Veileder om praksis: – Det er mye bedre å ha en veileder som ønsker å veilede

Jonas Nedal Glittum har vært veileder for mellom til sammen seks–sju studenter de siste to–tre årene. Han jobber på avdeling for Forsterket rehabilitering Aker, en kommunal avdeling på Aker sykehus.

– Hvordan synes du det er å være veileder?

– Givende. For personlig utvikling er det veldig gunstig å ha studenter. Du blir ofte utfordret på arbeidet du gjør. Man tenker over hvorfor man gjør ting og finner grunnen til at man gjør det man gjør.

Les om hvordan en student hadde det i praksis:– Vi følte oss i veien og at de egentlig ikke ville ha oss der

– Følte meg trygg nok

Å være veileder er en del av jobbeskrivelsen til sykepleiere. Likevel ønsker man at veilederne skal melde seg frivillig. Men om ingen melder seg, er oppgaven nødt til å bli tildelt en sykepleier, ifølge Glittum.

– Hvorfor er du veileder?

– Fordi jeg visste hva studentene skulle igjennom. Jeg følte meg trygg nok til å vite hva jeg kunne, og hva jeg ikke kunne like godt. Jeg så på det som en mulighet for at jeg både kunne lære meg ting bedre, men også følge opp studenten.

– Og det var ingen andre som ville akkurat da.

Første gang han hadde en veilederrolle, var han rykende fersk ut fra sykepleierstudiet. Nå jobber han som fagsykepleier, hvor han veileder sykepleierne som følger praksisstudenter på hans avdeling.

– Praksis er ikke en standardisert ting

– Hva synes du er utfordrende i rollen som veileder?

– Tiden går veldig fort. Det er ganske kort tid frem til midtvurderingen, som er halvveis. Da skal du egentlig ha et overblikk om studenten ligger an til stryk eller er i nærheten av bestått, sier Glittum.

Han legger til:

– På fire uker skal du vite om en student dekker et veldig bredt spekter av krav. Det er utfordrende å gi en god vurdering der! Og særlig med tanke på at praksis ikke er en standardisert ting, i motsetning til en eksamen, som er lik for alle.

– Studentene fra skolene er på forskjellige steder i praksis, og de møter på forskjellige pasienter som kommer i forskjellige situasjoner. Yrket er jo sånn, men det er kanskje den mest utfordrende delen at det er store forskjeller, og de skal igjennom veldig mye.

Et studieforløp på fire år, flere praksiser og færre læringsmål per praksis, spekulerer Glittum på om kan være en mulig løsning på problemet med manglende tid.

– Det er jo allerede foreslått flere ganger

Eller et studieforløp slik som fysioterapeutene har:

– Tre år på skolen, også et turnusår.

Studentene har to kontaktsykepleiere

– Føler du at du har nok tid til å følge studenten, slik at du får et godt vurderingsgrunnlag?

– Når jeg har gått med studenter, så føler jeg det. Men da tilstreber vi oss veldig at studenten skal gå mine vakter. Vi opererer med primær- og sekundær-kontaktsykepleier. Hvis det blir sykdom eller uforutsett fravær, så har man allerede en som studenten også har gått litt med, og som også har litt kjennskap til hva studenten skal jobbe med.

– Da jeg var student selv, så hørte jeg om flere historier der kontaktsykepleier var borte av forskjellige årsaker – ferie, sykefravær eller liknende. Det gikk veldig ut over studenten som hadde praksis. Da ble studenten overlatt til seg selv, forteller Glittum.

Han legger til:

– Det er det viktig at vi unngår. Det er derfor vi har det vi har, her. Men vi tilstreber at studenten skal gå med én så mye som mulig, for å få den jevne oppfølgningen, hvor man får tid til å bli kjent og rekker å finne svakheter og styrker ved studenten.

Mange «tryner» på trynefaktor

– Det er snakk om at studenter ofte vurderes ut fra trynefaktor. Hva tenker du om det?

– Det er noe jeg er helt sikker på at forekommer. Det er jo ikke riktig. Hvis man ikke går over ens, kan man stryke fordi man har dårlig kjemi med kontaktsykepleieren. Det kan føre til at kontaktsykepleieren ser alt i et negativt lys.

– Men det går andre veien, og. Det kan føre til at studenter som er kjempegode, men som har dårlig relasjon, kan stryke på bakgrunn av det.

– Hva tenker du kan være årsaken til at dette skjer?

–Det er fordi man som regel er to–tre personer som jobber relativt tett i åtte–ti uker, som ikke har noen forutsetninger til å ha noe relasjon før det. Alle går jo ikke over ens med alle, men der er det jo sånn at studenten blir veldig liten da, fordi de ender opp i en sånn skvis mellom skole og praksissted.

– At det blir en maktforskjell?

– Ja, studenten står jo svakt i den posisjonen der. Studenten er i begges nåde for å bestå. Nå setter jeg det veldig på spissen, men det er det de ender opp med. Så jeg skulle gjerne sagt at det ikke skjer, men jeg vet jo at det skjer, sier Glittum.

Han legger til:

 – Jeg tror det kan handle om at man får én kontaktsykepleier. Det er én av grunnene til at vi har to. Hvis man ikke får god relasjon med primærkontakt, så kan man ha sekundærsykepleier som følger opp i stedet.

– Jeg sier ikke at vi har løst det, men vi prøver å unngå at studenten skal bli stilt i en ugunstig posisjon.

– Hva med praksissteder som ikke har mulighet til å ha to kontaktsykepleiere?

– Det som er med primær- og sekundær-kontaktsykepleiere, er at det som regel bare er en som går med studenten. I praksis betyr det bare at studenten har to veier å gå. Men har ikke praksisstedet muligheten til det, så må man jo ikke være redd for å prøve å finne ut av hva som fungerer mellom seg.

Tar gjerne veilederutdanning

Å være veileder innebærer et ekstra ansvar, mener Glittum.

Dette tar også av fritiden hans.

– Jeg leser meg kanskje opp på noe jeg skal ha om dagen etterpå. Jeg vil jo gjøre en god jobb for studenten, samtidig som jeg vil være trygg på at det jeg lærer bort eller veileder i stemmer.

Han mener at det burde vært mer tilrettelagt for veiledere med tanke på tid og kompensasjon for ekstra ansvar.

– Kan manglende tilrettelegging ha noe å si for kvaliteten på veiledningen?

– Ja, fordi det påvirker graden av frivillighet. Det er mye bedre å ha en veileder som ønsker å veilede, enn å ha en som gjør det fordi den må.

Å ta videreutdanning innen veiledning kunne han tenkt seg. Men dette kompenseres heller ikke på noen måte. Ei heller har han møtt noen stor etterspørsel blant veilederne på sin avdeling om å ta videreutdanningen.

Studenter blir brukt som arbeidskraft

– Hvorfor tenker du at det er mange praksisplasser som ikke fungerer?

– Det er vanskelig å si. Jeg ser for meg at det garantert er noe som går igjen. Det må jo rett og slett settes av tid til det. Her er vi heldige og har muligheten til å sette av tid, og det er viktig for oss at studentene ikke skal bli sett på som arbeidskraft.

– Det er jo litt sånn at det er en baktanke med å ha studenter – At man også ser på det som rekruttering. Det er en mulig rekruttering.

Han legger til:

– Det viktig at studenten har muligheten til å lære, og ikke bare skal være to ekstra hender og et ekstra hode. De må faktisk få lov til å gradvis prøve seg i utfordrende roller. Studenter skal ikke, direkte eller indirekte, bli brukt som arbeidskraft.

– Hvordan kan praksisplasser bli bedre for både student og veileder?

–Det ville hjulpet hvis alle hadde hatt videreutdanning eller kursing i å følge opp studenter, meg selv inkludert. Noen er mer naturlig pedagogiske, og andre må lære det.

– For oss har det fungert veldig godt å ha primær- og sekundær-kontaktsykepleier. Men også at vi kun har to sykepleierstudenter her om gangen. Da har vi to studenter på 23 pasienter. Da har studenten nok å holde på med, nok å sette seg inn i og får nok tid hos sykepleierne.

– Før tok denne avdelingen imot fire studenter. Det ble til at de gikk oppå hverandre. De måtte nesten krangle om å få gjøre prosedyrene som var i avdelingen og de måtte kjempe om læringssituasjonen. Den type konkurranse ble bare negativt for alle. Så praksisstedet må ha tid og plass til studentene.