fbpx Studentpraksis: – Vi følte oss i veien og at de egentlig ikke ville ha oss der Hopp til hovedinnhold

Studentpraksis: – Vi følte oss i veien og at de egentlig ikke ville ha oss der

I JOBB: «Maria» er ferdig utdannet sykepleier. Hun jobber nå på sykehus.  Foto: Marianne Ness Johnsen

Veileder var fraværende, «Maria» og de andre studentene hadde de tyngste pasientene, og de måtte krangle seg til å gjennomgå læringsmålene. Leder i NSF Student Edel Marlèn Taraldsen forklarer hva du kan gjøre hvis praksisen ikke står til forventningene.

«Dere kommer til å stryke alle sammen», ropte læreren til «Maria» og de andre praksisstudentene som sto og ventet utenfor møterommet der sluttevalueringen av dem skulle finne sted.

Ordene, som ble det siste Maria hørte før vurderingen, ble sagt mens læreren var på vei inn i møterommet. Maria og medstudentene ble stående utenfor og vente.

– Det var jo ingen grunn til å stryke oss. Vi hadde ikke gjort noe galt. Problemet var at læreren ikke kommuniserte med veilederen, og at veilederen ikke kommuniserte med lærer eller oss, forteller Maria.

– Så fikk vi all skylden for at de ikke gjorde jobben sin. De la alt på oss.

Dette er opplevelsen til en tidligere sykepleierstudent fra praksis på sykehjem. Sykepleien har anonymisert henne av hensyn til andre involverte i saken.

­Vi følte oss i veien

Maria besto praksisen på sykehjemmet, men den dårlige opplevelsen sitter igjen.

Det er noen år siden det skjedde, og hun ble ferdig utdannet sykepleier i 2019.

Vi følte oss i veien, og vi følte at praksisplassen egentlig ikke ville ha oss der.

Veilederen de hadde fått tildelt, var ikke til stede for dem. Derfor måtte tredjeklassingene, som skulle i egen praksis på samme avdeling, fungere som veiledere for Maria og medstudentene.

Maria opplevde også at hun og medstudentene ble utfordret lite faglig, og at de ble møtt med holdningen om at de kun var i praksis for å lære å stelle pasientene.

– Vi var jo der for å lære, og det er ikke så mange forskjellige måter å vaske en person på. Stell er stell, og vi gjorde det hver dag på to–tre pasienter. Det var heller ingen som observerte oss, så hadde vi ikke gjort det riktig, så hadde vi ikke visst det.

Fikk du noe igjen fra den praksisen?

– Lite. Vi hadde jo veldig konkrete læringsmål, men det var visse ting vi måtte krangle oss til å gå gjennom. Slik som for eksempel å skulle gi medisiner og lære om legemidler.

Legemiddelhåndtering fikk hun prøve to ganger under denne praksisen. Dette var etter at hun sa ifra på midtevalueringen at hun ikke hadde fått prøve det.

– Da var det sånn «ok, da har du gjort det én gang, da trenger du ikke gjøre det igjen», forteller hun.

Dårlig kommunikasjon

Maria og medstudentene tok kontakt med skolen, men de opplevde at læreren på skolen hadde for mange studenter og lite tid, slik at kapasiteten ikke strakk til.

Hun opplevde også at hun og de andre praksisstudentene ble satt til å håndtere de tyngste pasientene. De turte ikke å si fra om at det var urettferdig, i frykt for hvordan det kom til å påvirke deres rolle som studenter i en vurderingssituasjon.

– Vi snakket mye om det i forkant av praksisperioden. Det er en ubalanse i makt mellom studenter, lærere og veiledere.

Under hele praksisperioden opplevde hun at det var dårlig kommunikasjon mellom skolen og praksisstedet. På sluttevalueringen hadde det vært mye frem og tilbake om hvem som skulle være til stede der. Maria selv opplevde å være den som måtte «arrangere» for at de skulle få evalueringen.

Og da de skulle evalueres, sto hun og de andre praksisstudentene og hørte læreren, veilederen og avdelingssykepleieren skrike og skjelle hverandre ut, inne på møterommet.

Maria var medlem av NSF student under hele studieoppholdet, men tanken om at hun kunne søke hjelp der, falt henne ikke inn.

Grunnen kan være sykepleiermangelen

Slike historier er ikke ukjent for leder i NSF student Edel Marlèn Taraldsen.

– Denne typen holdninger som oppstår når veileder ikke har kapasitet til å ta vare på studenter, er noe vi ser flere steder i landet. Det er veldig uheldig.

Taraldsen mener sykepleiermangelen kan være en av grunnene til at dette stadig skjer.

– Det er jo først og fremst beklagelig, men det er lett å tenke at sånne situasjoner oppstår som følge av en allerede presset hverdag for sykepleierne, med tanke på tidspress, ansvar og utallige oppgaver. Så får de en student oppå det hele.

Også kommunikasjonsproblemer er kjent for NSF student.

– Når det gjelder kommunikasjonen mellom student, skole og praksissted, ser vi at det blir svekket i flere tilfeller. Dette var en av grunnene til at NSF student utformet praksisvettreglene.

Praksisvettreglene er et sett med huskeregler som skal hjelpe studenter og veiledere til å skape en god praksisopplevelse. Taraldsen oppfordrer alle studenter som kommer i kjipe situasjoner om å ta en prat med praksisveileder om disse reglene.

PRAKSIS: – Praksisperioden er hellig, sier studentleder i NSF Edel Marlèn Taraldsen.  Foto: Solveig Eriksen / iFinnmark

Hva bør studenter gjøre?

At alle læringsmålene ikke er fulgt opp, er heller ikke ukjent for Taraldsen.

Hun oppfordrer studenter til å sette seg inn i relevante dokumenter fra universitet eller høyskole, slik som for eksempel fagplan eller emneplan, slik at en er klar over hva som kreves i de ulike emnene.

I tillegg bør man gjøre seg kjent med hvilke lover, regler og forskrifter som gjelder for sykepleierutdanningen og sitt studiested.

– I de dokumentene står det utrolig mye nyttig som man er nødt til å være bevisst på.

– Studenten må sette seg inn i hva de har krav på og tørre å stå på kravene sine. Praksisperioden er hellig. Det er der du får sett hvordan ting faktisk er, før man plutselig står der ferdig utdannet og har fullt ansvar.

– Man er selv ansvarlig for egen læring som student.

Likevel har hun forståelse for at det som student kan være vanskelig å si ifra.

– Har du noen tips til studenter som kommer opp i en liknende situasjon som er redd for å si ifra i frykt for vurderingssituasjonen de er i?

– Dette kan man gjerne sammenlikne med den maktforskjellen som oppleves mellom sykepleier og pasient. Det er også en maktforskjell mellom student, lærerveileder og praksisveileder.

– Til dem som skulle komme opp i en sånn situasjon hvor noen misbruker den makten en har som lærer eller veileder, så må man tørre å si fra om det. Ta det opp med noen. Snakk om det, så får man tatt tak i det.

Taraldsen anbefaler studentene å løse problemet på et lavest mulig nivå.

– Ta kontakt med tillitsvalgte på studiestedet, lokale engasjerte i NSF student eller kontakt rådgiverne i NSF student, slik at man kan få råd og veiledning om hvordan man kan løse denne situasjonen på en god måte.

– Ta det altså på lavest mulig nivå, før man eventuelt tar det videre med for eksempel instituttleder.

Veilederne har også et ansvar

Hva må veiledere, som ikke føler de har kapasitet, tenke på når det kommer studenter?

– Det er så mange flinke veiledere, og de vil vi veldig gjerne skryte opp i skyene. Men de som ikke klarer å utøve en så god veiledning, må være bevisst på om de har kapasitet eller mulighet til å ha student og prøve å se gevinsten i det.

Taraldsen forklarer at NSF Student ser at studentene ofte blir vurdert ut fra trynefaktor.

– Du skal ikke vurdere en person utfra om du kommer overens med den eller ikke. Du skal vurdere om studenten faktisk kommer med gode faglige begrunnelser og er skikket til å bli sykepleier.

NSF student ønsker at alle veiledere skal ha veiledningskompetanse på ti studiepoeng på masternivå. De ønsker også at veilederne skal få mer tid til studentene og økt lønning for arbeidet.

Ansvar har også studiestedene

Rollebevissthet er viktig for en god praksis, ifølge Taraldsen.

– Slik som det er nå, skal det være samarbeidsavtaler mellom skolen og praksisstedet.

– Det skal ligge til grunn for at skolen skal kunne sende ut studenter og praksisstedet skal kunne ta imot studenter.

– Hvor er det det svikter når dette ikke når frem til student, lærer og veileder?

– Det kan jo tenkes at det svikter hos universitetene, som har hovedansvaret for studentene og selve studieforløpet.

– Er det da svikt i kommunikasjonen med praksisstedet eller med studenten?

– Det varierer veldig.

Taraldsen nevner også at studiestedene kan være overbooket, hvilket vil innebære at lærerne ikke har kapasitet til å følge opp hver enkelt student på en god måte.

– Hva er løsningen på det? Flere lærere eller færre studenter?

– Begge deler, at utdanningsinstitusjonene ikke tar imot flere studenter enn det de har kapasitet til å følge opp, eller nok trygge, gode og kvalitetssikrede praksisplasser til.