Fant tre måter å kommunisere om symptomer i intensiv­avdelingen

Respiratorpasienter representerer en ekstra utfordring når helsepersonell skal avklare hvilke symptomer pasientene er plaget av.

– Kommunikasjonen er ikke lett fordi intuberte pasienter ikke kan snakke. Mange er også svekket fysisk og kognitivt av sykdommen eller behandlingen og kan heller ikke skrive, sier intensivsykepleier og doktorgradsstipendiat Ragnhild Nyhagen.

Hun jobber ved Akuttklinikken, Avdeling for postoperativ- og intensivsykepleie og Avdeling for forskning og utvikling ved Oslo universitetssykehus.

I sitt doktorgradsarbeid har Ragnhild Nyhagen derfor observert hvordan interaksjonen mellom helsepersonell og intensivpasienter egentlig foregår. Hun observerte 9 pasienter i interaksjon med 12 pårørende, 36 sykepleiere og 14 andre helsepersonell (leger og fysioterapeuter).

I tillegg intervjuet hun seks av pasientene, pårørende og sykepleierne, samt to fysioterapeuter om det samme. Arbeidet skal ende i tre artikler, hvorav en er publisert i Australian Critical Care i juni i fjor.

Det som omtales under her er ennå ikke publisert, men Nyhagen presenterte det nylig på fag- og forskningsdagen i sykepleietjenesten i Helse Sør-Øst.

Tre mønstre

Ragnhild Nyhagen fant tre mønstre for kommunikasjon som går igjen:

1 Proaktiv tilnærming. Her har helsepersonellet kontinuerlig oppmerksomheten rettet mot å forebygge og identifisere symptomer, også når de ikke spør direkte. De er rolige og varsomme når de snur pasienten og utfører prosedyrer og forklarer hele tiden hva de gjør. De etterspør symptomer i situasjoner der de forventer dem og er i forkant.

2 Reaktiv tilnærming. Her reagerer helsepersonellet på observasjoner de gjør som kan tyde på at det er noe som plager pasienten. De agerer i etterkant av det de observerer hos pasienten.

3 Lykkes ikke i å få frem symptomene. Det kan skyldes at helsepersonellet har antakelser som ikke sjekkes med pasienten eller at ting som pasienten uttrykker ikke blir fulgt opp.

– Ha oppmerksomheten på symptomer

– Hvilke tips har du for å unngå å havne i tre-ern?

– Det er flere ting, men det handler fremfor alt om å ha oppmerksomheten på symptomer og at helsepersonellet får tilstrekkelig opplæring. I tillegg er det lurt å gjøre en nøyere og mer systematisk kartlegging av symptomene, og alltid forsøke å få verifisert egne antakelser med pasienten, sier Nyhagen.

Hun legger til at det interessante med hennes funn er at de viser at det ikke må tippe over, slik at man bare har oppmerksomheten på skåringsverktøy og standardiseringer når symptomene til respiratorpasienten skal sjekkes.

– Jeg viser at det ikke er nok. Kompetansen til sykepleierne er også viktig.

– Følg opp pasienten etter utskriving

– Hva går man glipp av hvis man satser for mye på skåringsverktøyene?

– Kanskje pasienten er plaget av noe du ikke måler eller spør om.

– Men hvis pasienten ikke kan snakke eller skrive, hvordan skal du få spurt, da?

– Det handler om å bruke kunnskapen og erfaringen sin for å vite hva man kan forvente av symptomer og når. Og å være kontinuerlig oppmerksom overfor pasientens atferd.

– Hvis det er mulig, er det lurt å bli kjent med pasienten gjennom observasjon over noen dager. Ellers kan man også trekke på erfaringen fra andre pasienter. Og ikke minst: bruke de pårørende som en ressurs, sier Nyhagen.

Hun anbefaler også å følge opp pasienten etter utskriving med et møte.

– Det er nyttig, både fordi helsepersonellet lærer av pasienten og at pasienten kan få bearbeidet sine opplevelser fra intensivoppholdet.