Hva er best: demenslandsby eller ordinært sykehjem?

Daniela Lillekroken viser vei inn på et møterom høyt oppe i etasjene der sykepleierutdanningen holder til ved Oslomet.

Hun er førsteamanuensis og en av tre ansatte som forsker på de to hagebyene for personer med demens (også kalt demenslandsbyer) som finnes i Oslo:

Dronning Ingrids hage på Tøyen og Furuset hageby i Stovner bydel.

Forskningen er initiert av Sykehjemsetaten, som ifølge Lillekroken også vil ha en hånd med i skrivingen av de ulike artiklene som vil komme ut av prosjektet.

Forventer en dobling av demenssykdom

I Sykehjemsetaten i Oslo er spesialrådgiver Unni Hembre koordinator for etatens forskning.

– Sykehjemsetaten har initiert denne forskningen fordi vi ut fra prognosene vil doble antallet med demenssykdom i Oslo frem mot 2040, opplyser hun og fortsetter:

– Hvordan vi best kan ivareta de som blir rammet av sykdommene må vi derfor vite noe om. 

Modellen med landsbyer for personer med demens er utviklet i Nederland.

– Selv om den der har eksistert i mange år, er det ikke forskningsbasert kunnskap om driftsmodellen, hevder Hembre.

Det vil Oslo kommune og Sykehjemsetaten gjøre noe med. 

– Derfor er det bevilget midler fra byrådsavdeling for helse til forskning på hvordan driftsmodellen påvirker pasienter, pårørende og ansatte, sier hun.

– Kjempespennende

– Jeg synes dette er kjempespennende. Personsentrert sykepleie er blitt vanlig, men det å bygge en hel landsby hvor beboere med demens kan bevege seg fritt rundt, er en spennende omsorgsmodell som kan være fremtiden, sier Daniela Lillekroken.

Hun har jobbet 16 år i eldreomsorgen og har en doktorgrad om «slow nursing» i demensomsorgen fra 2016.

– Har dere noen hypoteser om hva dere vil finne?

– Det finnes lite forskning på området, men en del mindre studier har pekt på at selve designen av hagebyene kan gi en bedre helsegevinst. Likeledes at færre ansatte å forholde seg til og mer kontinuitet i personalgruppen gir mindre atferds- og psykiske symptomer, sier Lillekroken.

Barnesykdommer

Sykepleien har i fire reportasjer fulgt en beboer og en sykepleier gjennom flyttingen til Dronning Ingrids hage, og besøkte dem igjen etter ett år.

Erfaringene til beboeren var både og, og trivselen på det nye stedet var så som så. Sykepleieren var mer positiv, men pekte på en del «barnesykdommer» ved den nye organiseringen.

Lillekroken sier hun i sitt forskningsmateriale har funnet at en del av personalet ved Dronning Ingrids hage var preget av at innflytningsprosessen til tider var krevende. 

– De sa det var som å være på en «blind date», fordi alt var nytt for dem og måtte gå seg til. 

Ifølge Lillekroken hadde de ikke mulighet til å sortere beboergruppen. Plassene er tiltenkt de som er relativt fysisk friske, men i begynnelsen var noen av beboerne for syke.

– Til tross for utfordringene er det veldig mange positive i helsepersonellgruppen. De har klart å skape en ny hverdag både for seg selv og beboerne. 

Hun legger til at Furuset hageby har kunnet bruke noen av erfaringene som Dronning Ingrids hage har gjort seg.

– De holder for eksempel dørene stengt etter klokken 22 om kvelden og gjennom natten, og har en plan for hvem som skal måke snø. Men det gjelder nå begge hagebyene, tror jeg, sier Lillekroken.

Tredelt forskning

Lillekrokens ansvar i forskningsprosjektet er helsepersonellets erfaringer fra de to hagebyene. Hun har intervjuet de ansatte.

Hennes kollega Ann Kristin Bjørnnes har intervjuet de pårørende.

Kollega Christine Tørris skal i en registerstudie sammenlikne de to hagebyene med ordinære sykehjem. Hun vil blant annet se på demenssymptomer, bruk av legemidler, søvn, aktivitet og ulike helseutfall.

– Det blir tre ulike arbeidspakker, sier Tørris som har stukket innom møterommet.

Hun ramser opp:

– En kvalitativ om helsepersonellet, en «mixed method» med de pårørende, og en registerstudie med ren kvantitativ metode.

Skal ansette en stipendiat

I tillegg har de fått midler til en PhD-kandidat som de håper å få ansatt til august. Stipendiaten skal inn i prosjektet og vil starte med registerstudien som er i oppstartsfasen.

– Vi planlegger en tverrsnittsstudie som sammenlikner hagebyene og ordinære sykehjem, og ønsker å følge sykehjemmene i ett år, sier Tørris.

I den kvalitative delen av prosjektet vil stipendiaten også få ansvaret for en observasjonsdel. Der skal vedkommende gå inn i miljøet en uke på hver plass og observere samhandlingen mellom beboere og helsepersonell. Målet er å se på meningsfulle aktiviteter som bidrar til at beboerne trives.

Intervjuer ikke beboerne

Beboerne selv blir ikke intervjuet i forskningsprosjektet.

– Hvorfor ikke?

– Det hadde krevd en annen type godkjenning, siden beboerne tilhører en sårbar gruppe. Dessuten vil det være usikkerhet knyttet til påliteligheten av de svarene vi eventuelt får, sier Lillekroken.

Men hun understreker at forskning viser at personer med mild grad av demens kan delta i forskningsstudier.

– Det er viktig å inkludere dem da de kan gi forskerne førstehånds kunnskap og erfaringer om å leve et liv med demens, men denne gangen har vi valgt å ikke gjøre det, sier Lillekroken.

Hun har begynt å skrive på sin del av studien som vil bli publisert internasjonalt. Kan hende vil det komme noe allerede i år.

Sykehjemsetatens rolle

– Hva er egentlig rollen til Sykehjemsetaten i denne tredelte studien?

– Etaten har fungert som en fasilitator og vi møtes underveis rundt datainnsamling og gjennomføring. Noen derfra vil også bli medforfattere på artiklene våre.

– Sykehjemsetaten er jo ansvarlig for hagebyene. Hvor fri er forskningen når etaten selv er med i den?

– De har ikke satt noen restriksjoner eller krav, og vi kan jo ikke manipulere funnene, så det tenker jeg er uproblematisk. Vi driver ikke noen arbeidsmiljøundersøkelse her, det er det Oslo kommune som arbeidsgiver som har ansvaret for, sier Lillekroken.