstudenter er «litt sånn flink pike». Det har oppstått en kultur om å holde hodet lavt og «bare klare å løse det på egen hånd».
– Synes du samfunnet forventer litt vel mye av dere?
– Vi er jo bare mennesker vi også. Penger er ikke alt, men husleien venter ikke.
Bompengeavgifter eller ei: Lie har aldri vurdert å gi opp sykepleierdrømmen. Til neste år vil den drømmen bli oppfylt.
– Jeg gleder meg til å bare jobbe en vanlig 100 prosent stilling. Å komme hjem uten noen oppgaver eller refleksjoner å skrive, og uten behov for mange ekstravakter i tillegg. Det blir luksus.
Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Tønsbergs Blad / Jarlsbergavis.
9 Kommentarer
Lovise
,Bompenger er en ekstra utgift. Hva med oss som under studiet måtte leie to steder for å kunne fullføre praksis. Jeg studerte på innlandet, bodde i nærheten av skolen men fikk prakis over to timers Kjøring unna skolen per vei. Vi fikk noe kompensasjon men vil si at jeg tapte rundt 10 000kr på de 8 ukene med praksis.
Oddrun Almås
,Det er så jævlig å være i denne situasjonen. Som student, følte jeg også at jeg ble utnytta!!
Praksis er et rent helvete for mange. Først løper du i stell og matservering i 7,5 time og så må du løpe til din egen betalte jobb hvor du, hvis du jobber i helse, må ha mange nye timers tungt arbeid. Før du skynder deg hjem i håp om å få litt søvn før neste dag med slaveri. Jeg tror det må til en radikal systemendring av praksis hvis vi skal klare å utdanne nok sykepleiere i fremtiden. Helsevesenet preges av digitalisering og effektivisering, hvorfor kan ikke det samme skje med praksisstudiene? Er det nødvendig med åtte uker på sykehjem og hjemmesykepleie for å lære å vaske pasienter, servere mat og ta av støttestrømper, eller kunne det kortes ned til to uker? Veldig mye av dette er helt elementær kunnskap som et normalt menneske klarer å tilegne seg på ekstremt mye kortere tid enn åtte uker.
Anonym
,Sykepleierrollen i kommunen er nok mye mer avansert enn vasking og matservering, selv om dette også må ikke bare læres, men også trenes inn i en mengde. I kommunen har sykepleierne ofte rolle som koordinator for det tverrfaglige samarbeidet rundt pasienten i tillegg til stadig mer avanserte prosedyrer og behandlingsforløp. Åtte uker er ikke for lang tid fir denne praksisen. Ellers når det gjelder utgifter for å kunne gjennomføre enhver praksis, burde det være spesialordninger med rabatter for studenter.
Hvis du mener praksis bare består av stell og matservering tro jeg du burde lese deg litt opp på hva læringsutbyttene er. Hva du bruker stellsituasjoner til er vel så viktig som selve stellet!
Enig! Fleste er også i arbeid i helsevesen mens de studerer.
Anne
,I fare for å si slik har det vært i alle år…. Slik har det vært i alle år, om ikke for sykepleiere så for bioingeniør-, ergoterapi-, fysioterapeut, sosionom osv osv. Alle bretter opp ermene for å komme seg igjennom en 8-ukers praksis, med lange pendleveier, 0-betaling, gode og dårlige veileder med mer. Man er sliten når man kommer hjem. Så reiser man gjerne på deltidsjobben ved siden av etterpå, for endene må faktisk møtest.
Som nevnt i kommentarene mener jeg man heller skal sette fokus på urimelige krav om praksisplasser som gjør at studenter må betale dobbel leie, det utgjør en stor reell utgift for den som må skaffe midlertidig bolig for 8 uker.
Jeg begynner åpenbart å «dra» på åra, for dette gjør meg bare oppgitt på de unges vegne
Camilla
,Fysioterapaut har 30 uker praksis, de andre yrkene du nevner noe av det sammme.
Sykepleiere har 50(!) uker. Totalt et år.
Jeg går desentralisert studie. Hadde jeg visst på forhånd hvor krevende dette kom til å bli hadde jeg aldri studert sykepleie.
Mette
,Som veileder for sykepleierstudenter opplever jeg alltid denne diskusjonen som tankevekkende. Studentene føler de benyttes som arbeidskraft når de er i praksis og reflekterer ikke over at når de følger veileder rundt må veiledernes vanlige tempo senkes for at studenten skal kunne henge med. Det virker heller ikke som om studentene reflekterer over behovet for erfaring i mange ulike situasjoner, som de trenger å tilegne seg i løpet av praksis for å kunne være en god sykepleier.
Veileder forklarer, viser og veileder hele tiden, og må konstant prioritere: Hva kan jeg la studenten øve seg på vs. hva tar for lang tid til at jeg rekker å komme gjennom mine arbeidsoppgaver i dag? Kan studenten få gjøre det denne gangen, eller blir det for komplisert for studentens nåværende kompetanse?
Om det da er nødvendig med to pleiere for å gjennomføre en prosedyre, da hentes det ofte ikke inn en ekstra pleier for å gjennomføre det mens studenten står på sidelinjen for å observere. Det forventes at studenten skal lære hvordan prosedyren gjennomføres ved å observere og delta. Og det kan være forskjellig fra pasient til pasient da alle mennesker er ulike og har ulike behov.
Jeg vet det snakkes om at studenter i hj.spl ofte kjører rundt til pasienter på egen hånd, og er enig at det ikke alltid er ett godt læringsutbytte av dette.
Veileder er ikke tilstede ved besøket og observerer ikke hvordan studenten utfører oppgaven og kan således ikke gi tilbakemelding på den der og da. Studenten får ikke stilt spørsmål til veileder direkte og får heller ikke spørsmål tilbake som kan føre til gode refleksjoner.
Men det er en annen og bedre diskusjon enn lønn.
Hvilket læringsutbytte sitter studenten som føler han/hun benyttes som arbeidskraft, igjen med? Mestrer studenten sykepleie når han/hun ikke får veiledning, eller mestrer de kun pleie?
Jeg mener det er viktigere at retningslinjene for praksisplassenes oppfølging av sykepleierstudenter i praksis blir tydeligere og at studenten ikke bare kan klage til skolen dersom de opplever mistrivsel på praksisplassen, men også ett høyere organ som kan frata praksisplassen muligheten til å ha studenter.
Helsefagarbeider- lærlingene har ett tydeligere system der.