fbpx Veileder om praksis: – Det er mye bedre å ha en veileder som ønsker å veilede Hopp til hovedinnhold

Veileder om praksis: – Det er mye bedre å ha en veileder som ønsker å veilede

TO KONTAKTSYKEPLEIERE: I avdelingen der Jonas Nedal Glittum jobber har praksisstudentene to kontaktsykepleiere.  Foto: Privat

To kontaktsykepleiere for studentene, motiverte veiledere, og å gå fra å ha fire til to praksisstudenter. Dette er veileder Jonas Nedal Glittums tanker om å være praksisveileder.

Jonas Nedal Glittum har vært veileder for mellom til sammen seks–sju studenter de siste to–tre årene. Han jobber på avdeling for Forsterket rehabilitering Aker, en kommunal avdeling på Aker sykehus.

– Hvordan synes du det er å være veileder?

– Givende. For personlig utvikling er det veldig gunstig å ha studenter. Du blir ofte utfordret på arbeidet du gjør. Man tenker over hvorfor man gjør ting og finner grunnen til at man gjør det man gjør.

Les om hvordan en student hadde det i praksis: – Vi følte oss i veien og at de egentlig ikke ville ha oss der

– Følte meg trygg nok

Å være veileder er en del av jobbeskrivelsen til sykepleiere. Likevel ønsker man at veilederne skal melde seg frivillig. Men om ingen melder seg, er oppgaven nødt til å bli tildelt en sykepleier, ifølge Glittum.

Hvorfor er du veileder?

– Fordi jeg visste hva studentene skulle igjennom. Jeg følte meg trygg nok til å vite hva jeg kunne, og hva jeg ikke kunne like godt. Jeg så på det som en mulighet for at jeg både kunne lære meg ting bedre, men også følge opp studenten.

– Og det var ingen andre som ville akkurat da.

Første gang han hadde en veilederrolle, var han rykende fersk ut fra sykepleierstudiet. Nå jobber han som fagsykepleier, hvor han veileder sykepleierne som følger praksisstudenter på hans avdeling.

– Praksis er ikke en standardisert ting

– Hva synes du er utfordrende i rollen som veileder?

– Tiden går veldig fort. Det er ganske kort tid frem til midtvurderingen, som er halvveis. Da skal du egentlig ha et overblikk om studenten ligger an til stryk eller er i nærheten av bestått, sier Glittum.

Han legger til:

– På fire uker skal du vite om en student dekker et veldig bredt spekter av krav. Det er utfordrende å gi en god vurdering der! Og særlig med tanke på at praksis ikke er en standardisert ting, i motsetning til en eksamen, som er lik for alle.

– Studentene fra skolene er på forskjellige steder i praksis, og de møter på forskjellige pasienter som kommer i forskjellige situasjoner. Yrket er jo sånn, men det er kanskje den mest utfordrende delen at det er store forskjeller, og de skal igjennom veldig mye.

Et studieforløp på fire år, flere praksiser og færre læringsmål per praksis, spekulerer Glittum på om kan være en mulig løsning på problemet med manglende tid.

– Det er jo allerede foreslått flere ganger

Eller et studieforløp slik som fysioterapeutene har:

– Tre år på skolen, også et turnusår.

Studentene har to kontaktsykepleiere

– Føler du at du har nok tid til å følge studenten, slik at du får et godt vurderingsgrunnlag?

– Når jeg har gått med studenter, så føler jeg det. Men da tilstreber vi oss veldig at studenten skal gå mine vakter. Vi opererer med primær- og sekundær-kontaktsykepleier. Hvis det blir sykdom eller uforutsett fravær, så har man allerede en som studenten også har gått litt med, og som også har litt kjennskap til hva studenten skal jobbe med.

– Da jeg var student selv, så hørte jeg om flere historier der kontaktsykepleier var borte av forskjellige årsaker – ferie, sykefravær eller liknende. Det gikk veldig ut over studenten som hadde praksis. Da ble studenten overlatt til seg selv, forteller Glittum.

Han legger til:

– Det er det viktig at vi unngår. Det er derfor vi har det vi har, her. Men vi tilstreber at studenten skal gå med én så mye som mulig, for å få den jevne oppfølgningen, hvor man får tid til å bli kjent og rekker å finne svakheter og styrker ved studenten.

Mange «tryner» på trynefaktor

– Det er snakk om at studenter ofte vurderes ut fra trynefaktor. Hva tenker du om det?

– Det er noe jeg er helt sikker på at forekommer. Det er jo ikke riktig. Hvis man ikke går over ens, kan man stryke fordi man har dårlig kjemi med kontaktsykepleieren. Det kan føre til at kontaktsykepleieren ser alt i et negativt lys.

– Men det går andre veien, og. Det kan føre til at studenter som er kjempegode, men som har dårlig relasjon, kan stryke på bakgrunn av det.

– Hva tenker du kan være årsaken til at dette skjer?

–Det er fordi man som regel er to–tre personer som jobber relativt tett i åtte–ti uker, som ikke har noen forutsetninger til å ha noe relasjon før det. Alle går jo ikke over ens med alle, men der er det jo sånn at studenten blir veldig liten da, fordi de ender opp i en sånn skvis mellom skole og praksissted.

– At det blir en maktforskjell?

– Ja, studenten står jo svakt i den posisjonen der. Studenten er i begges nåde for å bestå. Nå setter jeg det veldig på spissen, men det er det de ender opp med. Så jeg skulle gjerne sagt at det ikke skjer, men jeg vet jo at det skjer, sier Glittum.

Han legger til:

 – Jeg tror det kan handle om at man får én kontaktsykepleier. Det er én av grunnene til at vi har to. Hvis man ikke får god relasjon med primærkontakt, så kan man ha sekundærsykepleier som følger opp i stedet.

– Jeg sier ikke at vi har løst det, men vi prøver å unngå at studenten skal bli stilt i en ugunstig posisjon.

– Hva med praksissteder som ikke har mulighet til å ha to kontaktsykepleiere?

– Det som er med primær- og sekundær-kontaktsykepleiere, er at det som regel bare er en som går med studenten. I praksis betyr det bare at studenten har to veier å gå. Men har ikke praksisstedet muligheten til det, så må man jo ikke være redd for å prøve å finne ut av hva som fungerer mellom seg.

Tar gjerne veilederutdanning

Å være veileder innebærer et ekstra ansvar, mener Glittum.

Dette tar også av fritiden hans.

– Jeg leser meg kanskje opp på noe jeg skal ha om dagen etterpå. Jeg vil jo gjøre en god jobb for studenten, samtidig som jeg vil være trygg på at det jeg lærer bort eller veileder i stemmer.

Han mener at det burde vært mer tilrettelagt for veiledere med tanke på tid og kompensasjon for ekstra ansvar.

Kan manglende tilrettelegging ha noe å si for kvaliteten på veiledningen?

– Ja, fordi det påvirker graden av frivillighet. Det er mye bedre å ha en veileder som ønsker å veilede, enn å ha en som gjør det fordi den må.

Å ta videreutdanning innen veiledning kunne han tenkt seg. Men dette kompenseres heller ikke på noen måte. Ei heller har han møtt noen stor etterspørsel blant veilederne på sin avdeling om å ta videreutdanningen.

Studenter blir brukt som arbeidskraft

Hvorfor tenker du at det er mange praksisplasser som ikke fungerer?

– Det er vanskelig å si. Jeg ser for meg at det garantert er noe som går igjen. Det må jo rett og slett settes av tid til det. Her er vi heldige og har muligheten til å sette av tid, og det er viktig for oss at studentene ikke skal bli sett på som arbeidskraft.

– Det er jo litt sånn at det er en baktanke med å ha studenter – At man også ser på det som rekruttering. Det er en mulig rekruttering.

Han legger til:

– Det viktig at studenten har muligheten til å lære, og ikke bare skal være to ekstra hender og et ekstra hode. De må faktisk få lov til å gradvis prøve seg i utfordrende roller. Studenter skal ikke, direkte eller indirekte, bli brukt som arbeidskraft.

– Hvordan kan praksisplasser bli bedre for både student og veileder?

–Det ville hjulpet hvis alle hadde hatt videreutdanning eller kursing i å følge opp studenter, meg selv inkludert. Noen er mer naturlig pedagogiske, og andre må lære det.

– For oss har det fungert veldig godt å ha primær- og sekundær-kontaktsykepleier. Men også at vi kun har to sykepleierstudenter her om gangen. Da har vi to studenter på 23 pasienter. Da har studenten nok å holde på med, nok å sette seg inn i og får nok tid hos sykepleierne.

– Før tok denne avdelingen imot fire studenter. Det ble til at de gikk oppå hverandre. De måtte nesten krangle om å få gjøre prosedyrene som var i avdelingen og de måtte kjempe om læringssituasjonen. Den type konkurranse ble bare negativt for alle. Så praksisstedet må ha tid og plass til studentene.

Les også:

Studentpraksis: – Vi følte oss i veien og at de egentlig ikke ville ha oss der

I JOBB: «Maria» er ferdig utdannet sykepleier. Hun jobber nå på sykehus.  Foto: Marianne Ness Johnsen

Veileder var fraværende, «Maria» og de andre studentene hadde de tyngste pasientene, og de måtte krangle seg til å gjennomgå læringsmålene. Leder i NSF Student Edel Marlèn Taraldsen forklarer hva du kan gjøre hvis praksisen ikke står til forventningene.

«Dere kommer til å stryke alle sammen», ropte læreren til «Maria» og de andre praksisstudentene som sto og ventet utenfor møterommet der sluttevalueringen av dem skulle finne sted.

Ordene, som ble det siste Maria hørte før vurderingen, ble sagt mens læreren var på vei inn i møterommet. Maria og medstudentene ble stående utenfor og vente.

– Det var jo ingen grunn til å stryke oss. Vi hadde ikke gjort noe galt. Problemet var at læreren ikke kommuniserte med veilederen, og at veilederen ikke kommuniserte med lærer eller oss, forteller Maria.

– Så fikk vi all skylden for at de ikke gjorde jobben sin. De la alt på oss.

Dette er opplevelsen til en tidligere sykepleierstudent fra praksis på sykehjem. Sykepleien har anonymisert henne av hensyn til andre involverte i saken.

­Vi følte oss i veien

Maria besto praksisen på sykehjemmet, men den dårlige opplevelsen sitter igjen.

Det er noen år siden det skjedde, og hun ble ferdig utdannet sykepleier i 2019.

Vi følte oss i veien, og vi følte at praksisplassen egentlig ikke ville ha oss der.

Veilederen de hadde fått tildelt, var ikke til stede for dem. Derfor måtte tredjeklassingene, som skulle i egen praksis på samme avdeling, fungere som veiledere for Maria og medstudentene.

Maria opplevde også at hun og medstudentene ble utfordret lite faglig, og at de ble møtt med holdningen om at de kun var i praksis for å lære å stelle pasientene.

– Vi var jo der for å lære, og det er ikke så mange forskjellige måter å vaske en person på. Stell er stell, og vi gjorde det hver dag på to–tre pasienter. Det var heller ingen som observerte oss, så hadde vi ikke gjort det riktig, så hadde vi ikke visst det.

Fikk du noe igjen fra den praksisen?

– Lite. Vi hadde jo veldig konkrete læringsmål, men det var visse ting vi måtte krangle oss til å gå gjennom. Slik som for eksempel å skulle gi medisiner og lære om legemidler.

Legemiddelhåndtering fikk hun prøve to ganger under denne praksisen. Dette var etter at hun sa ifra på midtevalueringen at hun ikke hadde fått prøve det.

– Da var det sånn «ok, da har du gjort det én gang, da trenger du ikke gjøre det igjen», forteller hun.

Dårlig kommunikasjon

Maria og medstudentene tok kontakt med skolen, men de opplevde at læreren på skolen hadde for mange studenter og lite tid, slik at kapasiteten ikke strakk til.

Hun opplevde også at hun og de andre praksisstudentene ble satt til å håndtere de tyngste pasientene. De turte ikke å si fra om at det var urettferdig, i frykt for hvordan det kom til å påvirke deres rolle som studenter i en vurderingssituasjon.

– Vi snakket mye om det i forkant av praksisperioden. Det er en ubalanse i makt mellom studenter, lærere og veiledere.

Under hele praksisperioden opplevde hun at det var dårlig kommunikasjon mellom skolen og praksisstedet. På sluttevalueringen hadde det vært mye frem og tilbake om hvem som skulle være til stede der. Maria selv opplevde å være den som måtte «arrangere» for at de skulle få evalueringen.

Og da de skulle evalueres, sto hun og de andre praksisstudentene og hørte læreren, veilederen og avdelingssykepleieren skrike og skjelle hverandre ut, inne på møterommet.

Maria var medlem av NSF student under hele studieoppholdet, men tanken om at hun kunne søke hjelp der, falt henne ikke inn.

Grunnen kan være sykepleiermangelen

Slike historier er ikke ukjent for leder i NSF student Edel Marlèn Taraldsen.

– Denne typen holdninger som oppstår når veileder ikke har kapasitet til å ta vare på studenter, er noe vi ser flere steder i landet. Det er veldig uheldig.

Taraldsen mener sykepleiermangelen kan være en av grunnene til at dette stadig skjer.

– Det er jo først og fremst beklagelig, men det er lett å tenke at sånne situasjoner oppstår som følge av en allerede presset hverdag for sykepleierne, med tanke på tidspress, ansvar og utallige oppgaver. Så får de en student oppå det hele.

Også kommunikasjonsproblemer er kjent for NSF student.

– Når det gjelder kommunikasjonen mellom student, skole og praksissted, ser vi at det blir svekket i flere tilfeller. Dette var en av grunnene til at NSF student utformet praksisvettreglene.

Praksisvettreglene er et sett med huskeregler som skal hjelpe studenter og veiledere til å skape en god praksisopplevelse. Taraldsen oppfordrer alle studenter som kommer i kjipe situasjoner om å ta en prat med praksisveileder om disse reglene.

PRAKSIS: – Praksisperioden er hellig, sier studentleder i NSF Edel Marlèn Taraldsen.  Foto: Solveig Eriksen / iFinnmark

Hva bør studenter gjøre?

At alle læringsmålene ikke er fulgt opp, er heller ikke ukjent for Taraldsen.

Hun oppfordrer studenter til å sette seg inn i relevante dokumenter fra universitet eller høyskole, slik som for eksempel fagplan eller emneplan, slik at en er klar over hva som kreves i de ulike emnene.

I tillegg bør man gjøre seg kjent med hvilke lover, regler og forskrifter som gjelder for sykepleierutdanningen og sitt studiested.

– I de dokumentene står det utrolig mye nyttig som man er nødt til å være bevisst på.

– Studenten må sette seg inn i hva de har krav på og tørre å stå på kravene sine. Praksisperioden er hellig. Det er der du får sett hvordan ting faktisk er, før man plutselig står der ferdig utdannet og har fullt ansvar.

– Man er selv ansvarlig for egen læring som student.

Likevel har hun forståelse for at det som student kan være vanskelig å si ifra.

– Har du noen tips til studenter som kommer opp i en liknende situasjon som er redd for å si ifra i frykt for vurderingssituasjonen de er i?

– Dette kan man gjerne sammenlikne med den maktforskjellen som oppleves mellom sykepleier og pasient. Det er også en maktforskjell mellom student, lærerveileder og praksisveileder.

– Til dem som skulle komme opp i en sånn situasjon hvor noen misbruker den makten en har som lærer eller veileder, så må man tørre å si fra om det. Ta det opp med noen. Snakk om det, så får man tatt tak i det.

Taraldsen anbefaler studentene å løse problemet på et lavest mulig nivå.

– Ta kontakt med tillitsvalgte på studiestedet, lokale engasjerte i NSF student eller kontakt rådgiverne i NSF student, slik at man kan få råd og veiledning om hvordan man kan løse denne situasjonen på en god måte.

– Ta det altså på lavest mulig nivå, før man eventuelt tar det videre med for eksempel instituttleder.

Veilederne har også et ansvar

Hva må veiledere, som ikke føler de har kapasitet, tenke på når det kommer studenter?

– Det er så mange flinke veiledere, og de vil vi veldig gjerne skryte opp i skyene. Men de som ikke klarer å utøve en så god veiledning, må være bevisst på om de har kapasitet eller mulighet til å ha student og prøve å se gevinsten i det.

Taraldsen forklarer at NSF Student ser at studentene ofte blir vurdert ut fra trynefaktor.

– Du skal ikke vurdere en person utfra om du kommer overens med den eller ikke. Du skal vurdere om studenten faktisk kommer med gode faglige begrunnelser og er skikket til å bli sykepleier.

NSF student ønsker at alle veiledere skal ha veiledningskompetanse på ti studiepoeng på masternivå. De ønsker også at veilederne skal få mer tid til studentene og økt lønning for arbeidet.

Ansvar har også studiestedene

Rollebevissthet er viktig for en god praksis, ifølge Taraldsen.

– Slik som det er nå, skal det være samarbeidsavtaler mellom skolen og praksisstedet.

– Det skal ligge til grunn for at skolen skal kunne sende ut studenter og praksisstedet skal kunne ta imot studenter.

– Hvor er det det svikter når dette ikke når frem til student, lærer og veileder?

– Det kan jo tenkes at det svikter hos universitetene, som har hovedansvaret for studentene og selve studieforløpet.

– Er det da svikt i kommunikasjonen med praksisstedet eller med studenten?

– Det varierer veldig.

Taraldsen nevner også at studiestedene kan være overbooket, hvilket vil innebære at lærerne ikke har kapasitet til å følge opp hver enkelt student på en god måte.

– Hva er løsningen på det? Flere lærere eller færre studenter?

– Begge deler, at utdanningsinstitusjonene ikke tar imot flere studenter enn det de har kapasitet til å følge opp, eller nok trygge, gode og kvalitetssikrede praksisplasser til.