Sykepleier i felt for Leger uten grenser: – Dødstallene gikk drastisk ned, det føltes godt

Sykepleier Zazie Meszaros (38) fikk en heftig start på sitt første oppdrag i felt for Leger uten grenser. Allerede på omvisningen første dag døde et barn nærmest i hendene hennes.

(Les hva som skjedde lenger nede i saken.)

«Kan jeg klare dette?» lurte hun.

Det gjorde hun. I et halvt år jobbet hun i Den sentralafrikanske republikk, et land preget av ekstrem fattigdom og manglende helsetjenester.

Landet er ett av fire land som skal få penger samlet inn fra det norske folk.

TV-aksjonen: Skal bekjempe infeksjonssykdommer

Søndag 23. oktober skal NRK ha sin årlige TV-aksjon. Leger uten grenser og DNDi (se faktaboks) er mottaker av pengene.

Norsk Sykepleierforbund gir som vanlig én krone per medlem til TV-aksjonen. Det vil si rundt 128 000 kroner.

Drømte om å reise ut

Den norske sykepleieren Zazie Meszaros har hatt oppdrag i to av de afrikanske landene som i år er valgt ut som mottakere av midlene fra TV-aksjonen.

Nå jobber hun på hjerteovervåkningen på Rikshospitalet i Oslo.

Zazie Meszaros, som verken har sykepleiere eller leger i familien, har alltid drømt om å reise ut.

– Det drev deg til å ta sykepleierutdanningen?

– Ja, faktisk. På skolen kom det en hyggelig lege og snakket om oppdragene sine. Jeg ville også ut i felt!

Legen var fra Leger uten grenser.

– Den organisasjonen passer for meg. Den er upartisk og ukommersiell. Jeg følte det var et trygt valg.

Malariaen drepte barnet

Hennes første oppdrag i felt var i Den sentralafrikanske republikk i 2016.

– Hvordan syns du det gikk?

– Det ble et veldig tøft første møte den første dagen jeg ble vist rundt av den kanadiske sykepleieren jeg skulle avløse.

Et barn fikk respirasjonsstans på omvisningsrunden i avdelingen.

– Vi måtte bagge og startet hjerte- og lungeredning for å prøve å få liv i barnet. Det gikk ikke. Det var malaria med komplikasjoner.

«Det er din første, men langt fra din siste», sa sykepleieren Annie til debutanten Zazie Meszaros.

– En fordel å kunne fransk

Meszaros hadde sine første år i Sveits og kom til Norge da hun var ti.

– Pappa er italiensk, mamma er norsk-ungarsk, forteller hun.

Bakgrunnen gjør at hun kan fransk.

– Det er en stor fordel når du skal ut i felt med Leger uten grenser, påpeker hun.

Flere afrikanske land har fransk som offisielt språk.

– Må takle stress – og ha hjertet på rett sted

For å bli godkjent som feltarbeider måtte Zazie Meszaros gjennom en tøff søknadsprosess og fullføre et feltarbeiderkurs.

– Vi måtte vise at vi kunne takle stress, prioritere og ha flere tanker i hodet samtidig. Og i tillegg ha hjertet på rett sted, forteller hun.

Rollespill var en av metodene.

– Det var interessant å se hva man kan få til under press. Og ikke få til. Testingen ga et frempek om hva feltarbeid kan by på.

Hun legger til:

– Så snart de skjønte at jeg snakket fransk, ble de lettet. Så tips til sykepleiere som vil ut med Leger uten grenser: Lær deg fransk, det er det beste du kan gjøre. Det er ikke sykepleien som er viktigst. Du må uansett omstille deg fra det du har lært hjemme, for mye av det blir irrelevant.

(Saken fortsetter under bildet)

– Burde valgt barneavdeling

Mens hun ventet på oppdrag, jobbet hun på ortopedisk på Ahus og lungemedisinsk på Kalnes sykehus i Østfold.

– I ettertid kan jeg si at i stedet burde jeg valgt barneavdeling.

– I felt får du garantert med barn å gjøre?

– Nesten bare barn. Barn og mødre. Mødrene er ofte barn, de og, noen bare 14 år. De er ofte underernærte, og så unge mødre har ofte komplikasjoner i svangerskapet.

Fikk de verste eksemplene

Det første oppdraget hennes var altså i Den sentralafrikanske republikk, i 2016.

Hun fikk først et tropemedisinsk kurs og lærte blant annet om malaria, sovesyke, hiv og aids og ubehandlet tub.

– De verste eksemplene på kurset var alltid fra Den sentralafrikanske republikk. Da jeg fikk oppdraget, tenkte jeg «skal jeg virkelig dit»?

Meszaros hørte det var lurt å si ja uansett til første tilbud, så fikk hun heller se hvordan det gikk.

– Man kan alltids avbryte, det er en rett man har, sier hun.

Utenlandske får ansvarsroller

– Det var en tøff jobb, medgir Meszaros.

Som internasjonalt ansatt blir man satt i ansvarsroller. De skal være upartiske, og ikke være i konflikt med eller ha tilhørighet til noen i landet vi skal på oppdrag i.

– Vi er ofte idealister fra land med greie utdanningssystemer, sier hun.

De blir blant annet satt til å passe på at midlene blir brukt der de var tenkt.

– Mye av jobben min var å vise hvordan sykepleierne skulle ivareta hygiene og bruke utstyret og legemidlene. Spesielt vaksinene, som må holdes kjølig, var viktig å passe på, forteller hun.

(Saken fortsewtter under bildet.)

Må passe på legemidlene

Hun understreker at de lokale pleierne og legene har mye å lære dem om tropesykdommene.

– De lokale utgjør 90 prosent av de ansatte i Leger uten grenser, og de gjør de viktigste jobbene, sier Meszaros.

Det er for øvrig atskillig flere sykepleiere enn leger ansatt i organisasjonen.

– Som ansvarlige og upartiske passer vi utenlandske på at legemidlene ikke blir solgt videre, og at det ikke blir gjort forskjell på hvem som får behandling, sier hun.

Behandlingen skal alltid være gratis, og den skal fordeles rettferdig i befolkningen.

– Man må være diplomatisk og etablere kontakt og forståelse dit man kommer. Ikke være mistenksom og dømmende, selv om man iblant kan være uenig. Jeg følte det stort sett gikk bra, sier Meszaros.

Kvinner og utlendinger måtte holde seg på basen

Vaksinering er en viktig del av Leger uten grensers arbeid, men det å komme seg rundt omkring er ikke enkelt.

– I distriktet Kabo hadde vi en stor hiv- og tub-enhet som passet på at folk fikk oppfølging i medisinprogrammet sitt. De måtte komme til kontroller og få påfyll.

Det innebar at noen måtte dra fra basen for å hente pasientene inn. Det var utrygt, for ulike geriljagrupper kunne angripe konvoier fra hjelpeorganisasjoner.

– Ofte var det mannlige sykepleiere som dro ut og hentet pasientene. Kvinner og utlendinger måtte holde seg på basen, forteller hun.

Ble ranet i basen – måtte avbryte

Men heller ikke i basen var det trygt, viste det seg:

– Det endte med at vi ble ranet på basen og måtte redusere virksomheten en periode. Da strandet vi i hovedstaden Bangui. Da var det tryggere der.

I dag har Leger uten grenser måttet gi fra seg Kabo-oppdraget.

– Etter gjentatte angrep kan befolkningen nå kun støttes langveis fra med tilsendt materiell.

Zazie Meszaros understreker at det er mest lokalbefolkningen som utsettes for vold og ran når et land er i så dårlig forfatning.

Var fleksibel i vikarbyrå

Hjemme igjen jobbet Zazie Meszaros flere steder via vikarbyrå, også på barneavdelinger.

– Jeg fikk variert erfaring som sykepleier. Samtidig var jeg fleksibel til å kunne ta feltoppdrag på kort varsel.

Bare etter to-tre måneder dro hun ut igjen. Denne gangen til Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo).

– Der bor folk tett i tett. Isolasjon er et vanskelig konsept å gjennomføre, sier Meszaros.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Dødstallene gikk drastisk ned

Barneavdelingen på sykehuset i fjellandsbyen Numbi hadde svært høy dødsprosent.

Det lå i gjennomsnitt 40 barn på en delt avdeling. Det kunne bli altfor mange å passe på for sykepleierne.

– Det døde ofte mange barn på natta, forteller Meszaros,

Noe måtte gjøres. Sammen med en svensk lege laget de en barneintensiv.

– Vi fant de beste lokale sykepleierne og hadde bare maks ti barn i rommet. Ved å ta oss av de sykeste på eget rom, gikk dødstallene drastisk ned. Det føltes godt.

– Vanskelig å bli forstått på det med smitte

De hadde også et lite isolat for barn de mistenkte hadde meslinger.

– Meslinger er jo forferdelig smittsomt. Men pårørende sov på rommet, de hadde med seg høner, og småsøsken løp omkring. Det er vanskelig å bli forstått på det med smitte.

– Men du kunne fransk i hvert fall?

– Pasientene snakket swahili og kinyarwanda. Men de fleste sykepleierne kunne fransk.

– De måtte tolke for deg?

– Ja, vi er avhengige av tolking via de lokalt ansatte. Jeg kunne ikke forklare direkte. Det kunne bli misforståelser, men stort sett gikk det fint.

(Saken fortsetter under bildet.)

16 døde av kolera

Under oppholdet i DR Kongo brøt en koleraepidemi ut i en av landsbyene. Landet var utsatt for en av de største koleraepidemiene på 20 år.

I den lille landsbyen døde 16 raskt i løpet av de to første ukene i januar 2018.

Teamet ble sendt av gårde med motorsykler for å samle tester og levere intravenøs væske og utstyr, slik at de kunne sette opp ekstra sykehustelt i landsbyen.

– Kolera-dødeligheten gikk ned til null.

– Vaksiner for barn var alfa og omega

Oppdraget i Den demokratiske republikken Kongo varte i sju måneder. Hjemme igjen hadde hun ferie. Jobbet litt.

(Saken fortsetter under bildet.)

Tre måneder senere – nytt oppdrag. Denne gangen i Irak.

– Der fikk du ikke bruk for fransken?

– Nei, engelsk. Og jeg prøvde å lære arabisk.

Hun jobbet i en flyktningleir på grensen til Syria.

– Vaksinasjonsprogrammet for barn var alfa og omega. Vi følger alltid anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon så langt det går og landenes egne programmer, sier Meszaros.

– Barna kan lett dø uten vaksiner

Når barna er underernærte og har andre infeksjoner, som parasitter eller sår, kan de lett dø av sykdommene de vaksineres mot. Som kan være difteri, stivkrampe og kikhoste.

– Og selvfølgelig meslinger.

Utfordringen er å få gitt barna oppfølgingsdoser:

– Det krever ressurser å hente folk. Landsbybefolkningen varsles om at de må samle alle barna. Noen har vaksinasjonskort, andre har mistet dem på veien. Men vi ser resultater av vaksineringen, sier hun.

– Vi stoppet koleraepidemien

I 2019 herjet den tropiske syklonen Idai i Afrika, en av de verste syklonene på kontinentet. Den rammet blant annet Mosambik.

Zazie Meszaros dro nok en gang for å hjelpe.

– Vi fikk stoppet koleraepidemien. Mange organisasjoner samarbeidet.

– Det skjedde ad hoc?

– Ja, ingenting var på plass, men kolera behandles med enkle, raske grep. Etter hvert slapp vi å sove på gulvet og fikk annen mat en turmatposene vi hadde fått av Forsvaret.

Det ble satt opp telt rundt omkring i byen Beira.

– Vi rykket ut kjapt, veldig effektivt, forteller hun.

Avføring ut, intravenøs væske inn

De ga pasientene rent vann som inneholdt elektrolytter.

– Vi skar hull i stolene og hadde bøtter under, for det renner ut både her og der, forteller hun.

– Vi presset inn intravenøs væske like fort som avføringen kom ut. Etter hvert ble de stabile. Det var en kamp mot klokka, en kamp mot diareen.

Hun opplyser at denne diareen er helt luktfri og ser ut som risvann.

– Det er snakk om store mengder. Koleraen tømmer hele kroppen for væske til slutt. Kolera kan drepe en voksen på under 24 timer, det er ikke mange infeksjoner som kan det, sier Meszaros.

Sykdommen smitter gjennom drikkevann som har blandet seg med kloakk.

– Lurt å ta pauser fra felt

– Blir det nye turer i felt?

– Jeg tenker jeg skal mer ut, men tror også det er lurt å ta pauser. Ikke minst med tanke på økonomi. Vi får ikke akkurat norsk lønn når vi er ute i felt, heller en idealistlønn, men det er nok til det beste. Pengene skal brukes der de trengs mest, sier Zazie Meszaros.

På søndagens TV-aksjon blir hun en av dem som skal gå med bøsse i Oslo.