Når praksis blir personlig

Flere vil bli sykepleier fordi de selv har opplevd kriser.

– Særlig i møte med praksis kan disse studentene få utfordringer, påpeker Mia Andresen, studentleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF).

Mange av hennes nærmeste venner på studiet har hatt sykdom og død nært på seg: De har opplevd selvmord eller rusproblemer i familien. De har mistet en pappa eller en søster i kreft. De har søsken med handikap.

– For de fleste er det positivt å ta slike erfaringer med seg i utdanningen. Men det er ikke en selvfølge at alle vil takle utfordringene i praksis. Noen har bearbeidet hendelsene, men mange blir innhentet av vanskelige følelser, både i psykiatrisk og somatisk praksis.

Å møte en jente på egen alder som har vært utsatt for incest og har spiseforstyrrelser, kan være ganske «heavy», påpeker hun:

– Det er ikke lett å møte pasienter du kjenner deg selv igjen i når du fortsatt har mye å jobbe med på privaten. Da er det tøft å stå alene uten veiledning.

Andresen vet om en student som søkte psykolog, uten å nå fram.

– Hun sluttet. Noen ganger er det greit å ta en pause i studiet. Og noen kan trenge råd og hjelp for å fullføre.

Mistet lillebror

Andresen vet hva hun snakker om. Da hun var 22 år, mistet hun lillebroren på 17 i en trafikkulykke. Det var da hun bestemte seg for yrket.

Hun synes ikke selv hun ble møtt så godt som pårørende.

– Jeg savnet å bli tatt hånd om da jeg opplevde tragedien i mitt liv.

Men så begynte hun i Fransiskushjelpens sorggruppe for etterlatte etter selvmord og brå død. Etterpå ble hun leder i samme sorggruppe og i gruppen for dem som har mistet familie i kreft. Dette gjorde hun i to år parallelt med studiet.

– Dette hjalp meg mye. Jeg har savnet å lære om dette på skolen. Det er viktig å lytte til pårørende for å bli en bedre hjelper.

Som student kom hun fort i kontakt med døden. Hun tenkte det var viktig å bli konfrontert tidlig. Det skjedde i andre semester da en pasient på sykehjemmet var døende. Andresen spurte om å få følge pasienten i livets siste fase.

– Det var en mulighet til ikke å la meg skremme av min egen erfaring med lillebror.

– Du fikk veiledning?

– Jeg var åpen på at jeg hadde mistet familie. Jeg visste at jeg måtte bruke tid med pårørende. Sykepleieren veiledet meg tett.

Måtte informere om død

Men hun har også opplevd det motsatte. Det skjedde i sykehuspraksis.

– Jeg hadde ikke fast veileder og fikk ikke sagt fra om egne erfaringer. Denne gangen hadde det skjedd en dramatisk ulykke. Da pårørende kom, ville de møte pasienten. Men pasienten hadde allerede dødd. Da måtte jeg og veilederen fortelle det. Det var en krevende samtale. Veilederen tok for gitt at jeg syntes at det var ok.

– Har du et tips til studentveiledere?

– Start med en forventningssamtale. Da kan studenten si om det er noe veileder bør vite. Man kan jo få hakeslepp i praksis, og det kan gå fort unna. Det er ikke lett, spesielt ikke hvis du har mistet pappaen din i kreft for et år siden. Man trenger tid til å reflektere for ikke å bli skremt. Og vi vil jo beholde dem i yrket. 

– Men ikke alle bør bli sykepleier?

– I studiet har jeg møtt sykepleierstudenter som er innlagt på grunn av psykiske plager. Jeg har tenkt mye på at det kunne jo like godt ha vært meg. Studenter som er syke er viktig å følge opp, og de må få tydelig veiledning. Kanskje passer det ikke å bli sykepleier akkurat nå, og dessverre kan heller ikke alle fortsette.

Hun synes det bør legges mer vekt på personlig utvikling i utdanningen. 

– Noen skoler er gode på det. Studentsamskipnaden i Oslo har eget psykisk helse-tilbud for studentene. Men studentene bruker det i liten grad. Kanskje skyldes det mangel på informasjon.

Ensomme gutter

Å snakke om egen psykiske helse kan være vanskelig for hjelpere:

– Mange tror det forventes at skal man bli sykepleier, så skal man være sterk. Men det er helt normalt å bli personlig berørt av dramatiske hendelser. Å bli sykepleier handler også om å bli forandret som menneske: Det er ikke bare å tilegne seg faktakunnskap, man skal også bli kjent med seg selv. Å bygge sykepleierjeget gjør man gjennom hele yrkeslivet. Det er ikke gjort etter tre års studier.

Hun tror gutter har ekstra vanskelig for å snakke om hvordan de har det:

– Gutter på sykepleiestudiet føler de blir ensomme. Det kan være vanskelig å snakke med veileder, som ofte er en kvinne. Ensomhetsfølelsen kan i verste fall føre til at de slutter på studiet. At gutter tåler mer enn jenter er en myte.

Andresen bruker yoga for å ivareta helsen.

– Vi trenger både mentale bilder og fysisk trening for å motvirke stress og depresjon. Men alle må finne sin måte.

Hun oppfordrer alle studenter til å varsle om mangler i praksis og undervisning.

– Det kan gjelde alt fra trakassering til manglende veiledning.