Sykepleierstudent Hannah Sofie Lie (21) bor i Holmestrand, men planlegger å flytte tilbake til hjemstedet Våle.

Hun er i praksis på Sykehuset i Vestfold.

Fra begge bostedene er kollektivtilbudet så dårlig at bil er det eneste reelle alternativet for å komme seg til sykehuset hvor hun har praksis. Bomstasjonene er plassert slik at så å si alle som bor utenfor bykjernen, må reise gjennom sentrum.

Alle må betale i overkant av 21 kroner uten brikkerabatt for å komme seg på jobb. Det samme beløpet forsvinner fra lommeboken på vei hjem. Etter planen vil de nye avgiftene bli en realitet innen sommerferien.

– Jeg blir ganske sint, for å være ærlig, sier hun.

Studiestøtten rekker ikke

Økte leiepriser, kraftig prisvekst på matvarer og generelt høyere levekostnader gjør det svært krevende å klare seg på studiestøtten alene.

Nå kommer bompengene på toppen av det hele.

– Løsningen er alltid bare at vi skal jobbe mer, men på et tidspunkt er det ikke lenger bærekraftig.

Lie er nå inne i sitt andre år på studiet. Det innebærer 16 uker i ubetalt praksis. Innen hun har en bachelorgrad vil hun ha bidratt med 52 uker med ulønnet helsehjelp til samfunnet.

At praksisen er ulønnet, er hun i utgangspunktet ikke så negativ til, da den motiverte studenten tross alt «får betalt i læring». 

Men avhengigheten av bil innebærer ekstrautgifter til forsikring, drivstoff, parkering og nå bompenger. 

Hun er dermed ikke bare ubetalt. Hun betaler for arbeidet hun gjør.

Alternativet er å slutte

I leserinnlegget «Dette er prisen for å bli sykepleier i Tønsberg» forklarer hun hvorfor sykepleierstudenter er i en særstilling. Mens lærlinger får betalt og fulltidsansatte kan forhandle om lønn, er nemlig Lies eneste alternativ å slutte på studiet.

– Det er ikke et reelt valg – verken for meg eller for et helsevesen som skriker etter sykepleiere.

Hun bekymrer seg nå for at det allerede vesentlige frafallet fra studiet vil øke, pasientenes sikkerhet og sine medelevers fysiske og psykiske helse.

Om økonomiske faktorer fjernes fra likningen, kunne ikke Lie vært mer fornøyd med studiet hun har valgt.

– Det gir meg muligheten til å gjøre en forskjell i andres hverdag, man lærer mye og får nye perspektiver på livet, smiler 21-åringen.

Praksisen på sykehuset i Vestfold har kun bekreftet at det er i helsevesenet hun hører hjemme. Hun er takknemlig for alt veilederne på sykehuset lærer henne og tiden hun får med pasientene.

Men nå kommer det hele med en bismak.

Hver dag starter med klump i magen

– For meg betyr bompengene at jeg starter hver dag med en ekstra klump i magen. Kontoen blir litt tommere. Dag for dag, sier Lie og legger til:

– Praksisen er egentlig noe man skal gruglede seg til. Man skal være litt spent og kjenne på masse blandede følelser om hvordan det her kommer til å bli. Men man skal ikke tenke på hva det koster deg å komme dit.

Utenfor praksisperiodene har Lie kapasitet til å påta seg mer ekstraarbeid. Blant studievennene har det oppstått en holdning om å «bare brette opp ermene og få de åtte ukene overstått».

– Når det er holdningen til praksis, mener jeg det er noe fundamentalt som er blitt ødelagt, sier hun.

– Foreleserne og lærerne vil gjerne at vi skal få det til. Men er ikke noe sikkerhetsnett rundt oss. Det er ingen som fanger deg om du ikke klarer det. Alternativet er å droppe ut. Da mangler helsevesenet enda en sykepleier.

Hun er klar på at hun på ingen måte ønsker å fjerne praksis fra studiet og ei heller redusere antall timer.

1000 kroner ekstra i måneden 

For å få den økonomiske kabalen til å gå opp tar Lie på seg ekstravakter på sykehuset og jobber i hjemmesykepleien. Med ekstravaktene på sykehuset vil hun i snitt betale 21 kroner i bompenger to ganger daglig seks dager i uken. Det innebærer i overkant av 1000 kroner ekstra i måneden bare for bompenger til sykehuset i en allerede presset økonomisk situasjon.

Hun forteller at de fleste sykepleierstudenter er «litt sånn flink pike». Det har oppstått en kultur om å holde hodet lavt og «bare klare å løse det på egen hånd».

– Synes du samfunnet forventer litt vel mye av dere?

– Vi er jo bare mennesker vi også. Penger er ikke alt, men husleien venter ikke.

Bompengeavgifter eller ei: Lie har aldri vurdert å gi opp sykepleierdrømmen. Til neste år vil den drømmen bli oppfylt.

– Jeg gleder meg til å bare jobbe en vanlig 100 prosent stilling. Å komme hjem uten noen oppgaver eller refleksjoner å skrive, og uten behov for mange ekstravakter i tillegg. Det blir luksus.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Tønsbergs Blad / Jarlsbergavis.