fbpx Legevaktsatellitt: Her driver sykepleiere legevakten Hopp til hovedinnhold

Legevaktsatellitt: Her driver sykepleiere legevakten

bildet viser Anne Grete Husebø (til venstre) og Ingunn S Feidje
AKUTTSYKEPLEIERE: Anne Grete Husebø (til venstre) og Ingunn S Feidje har et års deltids-videreutdanning i akuttsykepleie for kommunehelsetjenesten. De har vært med å planlegge legevaktsatellitten i Balestrand og er to av de ni sykepleierne som jobber der i dag. (Foto: Eivor Hofstad)

I Balestrand styrer sykepleiere bygdas legevakt med lege på video fra Førde. Pasientene slipper å reise langt, sykepleierne får 30 000 kroner ekstra i året, befolkningen blir tryggere og det har blitt lettere å rekruttere sykepleiere til kommunen.

Klokka tre på en onsdag ettermiddag har sykepleier Anne Grete Husebø akkurat begynt vakta som varer til klokka 22. Hun sitter alene i et rom på sykehjemmet i Balestrand ved Sognefjorden.

På døra står det «legevakt», men det er altså Husebø som betjener det hele. Legen er nesten to timers kjøretur unna, i Førde. Nærmere bestemt ved Sunnfjord og Ytre Sogn interkommunale legevakt (SYS IKL).

Husebøs primære jobb er å kople opp utstyret for en videokonsultasjon med legevaktlegen i Førde på storskjerm dersom det kommer en pasient. Da skal hun assistere legen med undersøkelse og behandling.

– Pasientene som blir henvist hit, får alltid snakke med legen, sier hun.

Hun kan også bli sendt ut på et hjemmeoppdrag eller utrykning. I tillegg har hun ulike administrative og praktiske oppgaver på sykehjemmet.

bildet viser videokonsultasjon
LEGENS HENDER OG SANSER: Sykepleier Astrid Flisram (til venstre på skjermen) svarer når Anne Grete Husebø sjekker at hun har kontakt med Førde legevakt. Lege Heidi Eilifsen (til høyre på skjermen) setter pris på at sykepleierne kan være hennes hender og sanser under videokonsultasjonen. (Foto: Eivor Hofstad)

Et svar på fastlegemangelen

Norge er ikke bare et land med mye fjord og fjell og grisgrendte strøk. Her er også fastlegemangel. Derfor har fem kommuner i Sunnfjord og Ytre Sogn testet ut denne måten å jobbe på: Balestrand, Hyllestad, Askvoll, Høyanger og Bremanger.

Pilotprosjektet har fått navnet «legevaktsatellitt». Det er organisert litt forskjellig i de ulike kommunene, og Sykepleien tok en tur til Balestrand for å se hvordan de gjør det der.

Bygda med de rundt tusen innbyggerne og mange hotellene ved landets lengste og dypeste fjord ligger badet i ettermiddagssol. Det er vindstille, og snøsmeltingen har begynt; et lite preludium av dryppelyder før summingen av turister fra hele verden skal ta over. Om sommeren blir befolkningen mangedoblet.

– Da får dere vel ekstra mange til legevaktsatellitten også?

– Nei, vi har ikke merka noe til det. Det er nok koronasituasjonen som har gjort det, så det blir spennende å se hvordan det blir denne sommeren når folk kanskje begynner å reise igjen, sier Anne Grete Husebø.

Bildet viser Balestrand
BALESTRAND: Bjørka har ikke fått museører ennå, men 9. mars gir likevel vårfornemmelser i ettermiddagssola i Balestrand. (Foto: Eivor Hofstad)

Bruker sykepleiens hender og sanser

Hennes første oppgave når hun kommer på vakt, er å hente legevaktbilen på det dagåpne legesenteret i Balestrand. Den bruker hun hvis hun blir sendt ut på oppdrag.

Så sjekker hun forbindelsen på videosamtalen med Førde. Der dukker sykepleier Astrid Flisram opp. Siden legen, Heidi Eilifsen, er ledig for øyeblikket, stikker hun hodet innom på skjermen så Sykepleien får et par ord:

– Hvordan er det å jobbe på denne måten – å bare se pasienten over video?

– Det er en treningssak. Man må øve seg litt på å utnytte sykepleierne som er hos pasienten. De kan være mine hender og sanser under konsultasjonen. De kan lukte for meg og se om det er varmt eller rødt og så videre. Det er ikke alltid like lett å se det på kamera, sier Eilifsen.

Anne Grete Husebø har nok å gjøre, selv om pasientene uteblir denne kvelden. Administrativt arbeid fra dagvaktene er forskjøvet til legevaktsatellitten.

– Vi sjekker utstyr og medisin som vi har i bil og på satellittkontoret, og kontrollerer laboratorieutstyret for å sjekke at det analyserer rett, sier hun.

bildet viser Anne Grete Husebø
DIVERSE OPPGAVER: Anne Grete Husebø hjelper til på sykehjemmet med medisiner og der det trengs, som å pakke ut en kasse med legemidler på medisinrommet. (Foto: Eivor Hofstad)

– Alle er fornøyde

Balestrand var egen kommune da de startet opp prosjektet 1. september 2019. Nå er de innlemmet i Sogndal sammen med Leikanger, men det er allerede bestemt at de viderefører prosjektet på permanent basis.

– Alle er fornøyde. Både befolkningen, politikerne og vi som jobber her. Det har gitt et kompetanseløft for oss sykepleiere og flere varierte arbeidsoppgaver, sier Husebø.

De ansatte får 30 000 kroner ekstra i året for å ta vakter ved legevaktsatellitten. I begynnelsen var det valgfritt å ha disse vaktene, men nå står det i stillingsinstruksen til alle ved sykehjemmet. Tre av de ni sykepleierne er også ansatt i kommunens hjemmesykepleie.

– Balestrand er ikke større plassen enn at vi bør samarbeide om dette, sier Husebø.

 – Det handler om trygghet

I 2021 tok legevaktsatellitten imot 108 pasienter. 16 av dem ble sendt videre til legevakt i Førde.

– Vi bruker nok mer per hode på denne tjenesten i Balestrand enn i Sogndal, men ikke alt kan måles i penger, sier Husebø og ramser opp:

Det handler om trygghet. Bygdefolket er veldig takknemlige. De slipper å kjøre så langt når de skal til legevakt og vet de kan få hjelp her døgnet rundt.

– Med venting og retur fra Førde kan det fort bli seks timer, påpeker Ingunn S Feidje, som har stukket innom med nøklene til ambulansen, så Husebø slapp å hente den akkurat i dag.

Både Feidje og Husebø har vært med å planlegge driften av legevaktsatellitten.

– I tillegg får de hjelp fort. Jeg hadde en gang en far med ei datter fra Bergen her, og de sa de fikk raskere hjelp her enn de noen gang hadde fått i Bergen, sier Feidje.

– Dessuten har vi hatt problemer med å tak i sykepleiere til sykehjemmet. Rekrutteringen går lettere etter at vi fikk på plass legevaktsatellitten, legger Husebø til på plussiden.

Hjelper også på sykepleiermangelen

I en av de andre kommunene i prosjektet, Hyllestad, sliter de med å rekruttere sykepleiere. Legevaktsatellitten har derfor i perioder ikke kunnet være åpen. Kommunen trenger sykepleierne på sykehjemmet eller i hjemmesykepleien, og er det sykdom eller annet fravær der, må de prioritere det.

– Bøygen er selvfølgelig sykepleiermangelen, sier prosjektleder og lege Gry Elise Albrektsen på telefon fra Bergen hvor hun bor når hun ikke jobber på legevakten i Førde.

Hun fortsetter:

– Men vi ser også at legevaktsatellitten er rekrutterende. Det er mange sykepleiere som har lyst å jobbe på denne måten.

Bildet viser Lars-Kjetil Nordeide
REKRUTTERT: Lars-Kjetil Nordeide er en nyutdannet sykepleier som lot seg rekruttere til Balestrand på grunn av legevaktsatellitt-prosjektet og et rekrutteringsstipend mot to års bindingstid.

Det banker på døren til legevaktsatellitten i Balestrand, og inn kommer Lars-Kjetil Nordeide.

Han er nyutdannet sykepleier som må avklare noe for avdelingen. Husebø er sykepleieransvarlig for den i kveld, ved siden av å bemanne legevaktsatellitten.

– Han er faktisk en av dem som er rekruttert på grunn av prosjektet, sier Husebø.

Nordeide nikker:

– Det stemmer. Jeg fikk også et rekrutteringsstipend mot to års bindingstid, sier han.

Han fikk 80 000 kroner i stipend under utdanning og 20 000 i bostøtte og framforhandlet økt grunnlønn for å komme tilbake til hjembygda etter endt sykepleierutdanning i Førde.

– Føler du deg trygg alene på legevakten?

– Ja, stort sett. Som nyutdanna er det ikke alt en er like trygg på, men en kan alltid konferere med sykepleier eller lege på legevakta i Førde.

Slik fungerer legevaktsatellitten
  • Satellitten er åpen om kvelder, netter og i helger når fastlegekontoret er stengt.
  • Når en pasient ringer legevakten SYS IKL i Førde, blir vedkommende triagert av legevaktens sykepleier.
  • Blir det grønn eller gul kode, kan pasienten møte ved nærmeste legevaktsatellitt, det vil si et kontor ute i distriktet, bemannet av en sykepleier. Men det er frivillig, og pasienten kan velge å heller reise inn til SYS IKL.
  • På legevaktsatellitten kopler sykepleier så opp til en videosamtale med lege ved SYS IKL og bistår legen med undersøking og eventuelt behandling.
  • Blir det «kode rød», rykker sykepleieren ut til pasienten alene før ambulanse eller luftambulanse kommer. Ved hjertestans får de bistand fra brannvesenet. Hvis det er tid, kopler sykepleier seg opp mot Førde via mobilen. Haster det mer, går det kun over nødradio.
  • Ved siden av å betjene legevaktsatellitten, har Balestrand en ordning der sykepleieren gjør administrativt arbeid som er overført fra dagvaktene og hjelper til med ulike sykepleierfaglige oppgaver på sykehjemmet.

– Savner å kjenne på magen og lytte

Til sommeren skal prosjektet evalueres av Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin.

Prosjektleder Albriktsen har tro på at opplegget kan bli permanent etter dette, hvis kommunene bestemmer seg for at de vil videreføre den nye måten å organisere legevakttilbudet på. For Balestrand er det allerede bestemt at legevaktsatellitten er kommet for å bli.

– Egentlig har det fungert over all forventning, og tilbakemeldingene er gode fra alle faggrupper og pasienter som har vært involvert. Vi har fått til et fint samspill, sier Albrigtsen og legger til:

– Det har vært en formidabel endring på grønne og gule kontakter i Balestrand siden oppstarten. Fra å ha definitivt laveste kontaktrate på 100 per 1000 per år er de nå på nivå med Sogndal med omkring 150 gule og 300 grønne per 1000 per år.

Gul kontakt vil si at det haster, men er utenfor livsfare, mens grønn er vanlig prioritet og gjelder dem som er syke, men ikke trenger medisinsk hjelp i dag.

Hun jobber selv som legevaktlege og synes det går helt fint å ha konsultasjon over video.

– Savner du ikke noe?

– Jo, jeg savner å kjenne på magen til pasienten og lytte, men vi har alltid muligheten til å få pasienten inn for en grundigere undersøkelse. Av og til gjør vi det. Men oftest går det fint med video. Vi gjør kanskje litt ekstra undersøkelser som en ekstra EKG eller CRP når vi jobber på denne måten, men det er ikke snakk om dyre undersøkelser.

bildet viser Gry Elise Albriktsen
– OVER ALL FORVENTNING: – Det har fungert over all forventning, og tilbakemeldingene er gode fra alle faggrupper og pasienter som har vært involvert, sier lege Gry Elise Albriktsen, prosjektleder for piloten som selv var skeptisk da de startet opp. (Foto: Eivor Hofstad)

Skeptiske leger

– Skeptiske leger har skrevet i Dagens Medisin om at dette bare er sykepleiervakt, ikke legevakt?

– Det er jo lege med på video, så det er jeg ikke enig i. Jeg var også skeptisk til prosjektet til å begynne med, men tenkte vi må bare prøve å få god kvalitet på det, og det vil jeg si vi har klart, sier Albriktsen.

Hun og en kollega i prosjektet har svart de skeptiske legene her.

Sykepleierne i pilotprosjektet må gjennom en omfattende opplæring først, og de har et seks siders «ferdighetshjul» med oversikt over hva sykepleierne må kunne. Det handler om alt fra å kunne det tekniske rundt video, nødradio og medisinsk utstyr til å kunne behandle et akutt sykt barn og vite hvor alt de trenger til en anafylaktisk reaksjon er.

I tillegg trener de jevnlig. Både alene og med brann, ambulanse og AMK.

– Det er jo en lav befolkningstetthet i disse kommunene, så man får lite erfaring med hver tilstand, derfor er treningen viktig, sier Albrektsen.

Nok å gjøre

På legevaktsatellitten i Balestrand har sola akkurat forsvunnet bak fjelltoppen Raudmelen, der den kneiser 973 meter over havet. Ikke en eneste pasient kommer denne kvelden, men Anne Grete Husebø har likevel nok å henge fingrene i.

Resten av vakten går med til administrativt papirarbeid og lage til ukedosetter til beboerne på sykehjemmet. Videre deler hun ut medisiner på avdelingen hvor hun også har sykepleieransvaret. Klokka 22 kommer nattevakten og avløser henne.

– Jeg var så heldig i kveld at det var andre sykepleiere på vakt, men det hender at man har sykepleieransvaret for hele sykehjemmet samtidig som man har vakt ved legevaktsatellitten, sier hun.

Fremover skal de prøve litt ulike ordninger før de ender på en permanent organisering. Blant annet har de forhandlet frem gode hjemmevaktordninger, slik at de ikke alltid trenger å sitte inne på selve legevaktsatellittrommet.

– I utgangspunktet skal det være folk på satellittkontoret. Vi prøver å unngå bruk av hjemmevakt. Det skal kun brukes ved sykdom eller omdisponering av personell, sier Husebø.

Bildet viser Anne Grete Husebø
MENS VI VENTER PÅ PASIENTEN: Balestrand har bare rundt 1000 innbyggere, så det kan gå flere dager mellom hver gang det skjer noe. – Men plutselig smeller det til med to-tre pasienter på samme kveld, sier Anne Grete Husebø. (Foto: Eivor Hofstad)

– Hadde ikke hatt noe annet alternativ

Reidun Stavland, Norsk Sykepleierforbunds fylkesleder i Vestland, har også besøkt legevaktsatellitten i Balestrand. Stavland fikk et godt inntrykk av opplegget.

– Hvis ikke dette tilbudet hadde vært der, hadde ikke befolkningen i Balestrand hatt noe annet alternativ enn å kjøre den lange veien til Førde legevakt, sier hun.

Det er over ti mil til Førde og turen tar en time og tre kvarter med gode kjøreforhold. Sykepleien brukte to timer siden det var mørkt og en god del hjort langs veien da vi kjørte der.

– Synes du ordningen bør bli permanent?

– Med tanke på legesituasjonen vi har nå, så synes jeg det, ja.

Bildet viser fylkesleder i NSF Vestland Reidun Stavland
– BEDRE PASIENTSIKKERHET: Reidun Stavland tror legevaktsatelitten i Balestrand i mange tilfeller er bedre for pasientsikkerheten fordi pasienten vil komme til lege tidligere enn hvis vedkommende måtte ha kjørt til Førde. (Foto: Kristin Henriksen)

– Kommer an på situasjonen og erfaringen

Legene som skrev i Dagens Medisin, mener legevakt er noe av det vanskeligste de gjør som allmennleger og at de ikke ønsker å etterlate sykepleierne alene med oppgaver de selv synes er utfordrende.

– Har de et poeng?

– Det kommer an på situasjonen og erfaringen til sykepleieren, sier Staveland og forklarer:

– Jeg har selv vært ansatt et sted hvor det kun var turnusleger, og da var mange ganger sykepleierne mer kompetente. Sykepleiere kan også vurdere alvoret i situasjonen. Jeg har vært ute for leger som har meldt inn mindre skader enn det som var tilfellet. Alle ønsker jo en lege, men det er vanskelig å få til med fastlegemangelen.

Fylkeslederen legger til:

– Jeg vil tro at dette systemet i mange tilfeller er bedre for pasientsikkerheten fordi pasienten vil komme til lege tidligere via video enn hvis vedkommende måtte ha kjørt til Førde. Og står det om liv, vil det vel uansett komme en luftambulanse til Balestrand.

bildet viser snøklokker
VÅR: Snøklokkene ringer våren inn i Balestrand, utenfor et av bygdas mange hoteller.

Nye oppgaver for ambulansepersonellet

Bildet viser Per Ivar Lundli
UNIKT PROSJEKT: Sykepleier- og paramedic-utdannede Per Ivar Lundli er en av fire som bemanner helsevaktbilen på Røros. I tillegg til AMK-oppdrag utfører de også oppdrag for kommunehelsetjenesten. (Foto: Eivor Hofstad)

På Røros hjelper ambulansepersonellet til hos legevakt, hjemmesykepleien og sykehjem og følger opp ulike pasienter som bor hjemme. Det har de gjort i snart fire år uten at det koster mer.

En ringelyd skjærer gjennom stillheten på et undersøkelsesrom på legevakta på Røros. Klokka er ti over ti en mandags formiddag i slutten av september.

Sykepleier og ambulansearbeider Per Ivar Lundli har akkurat startet dagens tolvtimersøkt på det de kaller helsevakta. Han er kledd i grønn uniform og har en walkie-talkie-aktig sak montert nedenfor venstre skulder. Det er det norske nødnettet som er koplet opp mot AMK.

Men det er ikke den som ringer. Lundli tar opp en liten taste-mobil og legger mot øret.

– Helsevakta, Per Ivar? Hei, Johanna!

bildet viser en tastetelefon
BEDRE BATTERI: Den gammeldagse tjenestetelefonen har bedre batterikapasitet enn de nyere smarttelefonene. (Foto: Eivor Hofstad)

Johanna jobber i hjemmesykepleien og er urolig for en pasient som bor hjemme alene. Han er ikke i form. Så svimmel at han ikke orker stå opp av senga. For ikke lenge siden falt han og havnet på legevakta, så Lundli kjenner ham fra før.

Lundli blir enig med hjemmesykepleieren om å stikke innom og ta en sjekk og en blodprøve. Han går gjennom det medisinske utstyret i en skulderbag og tar med både den, blodtrykksmåler og EKG-apparat inn i den fullastede SUV-en, en signalgul Mercedes de kaller helsevaktbilen.

bildet viser Lundli som prater i telefonen
BESTILLINGER: Noen oppdrag ligger klart på dataen og venter når Per Ivar Lundli kommer på jobb. Resten ringes inn gjennom dagen. I dag er det mest blodprøver som bestilles fra både hjemmetjenesten, sykehjem og legevakt. (Foto: Eivor Hofstad)

Økte ikke personal- eller driftskostnadene

Det startet i 2018. Røros hadde to ambulanser med båre, men aktiv tid på oppdrag for dem som bemannet ambulansen lå på bare 15 prosent av arbeidstiden.

Dermed ble det tenkt nytt. St. Olavs hospital og kommunen utvekslet ideer og behov. De døpte prosjektet «Mobil integrert helsetjeneste», og en av rammebetingelsene var at det ikke skulle innebære økte personal- eller driftskostnader. Det har de klart.

Den ene ambulansen ble byttet ut med en helsevaktbil. Den har det samme utstyret som før, unntatt båre. Bilen bemannes med en person fra klokken ti om formiddagen til ti om kvelden, og denne har også egen kontorplass på et av undersøkelsesrommene på legevakten.

Får sove bedre

De er fire som veksler på vaktene, to av dem er sykepleiere med 60-poengs paramedic-utdanning.

– Ute i distriktene går det ikke i ett mens man venter på alarmen. Før gikk ventetiden med til reinhold, kontroll av utstyr og sjekklister og HRL-trening. Nå er det oppgaver mer jevnt og trutt hele dagen, sier Lundli.

– Mer stress?

– Nei, og jeg blir ikke mer sliten. Jeg får også sove bedre nå enn før.

Før 2018 gikk de 24-timers døgnvakter, men nå har Lundli døgnvakter kun når han jobber på den ordinære ambulansen hver åttende helg.

bildet viser Lundli som sjekker utstyret
SJEKKER: Før Lundli drar ut på oppdrag må han alltid sjekke at alt utstyret han skal ha med er i bagen. Foto: Eivor Hofstad

Fine målinger

Per Ivar Lundli setter seg bak rattet og kjører til mannen som er svimmel.

En tynn og blek kropp ligger under dyna på et varmt soverom. På nattbordet ved siden av står restene etter en halvspist frokost.

– Er du kvalm når du er svimmel, spør Lundli.

– Vanskelig å si, svarer mannen kvikt.

– Du hoster ikke?

– Nei.

Lundli småsnakker med mannen og tar blodtrykket først, sammen med andre vitale målinger. De er fine.

Han finner ut at han også vil ta et EKG og kopler på elektrodene på mannens overkropp. En lang lapp skrives ut av maskinen.

– Jeg skal ta med dette til doktoren igjen, så får vi se, sier han og pakker sammen alle ledningene.

– Jeg skulle hatt en blodprøve av deg også.

Han tar den mens pasienten ligger i senga.

bildet viser Lundli som tar EKG på pasient som ligger hjemme
HJEMME BEST: – Vi har fått mye skryt fra pasientene som har vanskelig for å komme seg på legevakta. De setter pris på at vi kommer hjem til dem og tar de nødvendige prøvene og at vi kommer tilbake seinere samme dag med behandling, sier Per Ivar Lundli. (Foto: Eivor Hofstad)

Tommelomsk

Til slutt spør Lundli om mannen kan prøve å reise seg.

– Jada, svarer han og kommer seg opp og ut av senga.

– Hvordan kjennes det?

– Litt tommelomsk.

Lundli ber ham prøve å gå litt. Mannen går nokså stødig ut av soverommet, gjennom gangen og inn i stua og tilbake i relativt normalt tempo. Han har bare en bleie på den spinkle kroppen. Tilbake på soverommet får han spørsmål om han vil ligge litt eller stå opp.

– Jeg vil ligge litt så jeg får kontroll på systemet, svarer mannen.

Lundli takker for seg og kjører tilbake til legekontoret med alle prøvene som skal sjekkes og tolkes av lege.

– Avverga en ambulansetur

– Da har jeg avverga en ambulansetur. Før ville vi sendt en ambulanse for å hente pasienter som er svimle og tidligere har hatt fall, sier han.

Tilbake på kontoret leverer Lundli blodprøven på laboratoriet. Den vil vise blodprosenten og kunne avdekke en eventuell infeksjon. Så setter han seg foran skjermen og taster ned det viktigste fra besøket i journalsystemet som kan leses av lege og hjemmesykepleiere.

– Jeg forteller hva jeg gjorde og hvordan jeg opplevde pasienten. Og så tar jeg med vitale parametere som respirasjonsfrekvens og hudkvalitet. Vi prøver å unngå å si at «pasienten er litt skral». Turnuslegene synes det er litt tynt.

Røros kommune har som mange andre små kommuner problemer med å skaffe nok leger. Akkurat nå går det rundt i kommunen takket være to unge turnusleger.

Også sykepleiere er vanskelig å få tak i, så senere denne uka skal Per Ivar Lundli vikariere på legekontoret som vanlig sykepleier, når han egentlig har fri fra sin 100-prosentstilling ved helsevakta/ambulansen.

Bildet viser at Lundli dokumenterer
UNNGÅR «SKRAL»: Per Ivar Lundli holder seg til vitale parametere og annen nyttig informasjon om pasientene når han skal dokumentere. Her legger han inn data fra EKG-testen han nettopp har tatt. (Foto: Eivor Hofstad)

Fire nye oppgaveområder

Hittil har helsevakta hjulpet til innenfor fire områder:

1 Beredskap og øyeblikkelig hjelp der de samarbeider med den interkommunale legevakttjenesten for Røros, Os og Holtålen. Alle involverte mener helsetilbudet til befolkningen er blitt bedre med dette samarbeidet, ifølge en kvalitativ evaluering som ble gjort av NTNU samfunnsforskning i 2020.

2 Samarbeid med hjemmebasert omsorg og sykehjemmene på Røros. En rekke gevinster har kommet ut av dette. Blant annet har det vært en ekstra ressurs for hjemmesykepleien og forhindret unødige innleggelser.

3 Samarbeid med psykiatritjenesten og kreftkoordinatoren på Røros. Dette har ført til større trygghet hos kreftpasientene som kan få oppfølging utenom kreftkoordinatorens arbeidstid. Ved hjemmebesøk hos rus- og psykiatripasienter brukes helsevakta i tilfeller der man frykter utagering. I tillegg bistår de med observasjon og prøvetaking utenfor ordinær arbeidstid.

4 Forebyggende hjemmebesøk hos alle over 75 år som bor hjemme, der de avlaster ergoterapeut og fysioterapeut på Røros.

Startproblemer

 De tre første oppgavene har fått gode skussmål i evalueringsrapporten fra NTNU. Men den fjerde oppgaven med forebyggende hjemmebesøk blir ikke videreført.

– Vi gjorde det med tre årskull, men har valgt å takke nei til en videreføring fordi dette ligger et stykke unna fra det vi er utdanna til. Vi er ikke så vant til å jobbe forebyggende og snakke med folk om kosthold og så videre, sier Lundli.

– Evalueringen nevner at prosjektet hadde litt startproblemer. Hva gikk det ut på?

– Det var litt tungt og vanskelig å få på plass samarbeidsformer til å begynne med. Dette var noe nytt, og vi opplevde litt skepsis. Kanskje var hjemmesykepleien redd for at de ikke ville få mer ressurser og kanskje var kommunen redd for økte kostnader.

Lundli legger til:

– Det er fort gjort å trampe noen på tærne når en beveger seg inn på andres arena. Kanskje noen har følt det også. Vi har aldri ment å ta over andres jobb, men at prosjektet heller skal være et supplement i samarbeid med de kommunale funksjonene.

Han synes ting har gått seg til og at de har funnet samarbeidsformer som fungerer.

– Nå har alle parter sagt at vi går for dette.

Bildet viser Lundli som kjører helevaktbilen
SJÅFØR: Det blir mye tid i førersetet på helsevaktbilen i løpet av en tolvtimers vakt for Per Ivar Lundli. Men mer tid bak rattet for ham blir mindre tid på båre for folk på Røros. (Foto: Eivor Hofstad)

Daglig koronatesting

Mens Lundli dokumenterer fra besøket, ringer telefonen på nytt. Det er fra sykehjemmet. Tre pasienter har rekvisisjoner for blodprøver. Kan Per Ivar ta dem?

Det haster ikke, men Lundli avtaler å gjøre det etter halv to en gang, etter at han er ferdig med å spise lunsj og hjelpe til på legekontoret med å ta de daglige covid-19-testene. Teste-tjenesten er åpen mellom kl. 13 og 14.

– Rørosingene har vært flinke til å teste seg under pandemien. Vi tar bare rundt 20 tester om dagen nå, eller rundt 500 i måneden. Ved utbrudd tar vi mellom 1200 og 1300 i måneden. I juli i år var siste utbrudd.

På ettermiddagen sørger Lundli for å sende prøvene med rutebussen som går til Trondheim. Sjåførene der gjør den tjenesten gratis og leverer prøvene til en portør fra St Olavs hospital som står klar når bussen kommer til byen.

Helsevakta har også hjulpet til ved vaksinering.

– Vi har ikke vaksinert, men har sittet vakt i tilfelle noen får alvorlige reaksjoner på vaksinen.

Bildet viser Lundli som tar koronatest
20 OM DAGEN: Per Ivar Lundli tester Steinar Skogheim for covid-19. Skogheim ville teste seg fordi han hadde symptomer på forkjølelse. I rolige tider blir det cirka 20 tester om dagen. (Foto: Eivor Hofstad)

«Frequent flyers»

Etter koronatestingen dukker det opp andre oppdrag som Lundli vurderer til å haste mer enn blodprøvene på sykehjemmet. Han skal innom to private hjem og en omsorgsbolig for å ta blodprøver. To av dem faller inn i kategorien «frequent flyers», pasienter som bruker ambulansens tjenester oftere enn andre.

I Midt-Norge har de regnet ut at 0,1 prosent av befolkningen står for 8 prosent av hendelsene i AMK og 2,5 prosent av ambulansevirksomheten i årene fra 2014 til 2016. Hos denne pasientgruppen har helsevakta en spesielt viktig rolle i å holde ambulanseutgiftene nede.

Hos den første pasienten kommer han raskt ut til bilen igjen for å hente EKG-maskinen også. De har tatt noen EKG-er av personen før også.

– I de fleste tilfellene finner vi ikke noe alvorlig, men vedkommende klagde over vondt i brystet. Det må vi ta på alvor, sier han.

Tilbake bak rattet igjen fortsetter han:

Det er viktig at alle pasienter føler seg godt ivaretatt, uansett hvor medisinsk alvorlig situasjonen er. En undersøkelse med bekreftelse på at det ikke er noe galt og en god prat, er kanskje det som skal til for at personen føler seg tatt på alvor og blir trygget. Det er fint å kunne gjøre dette hjemme hos pasienten.

Bildet viser Lundli som bærer tungt utstyr
MYE UTSTYR: Per Ivar Lundli bærer flere kilo med utstyr når han går i rørosgatene fra helsevaktbilen på vei til hjemmebesøk. (Foto: Eivor Hofstad)

Åretrøbbel

Dagen nærmer seg stengning for legevakta og klokka tre skal vakthavende lege ta over. Senere møtes vedkommende og Lundli for å legge en slagplan for kvelden.

Foreløpig vet Lundli at han skal hjem til en kreftpasient og henge opp en Kabiven, en pose med intravenøs ernæring som settes via cvk, noe hjemmesykepleien har bedt om bistand til.

Men før det skal skje, rekker han et hjemmebesøk hos Ingrid Hamland. Hun har vanskelig for å komme fra hjemme for å ta blodprøve på legevakta, så da kommer helsevaktbilen til henne.

Det siste kollegene på laboratoriet sa til Lundli før han dro, var at Hamland har årer som kan være vanskelige å treffe. Når han slipper inn i stua hennes, bekrefter hun det selv:

– Jeg bruker å se ut som en tesil når de er ferdige med meg!

Bildet viser at Lundli sjekker årene til Ingrid Hamland
FØRSTE FORSØK: Per Ivar Lundli sonderer åre-terrenget til Ingrid Hamland. (Foto: Eivor Hofstad)

Lundli prøver seg frem forsiktig. Klemmer med pekefingeren på begge armene for å se hvor han kan finne den beste kandidaten. Så stikker han i den venstre armen. Det blir bom.

Hamland sier han bare må rote rundt litt for å finne åra. Han forsøker en stund med nålen inni armen, men gir opp og hun får bomullsdott med tape over stikket.

Lundli forsøker et nytt sted på samme arm uten suksess og vurderer årene nærmere håndleddet i stedet. Men de glir liksom unna, så han tar ikke sjansen.

Han gjør et siste forsøk på den venstre armen. Niks. Ikke en dråpe blod kommer i glasset.

De blir enige om at Hamland skal komme til laboratoriet en dag hun har lettere for å komme fra.

bildet viser Per Ivar Lundli og Ingrid Hamland
BOMTUR: Etter tre forsøk må Per Ivar Lundli gi opp håpet om å få en blodprøve fra Ingrid Hamland. Foto: Eivor Hofstad

Vi har fått god opplæring i forskjellige prosedyrer, men noen ganger må vi be om bistand fra ekspertene. Det er tross alt de på labben som kan dette best. Så blir vi andre bedre etter hvert, sier Lundli.

En times overtid

Tilbake på legevakta har det blitt tid for Lundlis andre spisepause. Den tar han sammen med legevaktlegen som i dag har med en legestudent. Sykepleien forlater ham der og får en oppdatering på e-post om hva som skjedde resten av vakta:

«Det ble litt travelt mot slutten. Ble faktisk en time overtid. En del laboratoriearbeid, bytting av urinkateter og bistand under suturering av kutt i hodet var det som fylte resten av vakta. Ingen utrykning.»

Vellykket og unikt

Prosjektet med helsevakta på Røros er altså bedømt av NTNU-rapporten til å være stort sett vellykket.

I tillegg er det unikt i form og innhold:

– Jeg vet ikke om andre steder i Norge som har testet ut akkurat denne modellen for mobil integrert helsetjeneste. Interessen og nysgjerrigheten fra andre steder i landet er stor, sier prosjektleder Jostein Dale på telefon fra St Olavs hospital.

Sykepleien har ikke klart å få vite om Røros-prosjektet skal over i ordinær drift.

Dale opplyser at Røros kommune og St Olavs hospital vil invitere til en erfaringskonferanse på Røros den 7. januar. Der vil de endelige resultatene fra prosjektet bli presentert og man får svaret på om dette blir en permanent ordning. Den nye helseministeren vil bli invitert.

– Pasienten vinner

Men Per Ivar Lundli har trua:

– Det er ikke noen prosjektmidler som tar slutt her. Vi oppdaga det etter hvert at vi ikke har det travelt. Driftskostnadene er jo som før, så jeg opplever at dette er i ordinær drift nå, sier han.

bildet viser Per Ivar Lundli
MER FORNØYD: – Jeg er mer fornøyd i jobben min nå enn før. Det samme er brukerne vi er i kontakt med. De blir overraska over at det går an at vi kommer hjem til dem når de har vondt for å komme seg til legevakta, sier Per Ivar Lundli. (Foto: Eivor Hofstad)

Og så legger han til:

– I små distriktskommuner som Røros er det viktig å utnytte de ressursene vi har på tvers av forvaltningsnivåer. Kanskje vi heller ikke skal være så opptatt av profesjoner. Jeg mener Rørosprosjektet har vist at dette går an.

– Den som vinner på dette, er pasienten. Bonusen er at vi helsepersonell lærer noe nytt av hverandre. Det er aldri gærent.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.