ULLEVÅL SYKEHUS (Sykepleien): På årets Osteoporoseforum spurte Sykepleien fire deltakere om hvilke forventninger de har til den kommende retningslinjen for behandling av osteoporose.

Tove Tveitan Borgen

Overlege ved revmatologisk avdeling, Drammen sykehus:

– Jeg håper arbeidsgruppen blir bredt sammensatt både geografisk, tverrfaglig og nivåmessig med representanter fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Vi har vært en tverrfaglig gruppe som har hatt møter med Helsedirektoratet. Der har vi etterlyst at vi trenger retningslinjer på to ting: primærforebygging og sekundærforebygging. I sekundærforebyggingen ønsker vi at FLS kommer inn. 

Ingvild Hestnes

Sykepleier ved ortopedisk avdeling, Ullevål sykehus:

– Det viktigste for meg er at det blir en klar retningslinje rundt FLS, siden det mangler i dag. Sykepleiere har jo en viktig rolle i FLS-arbeidet. Helse Sør-Øst har satt det som et krav at alle sykehusene som behandler brudd, skal jobbe etter FLS-modellen, men det bør gjelde resten av landet også. I tillegg bør vi bli enige om hvordan FLS-samarbeidet skal skje. Jeg har også forhåpninger om at en sykepleier kommer med i arbeidsutvalget som skal lage den nye retningslinjen.

Mikkel Pretorius

Overlege ved endokrinologisk poliklinikk ved OUS, Aker:

– Manglende samhandling er en effekt av manglende nasjonal retningslinje. I Oslo ser vi hvor ødeleggende det er for pasientgruppen at hvert sykehus gjør tingene på sin måte, og i tillegg gjør hvert eneste fastlegekontor det på sin måte. Dette må retningslinjen ta tak i og peke ut hvem som skal utredes, hvem som skal få behandling, hvem som skal starte opp behandling, og hvem som skal følge opp. Med de store pasientgruppene som kommer fremover, må retningslinjen også ta stilling til hvem som ikke skal få behandling. Vi har ikke ressurser nok til at 50 000 i året skal få DXA-målinger. 

Elisabeth Antone Olsen

Brukermedvirker fra Norsk Revmatikerforbund (NRF), Stavanger:

– I dag er det i tåka hvem som skal følge opp osteoporosepasienten. Den nye retningslinjen må gi et samhandlingspålegg, altså et krav om kommunikasjon mellom de ulike leverandørene av helsetjenester. Det andre jeg savner, er en ordentlig behandlingsplan med overordna mål der det går klart frem hva tiltakene er, hvem som skal gjøre hva, og hvem som skal følge opp. Planen må være skriftlig, fordi det er et verktøy for tverrfaglig samhandling. Skriftlig behandlingsplan er viktig for å kunne følge opp og eie sin egen tilstand, hvis det er «huller» i behandlingsapparatet. Til slutt vil jeg minne om at det er viktig at brukerstemmen kommer med i utarbeiding av den nasjonale retningslinjen.