Sykepleier og skuespiller Dagrun Anholt: – Jeg måtte bare dele denne teksten

«Alle venna mine er sjukepleiere.
Søstra mi er sjukepleier, og niesa.
De har søvnproblem, og munnbindeksem i fjesa,
og vondter her eller der, i knær eller hæl.
Og jeg er faktisk sjukepleier sjæl.»

Slik starter slampoesien som har truffet … noe.

Kjent fjes

– Den har ligget og brent i lomma mi et halvt års tid, forteller sykepleier og skuespiller Dagrun Anholt til Sykepleien.

Ansiktet hennes er både kjent for kolleger ved forskjellige medisinske avdelinger ved Sykehuset i Vestfold (SiV) og for befolkningen for øvrig som skuespiller i forskjellige filmer og tv-serier.
 
Hun var ferdig utdannet sykepleier i 1997, og jobbet noen år ved Sandefjord sykehus og SiV, før skuespilleryrket tok mer og mer tid – og til slutt ble levebrødet.

– Lojale, sultne, slitne

Hun fikk ideen til teksten i vår, langt inn i pandemien.

– Det er som jeg sier i slam'en: Mange i omgangskretsen og familien er sykepleiere. Og flere av dem tar med jevne mellomrom til tårene. De er så lojale, snille og dedikerte. Og veldig mange er nyutdannede, unge og sultne. Men de sliter seg ut, forteller hun.

Hun hadde lyst til å si noe om dette på en måte som kjentes i magen.

– Jeg skrev en skisse med mine tanker, leverte det til Hanne T. Asheim, og det kom i retur som gull. Hun kunne ikke vært mer presis og slagkraftig i sin penn. Jeg begynte faktisk å gråte første gang jeg leste den, forteller hun.

Tanken var at teksten kunne brukes til Bakgårdsrevyen i Tønsberg i sommer. Det endte likevel med at teksten og nummeret ble strøket før premièren. Teksten ble lagt bort.

– Jeg har likevel plaget venner og andre forbipasserende med fremføring av denne i tide og utide, og responsen har vært god. 

Under pandemien har ting endret seg også for henne:

– De siste månedene har jeg på grunn av usikre tider på mange områder, listet meg inn på sykehuset igjen og forsøker gjøre litt nytte for meg, forteller hun.

Men hun opplever også at 20 år borte fra yrket er fryktelig lenge.

– Det føles likevel godt å bidra bitte litt, selv om jeg nok er en sånn pleier som flyr litt i veien og spør om de enkleste ting. Jeg er livredd for å gjøre feil.

– Jeg tør påstå at sykepleieryrket i dag er, om mulig, enda mer krevende enn for 20 år siden, sier hun.

Og så, etter en vakt på sykehuset, brant det ekstra i lomma:

– Tirsdag jobbet jeg dagvakt på SiV. På kvelden med beina høyt og et glass vin i hånda, tenkte jeg: «Fuck! Nå må denne teksten ut til folket! Fordi den er så presis og så sann.»

Og folket har lest: I skrivende stund har slamen blitt delt 1219 ganger. Og tallet stiger raskt.

Her er den, delt etter tillatelse fra Dagrun Anholt:

Sjukt (slampoesi)

(Tekstbearbeidelse: Hanne T. Asheim. Idé: Dagrun Anholt)

Alle venna mine er sjukepleiere.
Søstra mi er sjukepleier, og niesa.
De har søvnproblem, og munnbindeksem i fjesa,
Og vondter her eller der, i knær eller hæl.
Og jeg er faktisk sjukepleier sjæl.
I hvert fall i hjertet; jeg har jo ikke vært det på 20 år. Skuespill var mere chill, mer kos og komfort, fastere rammer og tryggere lønnsvilkår,
Neida, joda, neida – men drit nå i meg, da:
Poenget er at de er overarbeida,
Og underbemanna, nei, underbekvinna,
Og jeg blir forbanna, som i sinna.
Og så er det lønna.
Når søster Gry og Gerd og Britt skal ha sitt,
Hvor er den jævla oljetønna?

Tvi vøre! Det tar på humøret, og flere og flere blir uføre, men hva skal en gjøre,
Håpe? Håpe på oppgangstider og silkeføre, håpe på Støre, håpe at noen vil høre, kanskje det neste lønnsoppgjøret
Får vi mer enn glansbilder og knapper,
Og folk som klapper,
På skuldra og på balkongen,
Klapper og klapper, og tapper av hvitvinskartongen,
På hjemmekontor i utesjeselongen,
Tapper og klapper, og klapper og heier.
Og vi takker og bukker og neier.
For en fake seier, men går vi til streik, kan jo folk dø og greier.

Dumsnill helsearbeider. Romslig tomsingsjukepleier.
Men dumsnille, hva er så ille med dem?
Heller dumsnill enn for eksempel dumslem.
… Men DE tjener sikkert mer.
Ja, når jeg ser hva Pål og Per gjør av bullshit i dresser, på messer, av kjerneverdier og endringsprosesser
Og drøvtygging og relasjonsbygging
Og paintballkamper og badestamper
Og fuckings Kahoot!
Klart DE må ha millionlønn for å holde ut.

Men det her er lett å si, det her er jo alle enig i, det er ikke en kjeft som vil protestere og si at sykepleiere, nei, DET æ’kke noe vi trenger,
De fortjener i grunn mindre penger,
Og skiftene burde vært enda lenger,
Og pasientene kan da vel DELE senger.
Så det er jeg som står og slår og slår inn vidåpne dører, taler for vidåpne ører,
Taler til menigheten, føler enigheten,
Halleluja og allsang i dur
– men sakens natur
Er at bak de vidåpne dørene er en diger mur. Og det gjør meg sur.
Så her er en bønn: Belønn oss – med LØNN!

… Okei, det er ikke så farlig med lønn, da,
Men kan vi slippe rovdrift og doble skift og å jobbe hver søndag?
… Okei, det er ikke så farlig å jobbe søndag,
Men kan vi slippe å rapportere og evaluere og pese med å melde avvik som ingen skal lese, men telle, som fuckings kalkulatorer?
… Okei, det er ikke så farlig med kalkulatorer,
Men kan vi pliiis få nok respiratorer, nok sengeplasser, dren, oksygen, nok hender og minutter, nok bakvakter og nevroakutter, verdighet,
Og kan vi slutte å snakke om overkapasitet,
Og kalle det, du vet,
Dét det engang het: beredskap!

Vi er beredt,
Vi holder hodet kaldt og hjertet hett,
Vi er beredt,
Vi har falkeblikk og folkevett,
Vi er beredt
– men vi må visst ikke være FOR beredt,
Det er for dyrt, jamfør årsberetninger og driftsbudsjett, men uansett:
Vi er beredt.
Unntatt hvis vi blir utbrent eller uføre eller kutta.
Vi er beredt,
– Ikke jeg, da; jeg har slutta.