fbpx Vold på sykehjem: – Overgrep fra pleiere fanges ikke opp Hopp til hovedinnhold

Vold på sykehjem: – Overgrep fra pleiere fanges ikke opp

Hånd, gammel mann
MELDER IKKE KOLLEGER: – Ansatte melder avvik når de selv utsettes for vold og overgrep. Men de melder sjelden når det er ansatte som er voldelige mot pasientene, sier sykepleier og forsker Janne Myhre. Hun har intervjuet ledere på sykehjem. Foto: Frank May / NTB

Ett av problemene er at de ansatte ikke vet hva de skal melde som avvik. Et annet er lav bemanning. Sykepleier og forsker Janne Myhre har tips om hvordan man kan avverge vold på sykehjem.

Pasienter på sykehjem utsettes for vold og overgrep, ifølge forskning. Men hvordan får lederne vite om det?

Dette ville Janne Myhre finne ut av. Sykepleieren og stipendiaten har intervjuet både avdelingsledere og enhetsledere i en spørreundersøkelse.

De svarte blant annet dette:

  • Avvikssystemene er en dårlig kilde til informasjon om vold, overgrep og forsømmelser på sykehjemmet.
  • Ansatte melder avvik når de selv utsettes for vold og overgrep fra pasienter, men i liten grad når det er pleiere som utsetter pasienter for vold.

Usikre på hva «en uønsket hendelse» er

– Slik avvikssystemene er utformet i dag, er de lite egnet til å fange opp hendelser som kan defineres som vold, overgrep eller forsømmelser, konkluderer Janne Myhre, som er tilknyttet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Janne Myhre, NTNU
FORSTÅR SKVISEN: Janne Myhre har selv jobbet som leder på sykehjem. – Jeg vet hvilken skvis avdelingslederen står i. Foto: Lena Knutli

– Rapporteringssystemene er ikke laget for å oppdage og avsløre disse hendelsene.

De ansatte vet ikke hva de skal melde om, og mange lederne er usikre på hva som er en uønsket hendelse, forteller Myhre.

– Lederne er også usikre på hva som skal skrives hvor, i avvikssystemet eller i journalen.

Se Janne Myhres 7 tips lenger nede i saken.

«Sånn gjør vi det her»

Overgrep fra ansatte skyldes at de har dårlige holdninger, mener noen av lederne:

– Resultatet er at det blir sett på som en personalsak og ikke et avvik. Men forskning viser at fenomenet er komplekst, ofte knyttet til manglende kunnskap hos ansatte, manglende ressurser og kulturen på sykehjemmet, sier Myhre.

Det fins ingen klar og enhetlig definisjon på hva et avvik er. Myhre savner en god oversikt over hva som skal meldes:

– Uten klare beskrivelser blir det opp til den enkelte ansatte, eller pleiekulturen på det enkelte sykehjem blir styrende for hva som blir rapportert: «Sånn gjør vi det her.»

Om undersøkelsen
  • Kvalitativ undersøkelse på norske sykehjem.
  • 43 ledere har blitt intervjuet om hva de gjør for å skaffe seg informasjon om voldelige episoder.
  • 28 av deltakerne er avdelingsledere, 15 er enhetsledere.
  • Undersøkelsen omfatter 21 sykehjem i seks kommuner.

Undersøkelsen er publisert internasjonalt her.

Liker den uformelle rapporteringen best

Både medboere, pårørende og ansatte påfører pasienter fysisk eller psykisk smerte, ifølge forskningen til sykepleier og stipendiat Anja Botngård.

Hun forteller om sine funn i dette intervjuet i Sykepleien: Pleiere kjefter på, krangler med og klyper pasienter.

Janne Myhre har tidligere funnet at ledere bortforklarer og unnskylder pleiernes vold, og har altså fulgt opp temaet med spørreundersøkelsen hun nå har publisert.

– Avdelingslederne syns den uformelle rapporteringen fungerer best. Det handler om at de selv er til stede i avdelingene, sier Myhre.

Hun utdyper:

– De liker å ha en åpen-dør-politikk og håndterer det som dukker opp her og nå. De observerer også uønskede hendelser selv, de hører om det i møter og får muntlige tilbakemeldinger.

– Derfor er det viktig at avdelingsledere har mulighet til å være tilgjengelig og synlig i avdelingen sin, og at de kan drive faglig ledelse, sier Myhre.

Tungvint å melde avvik

Lederne får også informasjon om uønskede hendelser ved å lese journalene:

– Spesielt gjelder det aggresjon mellom beboere. Hendelser som involverer pårørende, blir også i hovedsak skrevet i journalen og ikke rapportert som en uønsket hendelse, sier Janne Myhre.

Avdelingslederne beskriver rapporteringen i avvikssystemet som tungvinn og tidkrevende.

– Enhetslederne, derimot, mener at avvikssystemet fungerer godt. Det er nok fordi de er fjernere fra avdelingen enn avdelingslederne.

Tidkrevende å følge opp avvik

– Avdelingslederne får veldig mye jobb med avvikene som meldes. De har jo mange andre oppgaver å ta seg av enn å følge opp avvik. Da er det lett å bortprioritere den formelle oppfølgingen.

Når avvik oppstår, er det ofte den samme personen som både skal gjøre tiltak og lukke saken. Det kan være en ulempe, påpeker Myhre:

– Avdelingslederne gjør raske tiltak og lukker sakene kjapt i en travel hverdag. Da kommer ikke budskapet, for eksempel om mangel på personell, ut av sykehjemmet. Da skjer heller ingen endring.

Les også: – Flere sykepleiere på jobb vil redusere vold på sykehjem

– Jeg er veldig for å melde avvik

«Skriv avvik!» Sykepleierne har fått høre det fra sine tillitsvalgte i årevis.

– Men det hjelper ikke å skrive avvik, erfarer mange?

– Jeg er veldig for å melde avvik. Når hendelser blir dokumentert, kan man se hva det er som går igjen. Men poenget er at man skal lære av det. Dessverre blir sakene ofte bare lukket uten at de som melder, får tilbakemelding, eller at det fører til endringer. Avvikssystemene klarer ikke å fange opp hardhendt behandling, for eksempel, sier Myhre.

Lederne i studien formidlet i liten grad avvikene oppover i systemet, ifølge Myhre.

– Avvik om lav bemanning blir ofte lukket med en melding om at «dette er gjeldende bemanningsnorm», sier hun.

Kjefting og hardhendt behandling skal meldes

I de seks kommunene som er involvert i undersøkelsen, er det fem ulike avvikssystem, forteller Myhre.

– Når lederne er usikre på hva som skal meldes som en uønsket hendelse, henger nok det sammen med at definisjonene er for vide og diffuse. Mange ledere hadde selv lite opplæring i å bruke avvikssystemet.

– Definisjonen er altså uklare, men noe skal meldes som avvik. For eksempel hva?

– Bruk av tvang uten tvangsvedtak. Hvis noen kjefter for å få pasienten til å stå opp. Hvis noen tar hardt i pasienten.

Vold og overgrep mot eldre

Fysisk, psykisk, seksuell og finansiell vold, og forsømmelser. Slik kategoriserer Verdens helseorganisasjon vold og overgrep mot eldre.

Myhre viser til helsepersonelloven:

– Helsepersonell plikter ifølge loven å melde om uønskede hendelser. Hensikten er å kontrollere kvaliteten og pasientsikkerheten.

– Alle hendelser som kan medføre smerte, skade eller fare for skade på pasient, skal meldes. Det inkluderer både fysisk og psykisk smerte og skade, men også nesten-hendelser.

Se mer om hvilke lovverk som gjelder nederst i saken

Tar en snarvei – lar pasienten ligge hele dagen

– For virkelig å forstå hva som kan påføre andre smerte, må de ansatte kunne reflektere systematisk over uønskede hendelser, og hva som er felles normer og verdier på sykehjemmet, sier Myhre.

Hun anbefaler blant annet tid-modellen til dette.

– En slik modell kan bidra til å forstå atferden til pasienten og dempe aggresjon, og til å endre kulturen i avdelingen.

Lederne i undersøkelsen beskriver en krevende hverdag:

– De forteller om pasienter med komplekse behov – ofte med utagerende atferd, lav bemanning, flere ansatte med lav kompetanse. Det kan da oppstå sannheter om at det er greit å ta snarveier. Som å la pasienten ha en liggedag, uten at det blir rapportert, sier Myhre.

Aggresjon fra pasienter mot pleiere blir rapportert

Lederne forteller om pasienter som motsetter seg stell, og som skjeller ut og slår ansatte:

– Når pleiere selv blir utsatt for aggresjon, hender det at de tar hardt i pasienten for å klare å gjennomføre stell. Ansatte bruker ulovlig tvang, kjefter eller holder i pasienten.

Aggresjon fra pasienter mot pleiere blir rapportert, men sjelden hvis det er motsatt, ifølge lederne i undersøkelsen.

 – Også aggresjon mellom beboere blir sjelden meldt som avvik. Slike hendelser skjer ifølge lederne så ofte at det blir for tidkrevende for ansatte å rapportere om alt, sier hun.

De fleste av disse hendelsene blir kun rapportert i journalen.

Les også: Demens: Hva gjør du når pasienten blir sint?

Overgrep eller vold fra pårørende er kun beskrevet i journalen. Ingen av lederne har opplevd at slike hendelser er blitt meldt som avvik.

– Derfor er journalen et viktig verktøy for å få vite at dette skjer, sier Myhre.

Anonyme meldinger anbefales, men lederne vil vite

Lojaliteten mellom de ansatte gjør det vanskelig å rapportere om hverandre:

– Lederne i studien vil gjerne vite hvem som har vært involvert i uønskede hendelser. Noen mener at en ansatt som er involvert, skal få vite hvem som har meldt. Den som har meldt, må stå for det overfor kollegaen, mener de.

– Men slik skal det ikke være, sier Myhre.

– Anonyme meldinger bør tilstrebes. Som oftest er det jo systemsvikt som fører til vold, overgrep eller forsømmelser. Men ingen av lederne i undersøkelsen ville ha anonyme meldinger, selv om forskning anbefaler nettopp det.

– Skal ansatte melde om uønskede hendelser, må det være åpenhet om temaet. Og skal de lære, må lederne gi dem tilbakemelding. Men mange ledere synes det er vanskelig. De føler et taushetsansvar, og ofte ser de hendelser som personalsaker, selv om årsakene oftest er knyttet til systemsvikt, sier Myhre.

7 tips for å avverge vold

Hva må til for å avverge overgrep fra ansatte mot pasienter på sykehjem? Janne Myhre har sju tips:

  • Nok ressurser, mye oppstår på grunn av personalmangel
  • Verktøy for å kartlegge pasientens atferd
  • Refleksjonsmøter, for å kunne endre på «sannheter» i kulturen
  • Være tydelig på hva vi aksepterer i vår kultur
  • Være åpne om det som ikke fungerer
  • Ledere må være tøffere med å melde oppover i systemet. Hvis ikke politikere vet, får vi ikke gjort noe med det
  • Anonyme meldinger. Ikke let etter syndebukker, se hendelsene i systemperspektiv

Språkproblemer gjør det vanskelig å melde avvik

Teknologien er et ømt punkt som kommer frem i undersøkelsen:

– Det er ofte tungvint å navigere i de digitale avvikssystemene. Det hindrer mange i å rapportere, mener lederne.

Sykepleiere rapporterer oftere enn dem uten fagutdanning, ifølge Myhres undersøkelse.

– De med mindre kompetanse, vet ofte ikke hva som faktisk er en uønsket hendelse, eller hva som er risiko for at hendelser kan oppstå.

Språket er også en barriere:

– For pleiere med språkproblemer er det vanskelig å bruke rapporteringssystemene. Det er et argument for å forenkle dem, mener Myhre.

Avdelingslederne får ansvar, men ikke myndighet

– Hvem har ansvaret for å forbedre avvikssystemer?

– Politikerne og helsefaglig ledelse, sier Myhre.

Ifølge forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten er lederne i kommunen ansvarlige for at de nødvendige systemene er på plass.

Dette innebærer:

«ha oversikt over avvik, herunder uønskede hendelser, evalueringer, klager, brukererfaringer, statistikk, informasjon (…) inkludert om tjenestene er faglig forsvarlige og om virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.»

Leder i kommunen er i dette tilfellet helse- og omsorgssjefen. Og de som har fått delegert ansvar nedover.

– Internt på sykehjemmet er det oftest avdelingsledere som har fått delegert ansvaret for å sette i gang tiltak og lukke avvik. Men ofte er de uten myndighet til å gjøre de tiltakene de ønsker, som å øke bemanningen. Derfor bør de bli flinkere å sende avvikene ut av sykehjemmet, mener Myhre.

– Blir anerkjent for orden i eget budsjett

– Er du overrasket over svarene du har fått fra lederne?

– Både ja og nei. Jeg har jo jobbet som leder på sykehjem selv. Jeg vet hvilken skvis avdelingslederen står i. Det er lett å ville lukke avvik fortest mulig i en travel hverdag, sier Janne Myhre.

– Dessverre er det slik at som leder blir du anerkjent hvis du har orden i eget budsjett. Ledere er ofte lojale mot den forståelsen. Da er det lett å lukke sakene om avvik. Derfor får man heller ikke det reelle bildet av uønskede hendelser.

Underrapporterer også i den «flinke» kommunen

Bare én av de seks kommunene i undersøkelsen har fått til at avvikene ble formidlet ut av sykehjemmene. 

– Hva gjør den kommunen?

– De har møter på hvert sykehjem en gang i måneden, et såkalt internt kvalitetsråd. Så har de felles møter en gang i halvåret sammen med ledelsen i helse- og omsorgstjenesten i kommunen. Der går de gjennom avvikene som var prioritert fra hvert sykehjem.

– Men avvik generelt kan handle om alt mulig?

– Ja alt, fra «tv-en fungerer ikke» og «skapet mitt mangler lås» til fall og overgrep mot beboerne. Og aggresjon fra beboere mot ansatte og mellom beboere. Men også i denne kommunen opplevde lederne at det underrapporteres, sier Myhre og legger til:

– Det som har overrasket meg mest, er alle de ulike systemene som finnes, og at det er så stor uenighet om hva som skal rapporteres. Skal systemene være nyttig, må de bli mer enhetlige og lettere å bruke.

Lover og forskrifter som sier noe om hva som skal meldes som avvik:

Helsepersonelloven, paragraf 17, handler om krav til helsepersonell: «Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters eller brukeres sikkerhet.»

Kvalitetsforskriften handler om hva pasienten har krav på: «… sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester (…) får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel.»

Verdighetsgarantien skal sikre en verdig alderdom.

Helse- og omsorgstjenesteloven handler om vold: «Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.»

Les også:

Demens: Hva gjør du når pasienten blir sint?

Trond Eirik Bergflødt
VÆRE I FORKANT: Når man skal forebygge uro og vold på sykehjem, kan detaljene være viktig. Spesialsykepleier Trond Eirik Bergflødt veileder ansatte om stemmeleie, kroppsspråk og mye annet.  Foto: Marit Fonn

– Demens er en alvorlig hjernesykdom. Som helsepersonell må vi spørre: Hva kan vi gjøre med utagerende atferd? sier sykepleier Trond Eirik Bergflødt.

Sverre bor på sykehjem. Nå tasser han rolig i retning fellesrommet. Plutselig langer han ut en arm. Treffer en av de andre beboerne, som har kommet opp på siden av ham.

«Du skal ikke gå her», sier Sverre med høy stemme.

Sverre på sykehjem

Hva gjør du som pleier da?

Trond Eirik Bergflødt vet råd om sånt. Han er spesialsykepleier og rådgiver på Kompetansesenter for demens i Bergen kommune. Han leder også Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for geriatri og demens i Hordaland.

Trond Eirik Bergflødt

Bergflødt veileder ansatte på sykehjem og i hjemmesykepleie om hvordan de kan håndtere demente med utagerende atferd. Han underviser også, blant annet om dempende strategier.

– Hovedpoenget er å forebygge utagering og unngå tvang. Å trene på grep og holding er viktig, men aller viktigst er den forebyggende biten, sier han.

Bergflødt er også leder av Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for geriatri og demens i Hordaland.

Hva trigger og hva trygger?

I artikkelen Hva gjør du når pasienten er fly forbanna? beskrives hva du kan gjøre – og ikke gjøre – for å roe pasienten i psykiatrien.

Temaet er like viktig i demensomsorgen, kommenterte flere av Sykepleiens lesere på Facebook.

Bergflødt er enig:

– Det er høyaktuelt. Hva demper eller trigger agitasjon? Hva trygger pasienten? Det kan for eksempel være stemmeleiet, og hva man velger å si, slik det beskrives i den nevnte artikkelen, sier Bergflødt.

Posisjonering er også verdt å tenke på:

– Senest i går var jeg på et sykehjem. Der var pasienten Sverre, som reagerer når andre kommer for brått opp ved siden av ham. Da kan han kveppe til, noe som blir tolket som at han er sint. Men han blir først og fremst skremt, forteller Bergflødt.

Avdekket vold på sykehjem

Voldelige pasienter på sykehjem har blitt bredt beskrevet av Aftenposten i det siste.

Avisen viser til 13 000 voldshendelser på norske sykehjem i fjor. Det omfatter både fysisk og psykisk vold, fra mindre alvorlige til svært alvorlige episoder.

– Inntrykket at det er mange som går rundt og sparker og slår og sier slemme ord. Det er det jo ikke. Og de som gjør det, har en grunn. Det kan skyldes fortvilelse eller smerte, men de vet ikke hvordan de skal uttrykke seg, sier Bergflødt.

– Demens er en alvorlig hjernesykdom. Som helsepersonell må vi spørre: Hva kan vi gjøre med slik atferd? Vår jobb er å forebygge, understreker han.

De mest belastende symptomer ved demens

Fenomenet kalles atferdsmessige og psykiske symptomer ved demens (APSD).

I metodeboken for sykehjemsleger i Bergen står det:

  • De fleste med demens har APSD.
  • APSD er de mest belastende symptomer ved demens både for pasient og pårørende, og har stor betydning for behovet for institusjonsplass.

Bergflødt viser til at fire av fem pasienter på sykehjem har demens.

– Og en av fire av demente har agitasjon på et nivå som er definert som utfordrende. Da er det mildt sagt kjempeviktig å bli god til å ivareta pasienten, så vi kan forebygge agitasjonen.

Forekomst symptomer ved demens
  • Agitasjon/aggresjon: 26 prosent
  • Manglende hemninger: 21 prosent
  • Irritabilitet: 29 prosent
  • Avvikende motorisk atferd: 20 prosent

Kilde: En tidligere studie av professor Geir Selbæk, forskningssjef ved Aldring og helse

– Vær i samme øyehøyde

Kroppsspråket er viktig når man kommuniserer med demente, påpeker Bergflødt.

– Du kan for eksempel forsterke det du sier med et smil. Da gjelder det å være tydelig og fortsette å holde tonen.

Det er ikke alltid så enkelt som det høres ut som:

– Det er lett i starten, men etter hvert slapper du av og slutter å smile. Da kan kontakten med pasienten dabbe av.

Trond Eirik Bergflødt, vennlig stemme

Mange demente har problemer med å uttrykke seg og å forstå ord.

– Da er det viktig å ha en vennlig stemme. Bruk personens navn, vær fysisk nær med dem som liker det. Noen ganger er berøring godt for pasienten, som en hånd å holde i når det kjennes utrygt og smertefullt å bli hjulpet ut av sengen. Prøv å være i samme øyehøyde.

– Hvorfor det?

– Det gjør noe med maktforholdet, og pasienten er mer avhengig av ditt nonverbale språk. For den som ligger i sengen, kan det oppleves litt voldsomt hvis to personer bøyer seg over ham. Sitter pasienten i en stol i fellesarealet, og du også setter deg i en stol, blir dere mer likestilte.

– Ta deg tid til strategisk kommunikasjon

Et tilpasset tempo er også viktig:

– Å våkne til «god morgen, nå er det frokost!» – og straks bli løftet opp på sengekanten – kan bli for bardus for mange med demens.

– Hva skal man heller gjøre?

– Bruk noen minutter sammen med pasienten uten å nevne morgenstellet. Det er ikke tid til å dulle, men det er smart å ta seg tid til strategisk kommunikasjon. Unngå å gå rett på for å få pasienten opp og ut av sengen, anbefaler han.

– Pasienten må få tid til å våkne litegranne. Fang opp hvordan hun eller han har det der og da.

Er ute etter detaljer

Trond Eirik Bergflødt er nylig blitt sertifisert Marte Meo-veileder. Han syns metoden er et godt redskap. Detaljene blir viktigere jo sykere pasienten blir:

– Sammen med veilederen kan personalet finne ut hva pasienten har behov for. Helt konkret. Vi blir med inn på badet og filmer morgenstell. Da ser vi effekten av å stoppe opp. Og vi får med oss hva personalet syns er utfordrende, og hva som virker.

Marte meo-metoden
  • En veiledningsmetode utviklet på 1970-tallet av Maria Aarts i Nederland. I dag er det programmer innenfor 19 fagområder, fra premature babyer til aldersdemente.
  • Det gjøres gjerne filmopptak av pleier og pasient, for å analysere samspillet.
  • Metoden har vært brukt i Norge siden rundt 1990 og har i hovedsak vært brukt for å styrke og utvikle samspillet mellom foreldre og barn.
  • Marte Meo kommer fra latin og betyr «av egen kraft».

Kilde: martemeo.no

Tre former for humør

Tilbake til Sverre. Bergflødt ser for seg at han har tre former for humør:

Tre typer humør

Som agitert kan han være oppstemt, sint eller bekymret.

– Vi må finne ut hvilket humør han er i, og så sortere blant tiltak. Det er en annen sekk med tiltak å plukke fra når pasienten er sint enn når han er rolig.

Gå nært når pasienten er i godt humør.

En grei regel er: Gå nært når pasienten er i godt humør. Hold distanse når pasienten er agitert.

– Når pasienten begynner å bli urolig, kan det være nyttig å gå nært og føre ham. Men hvis pasienten er sint og på vei til fellesstuen, blir det sannsynligvis klammeri. Da må man få medbeboerne ut eller skjerme dem.

Når Sverre er veldig sint, hjelper det ikke å smile til ham.

– Da blir han bare enda sintere. Prøver du å småprate, blir han veldig provosert.

Ordsalaten øker

Men hvor sint kan Sverre være når man skal slutte med småprat? Når skal man gi ham «space» og fred? Hvordan ser han ut når han er sint?

– Økende ordsalat, altså usammenhengende tale, er ett tegn. Er han i tillegg svart i blikket og vandrer raskere, er det på tide å gi ham litt plass, mener Bergflødt.

Ordsalat

Trikset med Sverre er at han må ledes, men han må selv tro at det er han som leder:

– Ikke si: «Kom, vi går!» Det virker ikke nå. Si heller: «Vi kan gå bort der, hva syns du om det?»

Men kanskje står han og kjefter på medbeboerne.

– Du vet at hvis du bryter inn, blir han enda sintere. Men du må også sikre de andre pasientene. Du kan si til dem: «Nå skal vi gå ut, for Sverre er litt sint.»

– Timingen er viktig

«Skal jeg bryte inn nå?» Bergflødts erfaring er at mange pleiere kjenner på dette:

– De er usikre på hva de skal gjøre. Ofte er det mest nyttig å hente en kollega. Man må være resolutt, handle, snakke minst mulig, gi korte instrukser. Gjøre tiltak ut fra pasientens humør. Timingen er viktig.

Støy og høye lyder kan oppleves som intenst og triggende for pasientene.

– Mange trenger å skjermes fra lyd for å unngå agitasjon.

– Snakk med vikarene om hva som utløser aggresjon

Bergflødt anbefaler å lage en skriftlig oversikt over det som virker forebyggende – og det som utløser aggresjon for den enkelte pasient.

– Snakk om det, og spre det. Spesielt med vikarene, råder han.

– Det hjelper ikke hvis sju av ti har masse kunnskap, og så kommer det en økonomistudent på vakt lørdag kveld. Pasienten trigges. Uroen kan vare i timer, ja, nesten en dag. Det er viktig å gjøre kjeden sterk.

Bergflødt gir et tips om hvordan man kan unngå risikosituasjoner:

– Avtal på morgenmøtet at én skal holde et øye med Sverre i dag.

Trodde pasienten hallusinerte

Bergflødts erfaring er at mange pasienter er bekymret, redde og urolige. Noen demente har vrangforestillinger og hallusinasjoner, for eksempel dem som har demens med lewylegemer.

– Men det som kan virker som hallusinasjoner, er kanskje egentlig en feiltolkning, påpeker han.

Pasienten ser vann

En pasient mente at det fløt vann utover gulvet. Det viste seg at gulvene glinset av den blanke boningen, derfor så det vått ut.

– Det pasienten så, var helt konkret. Men det kunne endt opp i en diskusjon om medisinering mot hallusinasjoner. Medisiner hjelper i praksis lite. Særlig de som har demens med lewylegemer, tåler dårlig nevroleptika. Vi ser at de blir forvirret og mer urolige.

Ulike typer demens

– Vi er heldige når vi kan ta del i tankene til en person med demens. Mange ganger er de uten vilje eller evne til å dele med oss. Det er lettere å støtte dem når vi vet hva de hallusinerer om. Da vet vi mer om nuet deres, sier Trond Eirik Bergflødt.

Atferdsmessige og psykiske symptomer (APSD) er vanlig ved alle typer demens, men ulike symptomer kan dominere ved ulike sykdommer.

Symptomer ved ulike typer demens
  • Alzheimers sykdom: Passivitet, depresjon, angst
  • Demens med lewylegemer: Synshallusinasjoner, aggresjon
  • Frontotemporallappsdemens: Nedsatt hemning, impulskontroll og sosial dømmekraft, irritabilitet

Kilde: Metodebok for sykehjemsleger, Bergen kommune

Vil ha fast punkt om risikoatferd

– Vi jobber med å få inn utfordrende atferd som et fast punkt på tavlemøtene, sier Bergflødt.

Disse møtene er et ledd i den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen.

– I dag diskuteres det: Er det fare for sår? For infeksjon? Fall? Hva med ernæring? Er pasienten undervektig? APSD er også et risikoområde. Apati, irritabilitet og angst er ikke gode følelser å ha. Det er både i pasientens interesse, og for dem rundt, å unngå det, sier Bergflødt.

Lotte leter etter mor

Det er sjelden én grunn til at pasienten blir sint. Eller vandrer. Lotte er en av dem som vandrer. Hvorfor vandrer hun om natten? Jo, hun liker å bevege seg. At hun ender på naborommet – er det et uhell? Var hun bare ute og gikk? Våkner hun opp og lurer på hvor hun er?

– Kanskje leter hun etter mor. Gyldiggjør følelsen hennes. Men kombiner gjerne med å realitetsorientere henne.

Etter en prat med datteren fant sykehjemmet ut at de kunne trygge henne med å si: «Datteren din vet at du bor her, hun kommer på besøk i morgen.» Det var bedre enn å si: «Nå er det natt, du må legge deg.»

Manipulerende pasienter

Folk med personlighetsforstyrrelser får også demens.

– Noen pasienter manipulerer og kan ha et umettelig behov for omsorg og oppmerksomhet. Ansatte kan sitte med pasienten, men pasienten får aldri nok og gråter når pleierne går. Det tærer på personalet.

Trond Eirik Bergflødt om manipulering

Det pasienten trenger, er forutsigbarhet og trygghet, mener Bergflødt.

– Det kan personalet gi ved å sette grenser på en fast og god måte.

Kjefter på hjemmesykepleierne

Bergflødt har blitt tilkalt til hjemmesykepleierne for å gi råd.

Saken gjelder en dame som kjefter på dem allerede ved inngangsdøren. Først vil hun ikke åpne. Er de innenfor, skjeller hun dem ut før de kommer til badet. Hun kjører på personalet med rullatoren. Kaster tallerkener og brødskiver etter dem.

Pleierne får ikke hjulpet henne på badet eller laget middag til henne. De har laget tiltaksplan, men opplever at den ikke virker.

«Hjelpe deg» er trigger-ord

– Her hjelper det ikke å overbevise pasienten med logiske resonnementer. Hun blir utrygg når hjemmesykepleierne kommer, og hun skjønner ikke forklaringene de kommer med.

– Hvilke råd vil du gi dem?

– De må nøste for å finne årsaken til at hun blir så sint. Ofte er det sammensatt. De kan for eksempel finne ut av personligheten hennes og hva hun liker å snakke om.

Hun syns ikke selv at hun trenger hjelp.

Bergflødt tipser:

– Ikke si «vi er her for å hjelpe deg». Det er ofte triggerord, for hun syns ikke selv at hun trenger hjelp. Ikke si «jeg skal varme middag for deg». Bare varm den.

– Kanskje er det aller viktigste at hun slipper å ta stilling til det de spør om. De kan heller snakke om datteren som er på bildet på veggen. Eller om været, eller noe annet som ikke stiller krav. Mens de har «smalltalket» om dette, har hjemmesykepleieren samtidig varmet middagen.

Kompetansesenter for demens i Bergen
  • Tilbyr rådgivning og veiledning for ansatte i hjemmesykepleien, dagsentrene og sykehjemmene.
  • Gir kurs, råd og veiledning til demente og pårørende.
  • Har samtalegrupper for pårørende.
  • Har laget en egen metodebok: Demensomsorgen i sykehjem
  • Se nettsiden her

Grafisk tilrettelegging: Sissel Vetter