Krysser fingrene for fredspris til sykepleiere

De to sykepleierne Marianne Stöger og Margaret Pissarek er for lengst pensjonert og har reist tilbake til sitt hjemland Østerrike. Men i flere år har det koreanske sykepleierforbundet gjennom en internasjonal komité jobbet for at de to skal få fredsprisen for sin innsats gjennom 40 år, i sykepleieråret 2020.

Kunngjøres 9. oktober

9. oktober kunngjør Nobelkomiteen hvem som får årets fredspris. I år er 318 kandidater nominert, men listen er hemmelig. Bare de kandidatene som har blitt offentliggjort av dem som har nominert dem, er kjent. Men spekulasjonene er mange i dagene før vinneren blir offentliggjort.

Det internasjonale sykepleierforbundet ICN har jobbet hardt for sykepleierkandidatene, og Norsk Sykepleierforbund er blant dem som har støttet kampanjen. Det er samlet inn over 1,3 millioner underskrifter, ifølge Joanna Soon Joo Lee, talsperson for nominasjonskomiteen i det koreanske sykepleierforbundet.

En rekke parlamentarikere fra mange land har også støttet nomineringen, ifølge Lee.

– I morgen er den store dagen, og vi håper dette samarbeidet mellom sykepleiere over hele verden vil bli belønnet med prisen til Marianne and Margaret, skriver hun i en e-post til Sykepleien.

Innførte medmenneskelighet

Marianne Stöger og Margaret Pissarek sto for en radikalt annerledes holdning til pasientene som var rammet av spedalskhet, eller lepra. De ble sett på som de som innførte medmenneskelighet på Sorok Island, en beryktet leprakoloni. Fra å være vant til pleiere med munnbind og gummihansker behandlet de pasientenes sår uten hansker og undersøkte hudskadene uten beskyttelse.

– Det fantes ikke håp her. Det var det vi var opptatt av. Pasientene skulle kunne ha håp. Hver pasient. Håp, tro og kjærlighet. Alle skulle ha det i livet sitt, sier Marianne Stöger i filmen om de to.

På bildet under behandler Margaret Pissarek Jeong Sang-rak, som fremdeles bor på Sorok og er intervjuet i filmen om sykepleierne. – Hun smurte væsken på ryggen min med bare hender. Etter omtrent en måned hendte miraklet: Alle merker på kroppen min forsvant, forteller Jeong Sang-rak.

Her kan du se filmen:

Mishandling og død

Pasientene på øya Sorok levde en trøstesløs tilværelse som forvist og isolert. En ting var de fysiske plagene sykdommen medførte. I tillegg ble pasientene slått, tvangssterilisert og tvunget til hardt arbeid i arbeidsleirer. Kvinner som var gravide, ble tvunget til abort. Hvis barn ble født, ble de skilt fra mødrene og plassert på barnehjem. Mange pasienter prøvde å rømme, men de fleste ble tatt. Da ble de innelåst og overlatt til døden.

Kolonien ble opprettet tidlig på 1900-tallet. Da det kom en behandling mot lepra på 1950-tallet, var planen at friske pasienter skulle returnere til familiene sine, men mange ble likevel boende på øya. Familiene hadde tatt avstand til dem da de ble syke og det ble for mange vanskelig å komme tilbake på grunn av skammen.

Trodde de spiste barn

Holdningene til leprapasienter har gjennom historien vært preget av frykten for smitte. Det florerte også med forestillinger om at pasientene var rammet av trolldom og var urene. I et utklipp fra en koreansk avis fra 1928, gjengitt av fredspriskampanjen, fortelles det at leprapasienter tror de kan bli friske hvis de spiser leveren til et barn. Dermed leter de syke gatelangs etter barn.

Ble som frivillige da lønnen opphørte

De to østerrikske sykepleierne møttes for første gang da de som unge jobbet som sykepleierlærlinger på et sykehus i Østerrike. To år senere begynte de på sykepleierutdanning i Innsbruck.

På begynnelsen av 1960-tallet fikk de tilbud om å dra til leprakolonien i Sør-Korea via en belgisk stiftelse. Etter noen år opphørte den økonomiske støtten. Men de to sykepleierne ble værende. Med jevne mellomrom dro de tilbake til Østerrike for å jobbe med innsamling av penger til Sorok.

I 2005 returnerte de til Østerrike for godt.