Vil ta vare på hjelperne: – Du er ikke betalt for å tåle alt

Å hjelpe andre er meningsfylt. Men også slitsomt. Hvem skal egentlig hjelpe hjelperen når det røyner på?

Siri Toven har skrevet boken «Ivaretakelse av hjelpere» sammen med Marie Haavik. Begge er psykologspesialister.

Boken handler om hvorfor det er viktig å ta vare på dem som har som yrke å ta vare på andre.

– De fleste sykepleiere har valgt yrket fordi de vil hjelpe mennesker. Hva er ulempen med det motivet?

– For noen kan det stå litt i veien for å tenke gjennom hvilke belastninger du også utsetter deg for. Idealisme er viktig, men den bør ikke gjøre det til et tabu å snakke om belastningene i hjelperyrkene, sier Siri Toven.

Sjekk Tovens tre triks for nyutdannede lenger nede i saken

– Nyutdannede kan undervurdere hvor vanskelig jobben er

– Hvorfor trenger sykepleieren ivaretakelse?

– Av to grunner: Fordi arbeidstakeren selv ikke skal bli syk eller skadet av belastninger på arbeidsplassen. Og av hensyn til pasienten. Å bli tatt vare på er en form for kvalitetssikring, så arbeidstakeren er i form til å gjøre jobben sin, sier Toven.

Nå i juni uteksamineres rundt fire tusen sykepleiere. De skal stå på egne bein for første gang.

– Hva skal særlig nyutdannede passe seg for?

– De må være oppmerksomme på at de kan undervurdere hvor vanskelig jobben faktisk er, og hva som er normale reaksjoner i et tøft yrke. De kan fort tenke at «dette handler om meg, det er jeg som må strekke meg enda mer», i stedet for «dette er en tøff jobb, å bli sliten er normalt». De privatiserer reaksjonene sine, sier hun.

I psykologien kalles dette feilattribusjon.

– Erfarne kan bli kynisk

– Inntrykkene er ekstra sterke når man er ny i yrket. På godt og vondt?

– Ja, absolutt på godt og vondt. Nyutdannede med ferske blikk og høy motivasjon er en gave for mange pasienter. Som erfaren er det fare for å bli mer kynisk.

Nyansatte bør settes pris på som en ressurs, mener Toven.

– Men de må også forstå at de kan få en del reaksjoner og høre historier de ikke har forberedt seg på hundre prosent.

– Sykepleiere kan ikke distansere seg fra pasientens smerte. Hvor går grensen for involvering?

– Det er viktig å bevare refleksjonsevnen. Tenke fag, kople seg til kunnskap. Men også kople til seg selv: Hva gjør dette med meg? Har jeg kontroll på følelsene? Poenget er ikke å begrense empatien, men bevare triangelet: Empati, kunnskap og kontakt meg seg selv.

– Det beste i deg, gjør deg også sårbar, har du sagt. Hva ligger i det?

– Forutsetningen for å gjøre jobben er menneskeligheten. At man blir beveget, slipper pasientene inn på seg – og at pasientene merker det, er en forutsetning for omsorg. Det betyr at du åpner deg for smerte, sinne, lidelse. Du slipper det inn i ditt eget liv. Dobbeltheten gjør at du må være oppmerksom. Løsningen er ikke å holde avstand, sier Siri Toven.

– Å være feilbarlig er normalt

– Frykten for å gjøre feil er en del av yrket. Hvordan unngå å bli overmannet av den frykten?

– Løft blikket opp fra enkeltindividet. Det er viktig å ha et kollegafellesskap, der det å gjøre feil er noe man snakker om. Det er forebyggende, og det blir tryggere å spørre og søke råd. Det er lettere å få reparert hvis du gjør feil, og lettere å lære, når feil er noe vi snakker om. Da blir ikke det å gjøre feil så personlig. Å være feilbarlig er normalt.

– Hvem skal du snakke med? Kollegaen, lederen, en venn?

– Alle sammen. Det er fint at ledere kan ha en sånn funksjon, og signaliserer at å gjøre feil er normalt. Kollegafellesskapet er en særegen ressurs. Hvis man ikke kan snakke om dette med kolleger, sier jeg obs, obs! Å ha gode venner er uansett beskyttende, men det er uheldig hvis du bare snakker med venner om dette, og ikke med kollegene.

– Noen ledere liker ikke å ta opp vanskelige tema?

– Noen er bare opptatt av å gi ros: «Så flink, så bra.» Da blir hver enkelt gående med sin utilstrekkelighet. Det er en balansegang.

Dårlig samvittighet og grubling? Pass på!

– Hva er tegn på slitasje?

– Mange ting. Det kan være små tegn som ikke i seg selv er tegn på sykdom eller skade. Som mye dårlig samvittighet og grubling. Grubling går ofte ut over nattesøvnen. Det kan føre til at man kompenserer, tar på seg mer. Det blir overinvolvering.

Også privatlivet kan bli preget av dette, påpeker psykologspesialist Siri Toven:

– Mange på kursene våre sier at de ikke orker å treffe folk utenfor jobben. På den ene side er det lov, det kan være fint å gå en tur i skogen helt alene. Men lever du et mer begrenset liv enn du har lyst til, er det et tegn du skal ta alvorlig.

Særlig utsatt i koronatid

Forfatteren har flere eksempler på tegn som roper obs:

– Hvis det skjer endringer i verdensbildet ditt. Du blir pessimistisk, begynner å forvente det verste. Leser verden på en negativ og yrkesskadet måte.

Selv kom Toven i det uføret da hun hadde praksis i studiene:

– Jeg tenkte at alle barn hadde kreft, det var bare ikke oppdaget ennå. Du kan bli veldig preget av andres sorg og ulykke, sier hun.

Også rene traumesymptomer kan oppstå. Helsearbeidere er for eksempel mer utsatt for vold på jobben enn andre.

– Nå i koronaens tid ser vi en økning av posttraumatisk stresslidelse hos helsepersonell som jobber direkte med covid-19-pasienter. Da har det gått veldig langt, poengterer Toven.

En av fire som jobber med koronasyke pasienter har symptomer på posttraumatiske stresslidelser, viser en undersøkelse publisert i mai. Sykepleiere og sosialarbeidere er mest utsatt, skriver NRK.

– Alle kan bli sårbare i perioder

– Hva hvis sykepleieren selv har noe tungt i bagasjen? Som å ha blitt utsatt for overgrep og vold?

– For det første er det fint hvis sykepleieren har fått hjelp for dette. Men slike erfaringer kan gjøre deg sårbar. Da gjelder det å bevare refleksjonsevnen og medfølelsen for deg selv. Ikke dømme deg selv. Det ligger også ressurser i at vi har levd et liv. Ikke tenk umiddelbart at du ikke er egnet til å hjelpe andre, sier Toven.

– Bør man fortelle om sånt til sin leder?

– Det ville være en fordel. Hvis man har en leder man stoler på og som er klok, kan det hjelpe. Det kan dessuten skje noe i livet med oss alle som gjør oss sårbare i perioder. Hvis lederen er medmenneskelig, er det en kjempefordel å fortelle om det.

De to forfatterne er opptatt av å se yrkesutøverne som mennesker:

– Utdanningen tilfører oss noe verdifullt, men tar vi bort menneskeligheten vår, det å ha levd et liv, stiller vi svakere, sier Toven.

– Å benekte sine følelser er uprofesjonelt

– Noen ganger identifiserer man seg ekstra med pasienten. Bør det ringe en bjelle da?

– Ja, det bør det. Men ikke bare som et problem. Jeg tror mange tenker at det er uprofesjonelt. Det tenker ikke jeg. Det er tvert imot uunngåelig. Det er profesjonelt å bli bevisst på det, akseptere sin egen reaksjon, for så å kunne kople det til fag, mer objektivt. Det uprofesjonelle er å benekte sine følelser.

– Hva med tiden som ofte er for knapp? Ikke lett å sette grenser da?

– Det er veldig vanskelig. Det øker jo sårbarheten, fordi man sannsynligvis ikke tar seg tid til de gode ivaretakingsstrategiene. Man løper videre, fra smerte til smerte, uten å legge merke til hvordan man blir påvirket. Dette er klart en risikofaktor, sier hun.

– Moralsk stress er belastning nummer én

– Å ha det så travelt at man føler man ikke får gjort jobben sin, er belastning nummer én. Det kalles moralsk stress. Mange bærer dette på egen rygg, de tar det personlig.

– Men det er ledernes og politikernes ansvar, mener du?

– Ja, det er det. I boken skriver vi hvorfor vi vil begrense bruken av ordet selvivaretakelse, selv om det også er viktig. Vi er opptatt av organisasjonsperspektivet. Ivaretakelse er ikke noe du gjør alene.

– «Er vi ikke betalt for å tåle dette?» er undertittel på boken. Hjelpere må vel tåle mye, det hører med?

– Det er litt både og. De har valgt jobben frivillig. For mange det det beste yrket de kan tenke seg. Men du er ikke betalt for å tåle alt, uten å tenke beskyttelse. Det ville være som å si at bygningsarbeidere er betalt for å stå på arbeidsplassen uten hjelm. Det er bare tåpelig. Du bør vite at du må tåle mye i jobben, men du må ha kompetanse i beskyttelse. Å kunne forvalte seg selv som redskap er en del av det du betales for.

– Pasientene og klientene er redde og sinte, mens hjelperne må være ganske behersket

Siri Tolven trekker frem et av bokens slagord:

• Å ta vare på deg selv eller hverandre, er ikke noe du gjør ved siden av jobben. Det er en del av jobben.

– Er godt nok utført jobb, bra nok?

– I virkelighetens verden bør vi i hvert fall evne å si til oss selv: «Ok, dette var det jeg fikk gjort i dag. Sånn ble det.»

– Hva gjør hjelperen sårbar?

– De konkrete belastningene. Det som kjennetegner hjelperyrkene, er at det er høye jobbkrav og veldig travelt, samtidig som det er lite kontroll. Dessuten er det høye emosjonelle krav. Hjelperne møter mye sterke følelser. Pasientene og klientene er redde, sinte, de gråter, mens hjelperne må være ganske behersket. Slik utgjør pasientene en belastning, og det er det vanskelig å snakke om. Det er jo dette vi har valgt.

– Vanskelig når det er umulig på gjøre det perfekte

– Det er viktig å være flink sykepleier. Enig?

– Ja, enig. Fint å være flink.

– Er «flink-pike-syndromet» ekstra utbredt blant sykepleiere, tror du? Fordeler og ulemper med det?

– Jeg vet ikke om det er så utbredt. Jeg tenker at idealismen, at man brenner, gjør at man blir veldig motivert for å lindre og hjelpe. Man kan legge listen høyt uten at man dermed har noe flinkhetssyndrom. Men det blir vanskelig hvis man jobber i et system der det perfekte blir umulig å få til, fordi det er så travelt.

– Tenk: Kan du jobbe som nå, om ti eller tjue år?

– De nyutdannede kastes ut i det. Har du tre triks for å overleve?

– Tja. De må i hvert fall sette seg inn i hva som er belastninger i yrket, og hva som er faresignaler. Det må være en del av faget.

«Nå trenger jeg å snakke med noen»

– Hvordan kjenne sine begrensninger?

– Vær ærlig om reaksjonene du får. Hvis du ikke fortrenger dem eller skammer deg, men i stedet forsoner deg med dem, er det lettere å bli klar over dine egne grenser. Du kan si: «Dette klarer jeg ikke nå, det blir visst litt tungt.» Eller ganske enkelt: «Nå trenger jeg å snakke med noen.»

– Første bud for å unngå å bli utbrent?

– Da skal vi se på organisasjonen, arbeidsmiljøet og ledelse. Det skal du ikke ta et personlig ansvar for.

Et tegn på at det er lurt å stoppe opp

– Det er ikke lov å bli sint og irritert på jobben. Eller?

– Det er et eksempel på et mulig tabu. Enkelte steder er kulturen slik at negative følelsesuttrykk er tabu. Det betyr at du blir sittende alene med følelsene. Tenk over: Hva er det som ikke er lov her hos oss?

– Men å bli sint på pasienten tar seg ikke ut?

– Kan være at det ikke er så bra, men fremfor å dømme deg selv eller kollegaen, tenk gjennom hva det var som skjedde. Hvorfor mistet sykepleieren det empatiske? Det kan ses som et tegn på at det er lurt å stoppe opp. Det er profesjonelt. Ikke det å bli sint, men å erkjenne det og bearbeide det.

Ikke slik: «Du er leder, så du skal tåle alt»

– Ledere skal også ivaretas. Hvem skal gjøre det?

– For det første lederens leder. Som forhåpentlig ikke har holdningen: «Du er leder, så du skal tåle alt, du kan ikke få slike reaksjoner.»

Toven snur på det:

– Selv om det er lederens formelle ansvar å ivareta ansatte, er det lov for ansatte å hjelpe lederen sin også. Gjøre lederen god. Det er fint å ta vare på lederen sin. Det er vinn-vinn.

Også lederen kan være offer for sin idealisme, påpeker hun: «Jeg er sjef og kan ikke ha normal arbeidstid, jeg må jobbe lørdag og søndag.»

– Det er et rotteres for mange ledere.

– Særlig i koronatid?

– Ja, helt vanvittig, det er ingen grenser.

– At yrket er meningsfylt er ikke nok

– Mange slutter som sykepleier. Men flere blir. Hvorfor blir de?

– Jeg håper og tror det er fordi de har et meningsfylt og givende yrke. Og det er viktig å snakke om. De møter så mange fine folk, både pasienter og kolleger. Det er masse å bli motivert av. Men det meningsfulle er ikke nok, yrket må også ha ivaretakende praksis.

– Det er profesjonelt å be lederen om støtte og hjelp. Men ikke alle ledere inviterer til det?

– Ikke alle er like gode i den delen av lederjobben, som er å møte de ansatte som mennesker. De kan tenke ubevisst at ansatte som får sterke reaksjoner på jobb, får det av personlige grunner, at det ikke er normalt. Da blir det terskelen høy for å be lederen om hjelp.

– Hvis du har en sånn leder da?

– Vær klar over at da er du i en mer sårbar situasjon. Vær bevisst på hva du ikke får. Det er ikke bare å bytte til ny jobb, heller. Bruk kolleger mer. Tillitsvalgt, verneombud.

Strever med å takle overgang fra jobb til hjem

Siri Toven tror mange baler med forholdet mellom jobben og privatlivet:

– De har dårlig samvittighet over at jobben preger dem hjemme, selv om de ikke vil. De føler seg slitne, tåler ikke grinete unger. Det hjelper lite så si: «Ikke ta jobben med deg hjem!»

Hun anbefaler heller å lage en bevisst strategi:

– Ha en plan for å klare overgangen fra jobb til hjem. Aksepter at jobben gjør noe med deg. Si til familien. «I dag har jeg vært gjennom en tøff situasjon. Jeg trenger tjue minutter for å finne igjen meg selv.» Det er bedre enn å late som.

Flere lager seg ritualer for å takle overgangen, forteller Toven:

– Noen synger i bilen på vei hjem. Noen går inn i en ny modus når de kjører forbi akkurat det treet. For noen skjer det idet de lukker døren på jobb: «Nå har jeg gjort så godt jeg kan.»

Så er det nettene, når man er så vergeløs:

– Klokken to om natten kommer ofte tankene som en ulveflokk. Først en. Så en til. «Jeg skulle ha, jeg burde jo.» Det er skyldfølelsen. Si til deg selv: «Dette trenger jeg ikke tenke på nå.»

Råd til den nye, den erfarne og sjefen

– Har du et godt tips til henholdsvis den nyutdannede, den garvede og lederen?

Siri Toven tenker seg litt om. Her er hennes komprimerte råd:

Til den nyutdannede:

• Tenk på deg selv som normal, og søk kunnskap om yrkets risikofaktor.

Til den garvede:

• Du trenger støtte og ivaretakelse livet ut. Tenk at du skal vare og at du skal like den yrkesutøveren du blir.

Til lederen:

• Vær oppmerksom på at du er en kulturbærer. En leder som tar vare på seg selv, statuerer et viktig eksempel.