fbpx Passer på så barna ikke går under radaren  Hopp til hovedinnhold

Sjekkliste ved bekymring for mishandling og omsorgssvikt: Passer på så barna ikke går under radaren 

PÅ AKUTTMOTTAKET: Hvis en pasient kommer inn på akuttmottaket på grunn av blant annet vold, selvmordsforsøk eller alvorlig rusproblematikk, stiller sykepleier Marthe Gautland et fast spørsmål som kan hjelpe de barna hun aldri ser. Foto: Privat

Ved Sørlandet sykehus HF har antallet bekymringsmeldinger til barnevernet skutt i været.

– Dersom jeg bruker sjekklisten, ender jeg med å sende bekymringsmelding til barnevernet i 99 prosent av tilfellene, sier Marthe Gautland, sykepleier ved akuttmottaket i Arendal. 

Sjekklisten hun viser til, er en essensiell del av prosjektet «Barn under radaren» ved Sørlandet sykehus. 

Siden 2019 har helsepersonell i akuttmottakene, de ambulante akutteamene og i ambulansetjenesten ved Sørlandet sykehus HF lagt inn et ekstra sjekkpunkt.

Det gjør de for å fange opp barn som sitter et helt annet sted, men som kanskje trenger hjelp. 

Vold, rus, selvmordsforsøk

Dersom pasienten kommer i kontakt med helsepersonell på grunn av intoksikasjon eller alvorlig rusproblematikk, selvmordsforsøk, alvorlig psykisk lidelse eller vold, skal helsepersonellet stille et viktig spørsmål:

«Har du har ansvar for barn under 18 år?»

Hvis svaret er ja, er veien videre klar. Da skal de ta frem en sjekkliste. Og så skal de krysse av på den.

– Når vi har gått gjennom denne lista, blir det ofte åpenbart at vi skal sende en bekymringsmelding til barnevernet. Nederst på lista er det et felt der vi må begrunne hvorfor vi ikke velger å sende bekymringsmelding, forteller Gautland.

Hun er en av to ressurspersoner for å implementere sjekklisten på sin arbeidsplass.

20 spørsmål – ikke magefølelse

– Spørsmålene på lista er blant annet om pasienten har ansvaret for barn, barnets personalia, hva som har skjedd og om pasienten har vært innlagt for det samme tidligere. Vi spør også om politiet har vært involvert, og om barna eller familien har fått hjelp fra barnevernet tidligere. 

I alt er det 20 spørsmål hun går gjennom sammen med pasienten.

– Jeg opplever at dette er en veldig god beslutningsstøtte for oss som sykepleiere. Vi kan lene oss på det som kommer frem i sjekklisten, og trenger ikke begrunne en bekymringsmelding med «magefølelse». 

Prosjektet skulle i utgangspunktet gå ut 2020, men har blitt noe forlenget på grunn av pandemien. 

– Vi kommer uansett til å bruke sjekklisten når prosjektet er over. Jeg har inntrykk av at alle sykepleierne i akuttmottaket bruker den og setter pris på ha den her, sier Gautland. 

– Dette er en måte for oss å hjelpe barn uten at vi fysisk ser dem. De har før gått under radaren. Det skal de ikke gjøre nå.

– Noen blir lettet av bekymringsmelding

Hun sier det kan være både positive og negative reaksjoner fra pasientene når hun sier at hun kommer til å sende en bekymringsmelding til barnevernet. 

– Men erfaringen min er at det kan oppleves litt greiere når situasjonen har roet seg litt, og vi får formidlet at barnevernet kan være til hjelp for hele familien. Noen opplever det som en lettelse at også barna kan bli sett og få hjelp.

Sykehuset skal alltid få tilbakemelding på bekymringsmeldingen:

– Som oftest er det lederne som får tilbakemelding fra barnevernet. Men vi får tilbakemeldinger i noen av sakene. Som oftest har barnevernet gjort undersøkelser og sett hvordan familien fungerer, de kan ha satt inn hjelpetiltak eller det er opprettet samarbeid med skolehelsetjenesten, sier hun.

– For oss i akuttmottaket er dette et veldig enkelt system å bruke når det først er på plass, mener hun.

Åtte ganger så mange meldinger

Etter innføring av sjekklisten har det blitt sendt åtte ganger så mange bekymringsmeldinger fra akuttmottak, akuttpsykiatri og ambulansetjenesten ved Sykehuset Sørlandet enn foregående år, kommer det frem i en omtale av prosjektet på sykehusets nettsider.

Overlege ved Sørlandet sykehus, Unni Mette Stamnes Köpp (bildet under), er veldig glad for økningen. Hun er spesialist i barnemedisin, forsker og prosjektleder for Barn under radaren.

Hun har i mange år jobbet spesielt med barn som er utsatt for vold og omsorgssvikt, både på sykehuset og ved Statens barnehus.

Unni Mette Køpp

Ønsker å være trygge på lovverk

Mer detaljerte resultater fra hver enkelt avdeling som har vært med på prosjektet er snart klare for publisering, og vil være ute i løpet av kort tid, forteller hun.

Men hun sier at det overordnede bildet er at det har blitt sendt inn flere bekymringsmeldinger til barnevernet i prosjektperioden, og at deltakerne i piloten melder tilbake at de også trenger noen flere verktøy enn kun sjekklisten i hånda når de skal ta opp med pasienten at de sender bekymringsmelding.

– De ønsker å være trygge på lovverket og trenger fremdeles mer kunnskap om tematikken og støtte i forhold til hvordan de best mulig kan møte den voksne i denne situasjonen, for eksempel, sier hun.

– Vi skal absolutt fortsette med dette, og vår ambisjon er å utvikle en implementeringspakke som vi kan spre og dele med andre sykehus slik at Barn under radaren vil bli tatt i bruk der helsepersonell møter voksne i denne situasjonen, sier barnelegen.

Ser barna først når de har fått symptomer

Bakgrunnen for engasjementet er at hun i løpet av sin karriere altfor ofte har sett barna først når de har blitt det hun kaller «symptombærere» av de forhold de lever under. Å hjelpe barna tidligere, har vært et mantra for henne lenge. 

Barnevoldsutvalget konkluderte i 2017 med at i flere saker de studerte, hadde barn blitt utsatt for belastninger det er samfunnets plikt å beskytte dem mot. Barn utsatt for vold og omsorgssvikt har «glippet» i systemet, selv om mange av hjelperne har visst eller hatt sterk mistanke om at noe var galt.

– Den nederlandske gruppen har vist at man kommer til i familien tidligere, sier hun.

– Det er kjent at barn som lever med rus, alvorlig psykisk lidelse og vold i hjemmet har høyere risiko for å utsettes for omsorgssvikt og barnemishandling enn andre barn. Vi skal vurdere den situasjonen vi har foran oss og om vi utløser meldeplikten.

Hun viser til lovverket som sier at helsepersonell har en plikt i henhold til Helsepersonellovens paragraf 10a, å avklare om pasienter har mindreårige barn og vedkommendes informasjons- og oppfølgingsbehov.

Videre har helsepersonell opplysningsplikt til barnevernstjenesten, i henhold til paragraf 33, når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.

– Det er dette sjekklisten hjelper oss med, sier hun.

Ideen kom etter konferanse om barnemishandling

– Jeg var på en konferanse om barnemishandling i San Diego. Der kom jeg i snakk med en nederlandsk gruppe, som fortalte at de hadde en sjekkliste for å avklare meldeplikten. Resultatene fra Haag-protokollen, som de kaller dette, var gode, sier hun.

Ideen festet seg. Kunne dette være det som skulle til for å få helsepersonell til å sende bekymringsmelding til barnevernet – også der de ikke hadde møtt barnet fysisk?

Hun søkte og fikk midler fra Helse sør-øst og Dam-stiftelsen, via Mental helse og sammen med en prosjektgruppe med deltakere fra barnevern og sykehus, dro de på studietur til Nederland, rådførte seg med jurister, oversatte sjekklisten, fikk ledelsesforankret prosjektet og satte i gang. 

Tilliten må beholdes

– Dette er voksne mennesker i en sårbar situasjon. Det er viktig at vi som helsepersonell er bevisst på at vi har en plikt til både å vurdere meldeplikten, men samtidig jobbe slik at de beholder tilliten til oss, sier hun.

– Klarer dere det, når opplysningene pasienten kommer med kan føre til en bekymringsmelding til barnevernet?

– Det er et spørsmål jeg ofte får. Og ja, forskning fra den nederlandske gruppen, som nå har blitt rullet ut i hele landet, viser at pasientene kommer tilbake når de trenger det, sier hun.

– Vi har hatt et tett samarbeid med barnevernstjenesten fra første stund og gjennom hele prosjektperioden. De har vært positive til at antall meldinger kunne øke, ikke minst fordi man i Nederland har vist at tre av fire familier var ukjent for barnevernet fra tidligere. Vi tror derfor at vi kan nå familien og barna på et tidligere tidspunkt, sier Stamnes Köpp.

Barnevernsleder: Har oppdaget nye barn

Margrethe Østerhus er avdelingsleder ved Barnevernvakt, mottak og alarmtelefonen i Kristiansand kommune. Hun var med til Nederland, og har også vært med i utformingen av prosjektet.

Østerhus bekrefter at antallet bekymringsmeldinger har økt i prosjektperioden.

– Vi har kommet i kontakt med barn som vi ikke kjente til fra før. Det har også kommet meldinger om barn der vi allerede var i kontakt med familien. Vi har avdekket tilfeller av vold mot barn og alvorlig omsorgssvikt gjennom meldingene som har kommet etter bruk av sjekklisten, sier hun.

Barnevernsleder: Vær obs på automatikk

Sett fra hennes side er det bra at de får bekymringsmeldinger. Hun påpeker likevel at det bør være gjort noe egenundersøkelser som bygger opp under meldingen som sendes.

– Det er ikke alle skjemaene som har vært helt uttømmende utfylt, sett fra vår side. Det bør ikke gå automatikk i det når man fyller ut.

– Vi skal ikke dit at det utløser bekymringsmelding til barnevernet dersom en forelder blir innlagt på sykehus på grunn av psykisk sykdom, like lite som om en forelder har brukket benet. Det skal være lov til å være syk. Det er heller ikke slik at alle tilfeller av intoksikasjon hos unge automatisk bør utløse bekymringsmelding til barnevernet, eksemplifiserer hun.

– Tenk: Hvordan er det å være barn her?

Østerhus peker på at man kan se mye ved å observere samspillet mellom ungdommen og foreldrene som kommer for å hente barnet. Kanskje var det alkoholdebuten som gikk over styr, eller kanskje er det noe barnevernstjenesten bør ta tak i og hjelpe den unge.

– Er dere i tvil, så ring oss og drøft. Da kommer vi langt, råder hun.

– Har du en generell oppfordring til helsepersonell? 

– Ha fokus på barn, spesielt de som er så små at ikke kan si fra selv. Helsepersonell bør hele tiden ha med i tankene: Hvordan er det er det å være barn her?

Blåmerkebevisst

Solveig Ude, pensjonert helsesøster
MODIG: En helsesøster må tåle ikke å bli likt, mener Solveig Ude. Foto: Marit Fonn

«Slår du barnet ditt?» Direkte tale på helsestasjonen har ført til heder og ære for Solveig Ude. Nå er hun pensjonist.

Hvordan håndtere en ettåring som er i ferd med å rive ned stueplantene dine? La barnet stryke og lukte på planten. Ikke kjeft!

– Det er nøkkelen, sa Solveig Ude på telefon.

Hun hadde vært barnevakt for ett av sine åtte barnebarn.

– Man må ha tålmodighet. Neste gang vil hun jo bort og undersøke igjen. Det er forskertrangen.

Tett på Solveig Ude

Hvorfor: Fordi hun ble årets osloborger i 2016 for sitt arbeid for å forebygge og avdekke vold mot barn.

Stilling: Pensjonist. Var helsesøster på Alna helsestasjon og Tveita barneskole i Oslo inntil 30. september

Utdanning: Sykepleier og helsesøster

Alder: 69 år

Oppdaget blåmerkene

Et enslig flagg lyser opp i gaten øst i Oslo. I eneboligen med flagget vinker helsesøsteren med grå krøller fra vinduet. Dette bustehodet har saumfart utallige babyer og skolebarn. Mange foreldre har hun oppmuntret – noen har blitt sinte. Hundrevis av ganger har hun meldt bekymring til barnevernet. Noen få til politiet.

Hennes egne barn er godt voksne, men bursdag er bursdag. Yngste datter er 37 år i dag, og da må selvfølgelig flagget til topps. Jubilanten skal forresten komme hit for å bidra til intervjuet.

Udes berømmelse kom i 2014 da hun skrev kronikken Derfor spør jeg foreldrene om de slår i Aftenposten. Så ble hun årets helsesøster i 2015, og fikk Stine Sofies barnerettspris samme år.

Les hva Solveig Ude sa til Sykepleien da hun ble årets helsesøster: Spør foreldre om de slår barnet sitt

Like før jul ble hun årets osloborger, kåret av Aftenpostens lesere.

– Det er første gang en sykepleier har fått den prisen, opplyser Ude.

Selv tror hun at hun fikk den fordi hun har satt markante spor for barns ve og vel. Hun tror også hun var godt hjulpet av artikkelen Hva skjedde med Jakob? i A-magasinet i november: Der forteller Ude om støkket hun fikk da hun oppdaget blåmerkene på spedbarnets kropp. Knappe to timer senere var gutten på Ahus. Jakob hadde nitten ribbeinsbrudd.

Har sju søstre

Bare en dempet skarre-r røper at hun er fra Voss. I militærleiren like ved gården der hun vokste opp, oppdaget 15-årige Solveig en knakende kjekk rekrutt fra Trondheim. Nå kommer trønderen inn i stuen og spør hva han skal gjøre med de nyvaskete dukene.

– Ikke ta den lilla i rulla, sier Solveig, og mannen forsvinner i vaskekjelleren.

TIDLIG UTE: Solveig er 15 år når hun treffer sin Emil Johnny på Voss, der han er rekrutt. - Han ble som en bror for mine søstre, forteller hun. Foto: Privat

Udes far var dypt religiøs og vegetarianer. En asket.

– Sukker kalte han hvit gift. Jeg fikk med meg ballasten om at ernæring er viktig for en god helse. Men man får jo lyst på det man ikke får, forteller hun i salongen.

– Det lærte du av far?

– Veldig. Han hadde rett, sunn hverdagskost er bra, men det var vanskelig å forstå at julekaker ikke er bra. «Det er mykje man kan ha lyst på, men vetet må koma føre lysta», sa far.

2 000 høner hadde de på gården.

– Oj. Økologiske?

– Frittgående! Eggene var viden kjent. Kvalitetsegg.

Solveig er nummer tre i rekken på åtte søstre. Sveitservillaen hadde plass til mange, også bestefar, som var hestehandler, og besta.

– Inne hos dem var fristaten. Vi søstre hørte radio Luxemburg og fikk godterier. En karamell ble delt i fire, det ble en kvart karamell i ganen.

Mor var drivkraften

Oppdragelsen var: Bli gangs menneske, del på godene, vis omsorg. Det var 20 år mellom eldste og yngste søster.

– Vi hadde alltid noen å være med, og samholdet var godt. Mor var opptatt av rettferdighet. Hun pleide å si: «Alle kan noe, ingen kan alt.» Mor var drivkraften på gården og aktiv i Senterpartiet.

– Du havnet ikke langt fra stammen?

– Hjemmet er den viktigste arena for hvor personligheten utvikles. Den preges av samtalen rundt bordet, dryppene man får. Men dette var jo før barnehagens tid.

Selv var hun hjemme tre måneder med første barn. Ett år med neste, så to år. Fjerde gang, med eneste sønn, ble hun hjemme i tre år.

Ulykkesfuglen

Etter et pliktår i Trondheim, var hun sykepleier på Ullevål sykehus i flere år.

– Jeg begynte på kirurgen. Det var hektisk – men hva vi klarte!

Vossadialekten la hun fort fra seg. «Skal du ha ei pota te? Ei skjeva?» Nei, pasientene i Oslo skjønte ikke sånt.

VENNINNER: Solvieg Ude og bestevenninnen Astrid gikk sammen på Røde Kors-skolen i Bergen. Det ble praksis blant annet på Stord. Foto: Privat

Røde Kors-sykepleier ble hun i Bergen i 1969.

– Det var «learning by doing». Som elever gikk vi inn som arbeidskraft. Det var ikke mye veiledning. Prosedyrene ble vi vist, men hvem gikk sammen med oss og reflekterte? Og i psykiatrien – hva forsto jeg av skjebnene der? Null. Det var galskap. Men vi ble kanskje mer selvstendig.

Hun skynder seg å si at hun har sett masse bra sykepleie.

– Jeg ser det med en gang. Hvem som har det i seg. Jeg har vært mye på sykehus og legevakt.

– Hva skjedde med deg?

– Jeg er en ulykkesfugl.

Hør bare: Foten i gressklipperen. Ribbeinsbrudd etter fall fra stillas. Påkjørt av sykkel. Brukket håndledd. Tannpirker i kneet. Fot i klemme mellom bil og mur i oppkjørselen.

– Det med foten kunne gått virkelig galt.

Hun rister på hodet av seg selv.

– Det handler om at jeg driver med multitasking. Alt skal gå fort. Bake brød, passe barn, skrive foredrag. Jeg har knust mange ting. Der har jeg blitt bedre, men mannen min vil vaske glassene selv.

Den pensjonerte ingeniøren passerer nå iført arbeidsklær, med øreklokker rundt halsen. Han skal ut og sage.

– Ikke slutt, sa skolebarna

I høst ble det brått slutt. Tanken var å jobbe litt som pensjonist.

– Så skjønte jeg at jeg bare kunne jobbe tre timer, og det til 190 kroner timen. Da bare gikk jeg.

Betalingen er skammelig.

Solveig Ude

Men hun ble takket av senere på høsten.

– «Du må ikke slutte, du er den beste vi har hatt, ingen kan bli som deg», sa skolebarna til meg.

Men å jobbe for 190 kroner timen er ikke aktuelt.

– Betalingen er skammelig. Men når man har yteevne igjen og kunne ha veiledet de som kommer etter, er det en fornærmelse å bli avspist med knapper og glansbilder.

Nå holder hun heller foredrag. Det blir fire-fem i mars. Ingen i februar, for da skal hun til Kanariøyene.

Foto: Privat

Mannen er ferdig med sagen, og beskriver gjerne sin kone:

– Faglig dyktig. En stayer. Aldri i tvil om hva hun vil: Barna først, foreldrene etterpå. Privat kan hun være heftig, men omsorgsfull.

– Og hvis du er uenig med henne?

– Da taper jeg, sier han lurt.

Så skryter de av hverandres kokkekunster. Fruen bekrefter at det har vært mange følelser i sving i samlivet.

– Men selv om vi kan være som hund og katt, trives vi i hverandres selskap. Vi deler turgleden, og vi nyter god mat og god vin.

Hei, vetle dokko!

Solveig Ude

Moren og datteren

– Hei, vetle dokko!

Datteren gjør entre og får bursdagsklem av mamma. Her følger et kort utdrag av mor-datter-samtalen:

Datter: – Som mor er du bevisst det du ikke har gjort riktig.

Mor: – Alle gjør så godt de kan. Men man kan be om unnskyldning.

Datter: – Mange foreldre har ikke evne til å se at de har gjort feil. Vi gjorde alt vi kunne, sier de. Det er ikke bra for barnas helingsprosess.

Mor: – Bra sagt!

Datter: – Du sier du ikke har gjort alt rett, det gjør det lettere for oss.

Hun forklarer til journalisten:

– Mamma har strukket seg for langt, villet være alle steder. Engasjementet for jobben har tatt mye plass.

Mor: – Nydelig. Du er så ærlig.

Datter: – Men du var til stede likevel. Alle vi barna er opptatt av barns ve og vel. Men vi to er vel de som er mest like.

Mor: – Vi er begge multitaskere!

Datter: – Du leste meg når det var vanskelig. Da det var konflikt mellom deg og pappa, sa du at «nå har vi det vanskelig», og at det ikke var vår feil. Konflikter er god erfaring for barn så lenge vi snakker om det.

Mor: – Du får sagt det! Hvis ikke det er konflikter, er det ikke følelser.

Skjer også i de beste familier

Det har gått to timer, og Ude kommer på at hun verken har bydd på vått eller tørt.

– Kaffe? Te?

Hun forsvinner på kjøkkenet, er straks tilbake med tre krus svart kaffe og et fat med påsmurte julebrødskiver.

Gråt er et blodviktig tema.

Solveig Ude

Datteren fortsetter der de slapp:

– Det har alltid vært lett å gråte hos deg. Du sa ikke: Ikke gråt. Du sa: Bare gråt.

Mor: – Jeg ser gråten som en forløsning. Gråt er et blodviktig tema på foreldrebesøk. Selv i de beste familier kan man få lyst til å riste en skrikende baby. For spedbarnsgråt er sånn, den skal høres, de skal jo overleve.

Sånn kunne de ha fortsatt. Til slutt får datter mer klem og går.

– Mange skyldige går fri

Jakobs far ble dømt for vold til fengsel i ett år og åtte måneder. Dommen er anket, og er derfor ikke rettskraftig.

– Mange saker blir henlagt etter bevisets stilling. Barnet har ingen stemme, men man kan ikke dømme uten bevis. Jeg reiser spørsmålet om bevisbyrden bør bli annerledes i sånne saker. Så vidt jeg vet er ingen dømt for psykisk vold mot barn.

– Bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, heter det?

– Men må det være sånn? Jeg tror ekstremt mange skyldige går fri fordi overgrep ikke kan bevises.

Hun vil ikke devaluere foreldrene:

– Vi skal støtte, men også finne barna som er i fare for omsorgssvikt.

Mannen i huset har nå tatt på seg en svart hatt med brem, klar for handletur. Det skal være fisk til middag. Men hvilke grønnsaker?

– Du kan bestemme, sier Solveig.

Reddet livet hans

Alt hadde gått så fort. Så sa legen at hadde det skjedd en gang til, ville Jakob ha dødd. Ude skjønte hun hadde reddet livet hans.

– Jeg håper at alle helsesøstre ville ha reagert som meg. Hvis jeg hadde tatt feil, ville det vært fantastisk!

Fra å være støttespiller, må en helsesøster noen ganger bli en angiver:

– Det krever mot. Man må tåle ikke å bli likt. Det er blitt mer stuerent å snakke om vold, men det er strevsomt å spørre om det. Hva er det som gjør det så vanskelig? Helsesøstre driver kontroll, men liker ikke å si det, for det er negativt ladet. Men de må utfordre foreldrerollen. Alt som er viktig, er vanskelig å snakke om. Det er en sabla god setning!

Møteplikt på helsestasjon, har Ude foreslått. Nå kan foreldre som har noe å skjule la være å møte.

– Vi kan ikke følge opp hvis foreldrene bryter relasjonen til oss. Jeg vil at helsestasjonen skal være en rettighet for barn heller enn frivillig for foreldrene.

– Verken barneombudet eller faggruppelederen støtter ditt utspill om møteplikt?

– Det lever jeg godt med. Det reiser debatt.

Mager, gråtende baby

Ude får mange telefoner. Nylig fra en eldre sykepleier. Hun hadde sett en ung mamma med en mager baby som gråt så forferdelig. Hun fulgte etter og sa: «Jeg tror barnet ditt er sultent.»

– Etterpå fikk hun ikke fred. Hadde hun gjort nok? Kanskje de ikke gikk på helsestasjonen? Jeg sa at hun hadde gjort mer enn de fleste ville gjort. Jeg ville ta fra henne den dårlige samvittigheten.

Ude vil ikke kritisere egen yrkesgruppe.

– Men jeg var ganske ensom om å snakke om vold i mange år. Støtten har kommet de siste tre årene.

Hun legger til:

– Jeg snakker ikke bare om vold, altså.

«Hva gjør du da?»

«Fortell om barnet ditt» er en ypperlig åpning for samtale, syns Ude:

– «Hun er så nydelig, jeg blir glad når jeg ser henne», sa noen. Andre sa: «Vet du hva, jeg sover ikke, det er bare slit.» Hvis det var siste versjon, kunne jeg si: «Det høres strevsomt ut. Hva gjør du da?»

Og slik har hun nøstet og nøstet i mange år.

Ude treffer stadig skolebarn på butikken.

– Den mentale avslutningen har ikke kommet ennå.

En sjelden pause.

– Det var stort for meg å bli osloborger. Men jeg gjorde bare jobben min. Samtidig, jeg er ikke sikker på om alle ville ha reagert på blåmerkene. De var ikke store. Jeg føler meg rik som får avslutte med en sånn pris for jobben jeg har gjort.

Hun føyer til.

– For luselønn. Det kan du skrive.

FJELLGLADE: Solveig og Emil Johnny Ude på Hardangervidda. Foto: Privat
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.