– Norge har lenge hatt muligheten til å redde flere liv ved å investere mer i helsevesenet, men vi har ikke prioritert det. Konsekvenser ser vi tydelig når de store krisene kommer.

Det sier Erland Skogli i analyse- og rådgivningsselskapet Menon Economics.

Skogli har ledet arbeidet med rapporten «Forberedt på neste krise? Vurdering av helse- og omsorgssektorens kapasitet til å håndtere fremtidig etterspørsel», som er laget på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund (NSF).

Her estimeres det at overbelastningen av helsevesenet frem mot 2060 i verste fall kan koste det norske samfunnet omtrent like mye som Oljefondet er verdt i dag, det vil si rundt elleve billioner kroner.

– Vi tar til orde for at helsesektorens bidrag i langt større grad må vurderes i et samfunnsperspektiv, sier Skogli.

Kan bli kostbart

Rapporten beskriver hvordan koronapandemien har vist «hvordan sykdom og sykdomsbekjempelse har konsekvenser som strekker seg langt utover helsesektoren, og at helsesektoren derfor er en uløselig del av samfunnet.»

– Pandemien har tydeliggjort hvor mye vi som samfunn er villige til å gjøre for å hindre at helsevesenet bryter sammen, mener Skogli.

LES OGSÅ: Bent Høie: – Sykepleiermangelen haster mest

«Vi har satt livene våre på vent, og vi har brukt et hundretalls milliarder kroner, og dermed redusert fremtidige generasjoners muligheter for å takle store utfordringer, som vi vet vil komme», heter det i rapporten.

«Samtidig er det stor enighet om at tiltakene som har blitt innført har vært viktige og riktige, og at kostnadene for samfunnet kunne blitt mye høyere om vi ikke hadde handlet så kraftfullt.»

Som eksempel på fremtidige, varslede kriser, trekker Skogli frem en aldrende befolkning og stadig flere personer med demens.

– Dersom «demensepidemien» skal håndteres som koronakrisen, ved at man flytter belastningen over på aktører utenfor helsevesenet, blir det veldig kostbart, påpeker Skogli.

– Vi mister arbeidskraft, ressurser og skatteinntekter hvis pårørende må overta flere oppgaver som i dag håndteres av helsevesenet.

Mer pårørendeinnsats

Skogli viser til at det i størst grad er kvinner – ikke minst kvinner i helse- og omsorgsyrker – som påtar seg uformelle omsorgsoppgaver. Dermed kan et behov for mer pårørendeinnsats tappe helsevesenet uforholdsmessig for kompetanse og personell.

– Hvis det ikke investeres nok i helsevesenet, risikerer vi å reversere en prosess som har pågått siden 70-tallet med likestilling og mer lønnsarbeid for kvinner, advarer Skogli.

Rapporten viser hvordan kapasitetsutfordringene i fremtidens helsevesen blant annet vil kreve at ressursene utnyttes vesentlig bedre gjennom kompetanseheving, utnyttelse av teknologi og bedre samhandling slik at man får mer helsetjenester per årsverk.

– Jobben må gjøres, men den kan ikke gjøres med det som i dag er tilgjengelig av ressurser og kompetanse, sier Skogli.

I SSB-rapporten «Fremskrivninger av etterspørselen etter arbeidskraft i helse- og omsorg mot 2060» anslås det i et av scenarioene at Norge må doble antallet årsverk i helse- og omsorgssektoren for å møte etterspørselen i 2060.

Det innebærer i så fall at hver fjerde arbeidsføre nordmann må jobbe i helsesektoren.

Ikke bærekraftig å bare bemanne opp

Andre sektorer har ifølge Skogli omstilt seg og klart å utnytte tilgjengelige ressurser langt mer effektivt enn helsesektoren.

– I for eksempel industrien har man investert i stadig bedre maskiner, utviklet smartere prosesser og så videre. Det samme med forsvaret. Man kan ikke basere et moderne forsvar på bare soldater, men må investere i jagerfly og annet utstyr som erstatter tusenvis av personell.

LES OGSÅ: Fra koronakrise til hverdag: – Hvor går vi nå?

Ifølge Skogli har utviklingen gått nærmest motsatt vei innen helsevesenet.

– Her ser vi at selv om satsingen på kompetanseheving, teknologi, digitalisering og nye måter å gjøre ting på øker i rene kroner, utgjør dette en stadig mindre andel av de totale kostnadene. Samtidig fortsetter man å bemanne opp.

– Er det ikke positivt at helsesektoren satser på økt bemanning?

– I utgangspunktet er det selvsagt bra, men den demografiske utviklingen viser at dette ikke er bærekraftig på sikt, understreker Skogli.

– Helsevesenet ansetter ikke bare sykepleiere og leger, men også byråkrater og andre som jobber med å løse akutte problemer man står overfor her og nå. Dette fordi man er på hæla med investeringer innen kompetanse og teknologi.

Firkantede og runde hjul

Skogli sammenlikner situasjonen med en vitsetegning der stressede steinaldermennesker trekker en kjerre med firkantede hjul. Noen spør hvorfor de ikke setter på runde hjul. «Det har vi ikke tid til», lyder svaret.

– Mye av teknologien som kan hjelpe, finnes allerede, men den må tas i bruk og man må sørge for nok kompetanse til å benytte den effektivt. Selve teknologien koster ofte bare ti prosent hva som kreves. 90 prosent handler om tilpassing, kompetanseheving og evne til å ta i bruk.

LES OGSÅ: – Underbemanningen blir stadig mer alvorlig

Skogli mener politikere og andre beslutningstakere nå må stille seg spørsmålet om hvilke investeringer som er de mest hensiktsmessige med tanke på fremtidige kriser.

– Lønner det seg for eksempel å styrke førstelinja i helsevesenet, eller går det greit å stenge ned resten av samfunnet for å unngå overbelastning, spør han retorisk.

– Har arbeidet med denne rapporten gjort deg mer eller mindre optimistisk for fremtiden?

– Sluttsummen er mer optimistisk. Vi har sett at mulighetsrommet er veldig stort på to måter: For det første er investeringsviljen hos folket for å redde liv og helse ekstremt stor. For det andre har vi nå sett hvor raskt vi kan få på plass nye og bedre løsninger når vi virkelig vil, sier Skogli.

– Pandemien har vist hva vi kan når vi må.