fbpx Vil ta vare på hjelperne : – Du er ikke betalt for å tåle alt Hopp til hovedinnhold

Vil ta vare på hjelperne : – Du er ikke betalt for å tåle alt

Siri Toven, psykologspesialist og forfatter
HJELP TIL HJELPERE: – Å ta vare på deg selv eller hverandre, er en del av jobben, mener Siri Tove. Hun  har skrevet bok om hvorfor det er viktig å ta vare på dem som har som yrke å ta vare på andre. Foto: Privat

– Nyutdannede sykepleiere kan undervurdere hvor vanskelig jobben er, og hva som er normale reaksjoner i et tøft yrke, sier psykologspesialist Siri Toven.

Å hjelpe andre er meningsfylt. Men også slitsomt. Hvem skal egentlig hjelpe hjelperen når det røyner på?

Siri Toven har skrevet boken «Ivaretakelse av hjelpere» sammen med Marie Haavik. Begge er psykologspesialister.

Boken handler om hvorfor det er viktig å ta vare på dem som har som yrke å ta vare på andre.

– De fleste sykepleiere har valgt yrket fordi de vil hjelpe mennesker. Hva er ulempen med det motivet?

– For noen kan det stå litt i veien for å tenke gjennom hvilke belastninger du også utsetter deg for. Idealisme er viktig, men den bør ikke gjøre det til et tabu å snakke om belastningene i hjelperyrkene, sier Siri Toven.

Sjekk Tovens tre triks for nyutdannede lenger nede i saken

Siri Toven
  • Psykologspesialist på Oslo universitetssykehus.
  • Har mange års erfaring fra psykisk helsevern for barn og unge.
  • Behandler ungdom med selvskadings- og selvmordsatferd.
  • Holder kurs om ivaretakelse av hjelpere.

– Nyutdannede kan undervurdere hvor vanskelig jobben er

– Hvorfor trenger sykepleieren ivaretakelse?

– Av to grunner: Fordi arbeidstakeren selv ikke skal bli syk eller skadet av belastninger på arbeidsplassen. Og av hensyn til pasienten. Å bli tatt vare på er en form for kvalitetssikring, så arbeidstakeren er i form til å gjøre jobben sin, sier Toven.

Nå i juni uteksamineres rundt fire tusen sykepleiere. De skal stå på egne bein for første gang.

– Hva skal særlig nyutdannede passe seg for?

– De må være oppmerksomme på at de kan undervurdere hvor vanskelig jobben faktisk er, og hva som er normale reaksjoner i et tøft yrke. De kan fort tenke at «dette handler om meg, det er jeg som må strekke meg enda mer», i stedet for «dette er en tøff jobb, å bli sliten er normalt». De privatiserer reaksjonene sine, sier hun.

I psykologien kalles dette feilattribusjon.

Attribusjon

Beskriver hvordan personer årsaksforklarer handlinger og sosiale hendelser. Attribusjoner gjøres ofte til noe personlig («Per fikk A på eksamen fordi han er så glup») eller noe i situasjonen («Per strøk til eksamen fordi oppgavene var så vanskelige»).

Ofte feiltolker vi når vi attribuerer. Det er for eksempel vanlig å fremheve personfaktorer fremfor situasjonsfaktorer i forklaring av atferd.

Kilde: Store norske leksikon

– Erfarne kan bli kynisk

– Inntrykkene er ekstra sterke når man er ny i yrket. På godt og vondt?

– Ja, absolutt på godt og vondt. Nyutdannede med ferske blikk og høy motivasjon er en gave for mange pasienter. Som erfaren er det fare for å bli mer kynisk.

Nyansatte bør settes pris på som en ressurs, mener Toven.

– Men de må også forstå at de kan få en del reaksjoner og høre historier de ikke har forberedt seg på hundre prosent.

– Sykepleiere kan ikke distansere seg fra pasientens smerte. Hvor går grensen for involvering?

– Det er viktig å bevare refleksjonsevnen. Tenke fag, kople seg til kunnskap. Men også kople til seg selv: Hva gjør dette med meg? Har jeg kontroll på følelsene? Poenget er ikke å begrense empatien, men bevare triangelet: Empati, kunnskap og kontakt meg seg selv.

– Det beste i deg, gjør deg også sårbar, har du sagt. Hva ligger i det?

– Forutsetningen for å gjøre jobben er menneskeligheten. At man blir beveget, slipper pasientene inn på seg – og at pasientene merker det, er en forutsetning for omsorg. Det betyr at du åpner deg for smerte, sinne, lidelse. Du slipper det inn i ditt eget liv. Dobbeltheten gjør at du må være oppmerksom. Løsningen er ikke å holde avstand, sier Siri Toven.

– Å være feilbarlig er normalt

– Frykten for å gjøre feil er en del av yrket. Hvordan unngå å bli overmannet av den frykten?

– Løft blikket opp fra enkeltindividet. Det er viktig å ha et kollegafellesskap, der det å gjøre feil er noe man snakker om. Det er forebyggende, og det blir tryggere å spørre og søke råd. Det er lettere å få reparert hvis du gjør feil, og lettere å lære, når feil er noe vi snakker om. Da blir ikke det å gjøre feil så personlig. Å være feilbarlig er normalt.

– Hvem skal du snakke med? Kollegaen, lederen, en venn?

– Alle sammen. Det er fint at ledere kan ha en sånn funksjon, og signaliserer at å gjøre feil er normalt. Kollegafellesskapet er en særegen ressurs. Hvis man ikke kan snakke om dette med kolleger, sier jeg obs, obs! Å ha gode venner er uansett beskyttende, men det er uheldig hvis du bare snakker med venner om dette, og ikke med kollegene.

– Noen ledere liker ikke å ta opp vanskelige tema?

– Noen er bare opptatt av å gi ros: «Så flink, så bra.» Da blir hver enkelt gående med sin utilstrekkelighet. Det er en balansegang.

Dårlig samvittighet og grubling? Pass på!

– Hva er tegn på slitasje?

– Mange ting. Det kan være små tegn som ikke i seg selv er tegn på sykdom eller skade. Som mye dårlig samvittighet og grubling. Grubling går ofte ut over nattesøvnen. Det kan føre til at man kompenserer, tar på seg mer. Det blir overinvolvering.

Også privatlivet kan bli preget av dette, påpeker psykologspesialist Siri Toven:

– Mange på kursene våre sier at de ikke orker å treffe folk utenfor jobben. På den ene side er det lov, det kan være fint å gå en tur i skogen helt alene. Men lever du et mer begrenset liv enn du har lyst til, er det et tegn du skal ta alvorlig.

Særlig utsatt i koronatid

Forfatteren har flere eksempler på tegn som roper obs:

– Hvis det skjer endringer i verdensbildet ditt. Du blir pessimistisk, begynner å forvente det verste. Leser verden på en negativ og yrkesskadet måte.

Selv kom Toven i det uføret da hun hadde praksis i studiene:

– Jeg tenkte at alle barn hadde kreft, det var bare ikke oppdaget ennå. Du kan bli veldig preget av andres sorg og ulykke, sier hun.

Også rene traumesymptomer kan oppstå. Helsearbeidere er for eksempel mer utsatt for vold på jobben enn andre.

– Nå i koronaens tid ser vi en økning av posttraumatisk stresslidelse hos helsepersonell som jobber direkte med covid-19-pasienter. Da har det gått veldig langt, poengterer Toven.

En av fire som jobber med koronasyke pasienter har symptomer på posttraumatiske stresslidelser, viser en undersøkelse publisert i mai. Sykepleiere og sosialarbeidere er mest utsatt, skriver NRK.

– Alle kan bli sårbare i perioder

– Hva hvis sykepleieren selv har noe tungt i bagasjen? Som å ha blitt utsatt for overgrep og vold?

– For det første er det fint hvis sykepleieren har fått hjelp for dette. Men slike erfaringer kan gjøre deg sårbar. Da gjelder det å bevare refleksjonsevnen og medfølelsen for deg selv. Ikke dømme deg selv. Det ligger også ressurser i at vi har levd et liv. Ikke tenk umiddelbart at du ikke er egnet til å hjelpe andre, sier Toven.

– Bør man fortelle om sånt til sin leder?

– Det ville være en fordel. Hvis man har en leder man stoler på og som er klok, kan det hjelpe. Det kan dessuten skje noe i livet med oss alle som gjør oss sårbare i perioder. Hvis lederen er medmenneskelig, er det en kjempefordel å fortelle om det.

De to forfatterne er opptatt av å se yrkesutøverne som mennesker:

– Utdanningen tilfører oss noe verdifullt, men tar vi bort menneskeligheten vår, det å ha levd et liv, stiller vi svakere, sier Toven.

– Å benekte sine følelser er uprofesjonelt

– Noen ganger identifiserer man seg ekstra med pasienten. Bør det ringe en bjelle da?

– Ja, det bør det. Men ikke bare som et problem. Jeg tror mange tenker at det er uprofesjonelt. Det tenker ikke jeg. Det er tvert imot uunngåelig. Det er profesjonelt å bli bevisst på det, akseptere sin egen reaksjon, for så å kunne kople det til fag, mer objektivt. Det uprofesjonelle er å benekte sine følelser.

– Hva med tiden som ofte er for knapp? Ikke lett å sette grenser da?

– Det er veldig vanskelig. Det øker jo sårbarheten, fordi man sannsynligvis ikke tar seg tid til de gode ivaretakingsstrategiene. Man løper videre, fra smerte til smerte, uten å legge merke til hvordan man blir påvirket. Dette er klart en risikofaktor, sier hun.

– Moralsk stress er belastning nummer én

– Å ha det så travelt at man føler man ikke får gjort jobben sin, er belastning nummer én. Det kalles moralsk stress. Mange bærer dette på egen rygg, de tar det personlig.

– Men det er ledernes og politikernes ansvar, mener du?

– Ja, det er det. I boken skriver vi hvorfor vi vil begrense bruken av ordet selvivaretakelse, selv om det også er viktig. Vi er opptatt av organisasjonsperspektivet. Ivaretakelse er ikke noe du gjør alene.

– «Er vi ikke betalt for å tåle dette?» er undertittel på boken. Hjelpere må vel tåle mye, det hører med?

– Det er litt både og. De har valgt jobben frivillig. For mange det det beste yrket de kan tenke seg. Men du er ikke betalt for å tåle alt, uten å tenke beskyttelse. Det ville være som å si at bygningsarbeidere er betalt for å stå på arbeidsplassen uten hjelm. Det er bare tåpelig. Du bør vite at du må tåle mye i jobben, men du må ha kompetanse i beskyttelse. Å kunne forvalte seg selv som redskap er en del av det du betales for.

– Pasientene og klientene er redde og sinte, mens hjelperne må være ganske behersket

Siri Tolven trekker frem et av bokens slagord:

  • Å ta vare på deg selv eller hverandre, er ikke noe du gjør ved siden av jobben. Det er en del av jobben.

– Er godt nok utført jobb, bra nok?

– I virkelighetens verden bør vi i hvert fall evne å si til oss selv: «Ok, dette var det jeg fikk gjort i dag. Sånn ble det.»

– Hva gjør hjelperen sårbar?

– De konkrete belastningene. Det som kjennetegner hjelperyrkene, er at det er høye jobbkrav og veldig travelt, samtidig som det er lite kontroll. Dessuten er det høye emosjonelle krav. Hjelperne møter mye sterke følelser. Pasientene og klientene er redde, sinte, de gråter, mens hjelperne må være ganske behersket. Slik utgjør pasientene en belastning, og det er det vanskelig å snakke om. Det er jo dette vi har valgt.

– Vanskelig når det er umulig på gjøre det perfekte

– Det er viktig å være flink sykepleier. Enig?

– Ja, enig. Fint å være flink.

– Er «flink-pike-syndromet» ekstra utbredt blant sykepleiere, tror du? Fordeler og ulemper med det?

– Jeg vet ikke om det er så utbredt. Jeg tenker at idealismen, at man brenner, gjør at man blir veldig motivert for å lindre og hjelpe. Man kan legge listen høyt uten at man dermed har noe flinkhetssyndrom. Men det blir vanskelig hvis man jobber i et system der det perfekte blir umulig å få til, fordi det er så travelt.

– Tenk: Kan du jobbe som nå, om ti eller tjue år?

– De nyutdannede kastes ut i det. Har du tre triks for å overleve?

– Tja. De må i hvert fall sette seg inn i hva som er belastninger i yrket, og hva som er faresignaler. Det må være en del av faget.

Tovens tre triks for nyutdannede sykepleiere:
  • Det som gjelder pasienten, gjelder også for deg. Bruk kunnskapen på deg selv: Når du er presset og utsatt for lidelse, hva trenger du da?
  • Kjenn etter hva slags arbeidsmiljø du er i. Vær obs på hvilke tabuer det ikke snakkes om, som det å gjøre feil. Du kan risikere å sitte alene med for store ting. Prøv heller å sprenge tabuer på arbeidsplassen.
  • Tenk at du skal vare lenge. Kan du jobbe som du gjør nå, om ti eller tjue år?

«Nå trenger jeg å snakke med noen»

– Hvordan kjenne sine begrensninger?

– Vær ærlig om reaksjonene du får. Hvis du ikke fortrenger dem eller skammer deg, men i stedet forsoner deg med dem, er det lettere å bli klar over dine egne grenser. Du kan si: «Dette klarer jeg ikke nå, det blir visst litt tungt.» Eller ganske enkelt: «Nå trenger jeg å snakke med noen.»

– Første bud for å unngå å bli utbrent?

– Da skal vi se på organisasjonen, arbeidsmiljøet og ledelse. Det skal du ikke ta et personlig ansvar for.

Et tegn på at det er lurt å stoppe opp

– Det er ikke lov å bli sint og irritert på jobben. Eller?

– Det er et eksempel på et mulig tabu. Enkelte steder er kulturen slik at negative følelsesuttrykk er tabu. Det betyr at du blir sittende alene med følelsene. Tenk over: Hva er det som ikke er lov her hos oss?

– Men å bli sint på pasienten tar seg ikke ut?

– Kan være at det ikke er så bra, men fremfor å dømme deg selv eller kollegaen, tenk gjennom hva det var som skjedde. Hvorfor mistet sykepleieren det empatiske? Det kan ses som et tegn på at det er lurt å stoppe opp. Det er profesjonelt. Ikke det å bli sint, men å erkjenne det og bearbeide det.

Ikke slik: «Du er leder, så du skal tåle alt»

– Ledere skal også ivaretas. Hvem skal gjøre det?

– For det første lederens leder. Som forhåpentlig ikke har holdningen: «Du er leder, så du skal tåle alt, du kan ikke få slike reaksjoner.»

Toven snur på det:

– Selv om det er lederens formelle ansvar å ivareta ansatte, er det lov for ansatte å hjelpe lederen sin også. Gjøre lederen god. Det er fint å ta vare på lederen sin. Det er vinn-vinn.

Også lederen kan være offer for sin idealisme, påpeker hun: «Jeg er sjef og kan ikke ha normal arbeidstid, jeg må jobbe lørdag og søndag.»

– Det er et rotteres for mange ledere.

– Særlig i koronatid?

– Ja, helt vanvittig, det er ingen grenser.

– At yrket er meningsfylt er ikke nok

– Mange slutter som sykepleier. Men flere blir. Hvorfor blir de?

– Jeg håper og tror det er fordi de har et meningsfylt og givende yrke. Og det er viktig å snakke om. De møter så mange fine folk, både pasienter og kolleger. Det er masse å bli motivert av. Men det meningsfulle er ikke nok, yrket må også ha ivaretakende praksis.

– Det er profesjonelt å be lederen om støtte og hjelp. Men ikke alle ledere inviterer til det?

– Ikke alle er like gode i den delen av lederjobben, som er å møte de ansatte som mennesker. De kan tenke ubevisst at ansatte som får sterke reaksjoner på jobb, får det av personlige grunner, at det ikke er normalt. Da blir det terskelen høy for å be lederen om hjelp.

– Hvis du har en sånn leder da?

– Vær klar over at da er du i en mer sårbar situasjon. Vær bevisst på hva du ikke får. Det er ikke bare å bytte til ny jobb, heller. Bruk kolleger mer. Tillitsvalgt, verneombud.

Strever med å takle overgang fra jobb til hjem

Siri Toven tror mange baler med forholdet mellom jobben og privatlivet:

– De har dårlig samvittighet over at jobben preger dem hjemme, selv om de ikke vil. De føler seg slitne, tåler ikke grinete unger. Det hjelper lite så si: «Ikke ta jobben med deg hjem!»

Hun anbefaler heller å lage en bevisst strategi:

– Ha en plan for å klare overgangen fra jobb til hjem. Aksepter at jobben gjør noe med deg. Si til familien. «I dag har jeg vært gjennom en tøff situasjon. Jeg trenger tjue minutter for å finne igjen meg selv.» Det er bedre enn å late som.

Flere lager seg ritualer for å takle overgangen, forteller Toven:

– Noen synger i bilen på vei hjem. Noen går inn i en ny modus når de kjører forbi akkurat det treet. For noen skjer det idet de lukker døren på jobb: «Nå har jeg gjort så godt jeg kan.»

Så er det nettene, når man er så vergeløs:

– Klokken to om natten kommer ofte tankene som en ulveflokk. Først en. Så en til. «Jeg skulle ha, jeg burde jo.» Det er skyldfølelsen. Si til deg selv: «Dette trenger jeg ikke tenke på nå.»

Råd til den nye, den erfarne og sjefen

– Har du et godt tips til henholdsvis den nyutdannede, den garvede og lederen?

Siri Toven tenker seg litt om. Her er hennes komprimerte råd:

Til den nyutdannede:

  • Tenk på deg selv som normal, og søk kunnskap om yrkets risikofaktor.

Til den garvede:

  • Du trenger støtte og ivaretakelse livet ut. Tenk at du skal vare og at du skal like den yrkesutøveren du blir.

Til lederen:

  • Vær oppmerksom på at du er en kulturbærer. En leder som tar vare på seg selv, statuerer et viktig eksempel.
Les også:

Intensivsykepleier Anna ble knust av skyldfølelse da et barn døde

Bildet viser Anna i skogen alene
ANONYM: «Anna» er anonym fordi hun ikke vil brette ut sin smerte offentlig i Sykepleien. Hun vil heller ikke at kolleger skal føle skyld eller at pårørende skal kjenne igjen historien. Foto: Eivor Hofstad

Nyutdannede Anna hørte på mer erfarne kolleger i stedet for sin egen magefølelse. Da ettåringen hun hadde ansvaret for døde, tok hun på seg all skyld og snakket ikke med noen om det.

Det er over 30 år siden det skjedde. «Anna» har akkurat vært på visekonsert med mannen og sine tre barn på ti, ni og seks år. Hun går tredelt turnus og skal ha nattevakt sammen med to andre sykepleiere på intensivavdelingen.

Idet hun kommer inn dørene, hører hun noen høye, tynne, gjentatte babyskrik. Hun tenker med én gang:

– Hm, er det dette som er «hjerneskrik»?

Det er bare seks måneder siden Anna ble ferdig utdannet sykepleier og fikk jobb på dette sykehuset et sted på Sør-Østlandet. På studiet slukte hun alt av pensum, også avsnittet som beskriver de høyfrekvente skrikene hos små barn med høyt hjernetrykk, noe som kan oppstå etter skade eller ved sykdom.

Les mer: Tre av ti sykepleiere frykter ukentlig å gjøre feil som skader pasienten

Falt ut av barnestolen

Anna får ansvaret for den ett år gamle jenta med de høye skrikene. Jenta har kommet inn tre–fire timer tidligere for observasjon, fordi hun hadde falt ut av barnestolen og kastet opp.

– På rapporten sa de at oppkastingen sikkert skyldtes at hun var sulten eller noe slikt. Jeg husker at jeg tenkte at det tror jeg ikke noe på, jeg tror hun har slått seg i hodet, forteller Anna.

Intensivsykepleieren ble pensjonist i 2017 og møter Sykepleien hjemme i huset sitt. Hun har sendt mannen sin ut så vi kan snakke uforstyrret. Han vet ikke hva intervjuet skal handle om. Denne historien har hun aldri fortalt ham.

Skop hadde de ikke. Det var ikke vanlig den gangen, disse tre elektrodene som festes på pasienten og sørger for hjerteovervåkning.

Men heller ikke pulsen eller blodtrykket er målt på barnet da Anna tar over denne kvelden. Hun finner i hvert fall ingen ting i journalen.

64 i puls

Etter rapporten går hun bort til barnet. Det brekker seg litt. Ynker seg. Ingen unormale bevegelser, men veldig blek. Helt kritthvit. Anna tar pulsen på barnet. Den er 64.

– Det er ekstremt lavt for et lite barn. Jeg var ikke klar over det den gangen, men det er nesten stans på en ettåring. Normalpuls er godt over 100. Barnet skrek og var stresset da jeg tok pulsen, så det er godt mulig den var enda lavere.

Men Anna skjønner den er lav, så hun sier ifra. Ja, hun er jo kvalm og så videre, sier de to andre nattevaktene.

De er yngre enn Anna, men har to års erfaring på intensiven. Anna er novisen på laget, så hun hører på dem og bestemmer seg for å se det an.

Terskel å vekke lege

Hun vaker litt rundt på avdelingen, siden hun bare har denne pasienten. Så tar hun pulsen igjen. 68. Kollegene avdramatiserer det nok en gang.

Anna forsøker å sjekke pupillene, men barnet vrir seg unna, så hun får ikke gjort det. Hun spør kollegene om de ikke skal kontakte noen, men de synes ikke det.

– Den gangen var det ikke lege på intensiven om natta. Legen hadde vakt hjemmefra og måtte ringes til og vekkes opp av senga. Det var jo også en terskel, sier Anna.

Vil ta blodtrykket

Hun er ubekvem med situasjonen. Tar pulsen igjen. 64. Så spør hun moren: Har du sånn ordentlig god kontakt med henne nå? Nei, hun synes egentlig ikke hun har det.

Der og da bestemmer Anna seg for å ringe etter barnelegen.

Hun vil først bare ta blodtrykket for å ha noen håndfaste tall å legge frem i telefonen. Hun går for å finne en mansjett som er passe liten for et barn. Da hun kommer tilbake, er barnet gått i koma, så hun får aldri tatt det blodtrykket.

Brekningene var symptomer på høyt hjernetrykk på grunn av en blødning i hjernehinnene etter fallet, akkurat som Anna hadde mistenkt. Hun går av vakt og er knust av skyldfølelse over at hun ikke lyttet til magefølelsen og slo alarm før.

La all skyld på seg selv

Etter en søvnløs natt har Anna fri dagen etter. Da går hun hvileløst rundt i huset, mens hjernen kverner. Når hun kommer på jobb igjen påfølgende dag, får jenta respiratorbehandling. Noen dager senere er jenta død.

– At jeg ikke ringte etter rapporten, med en eneste gang! Slo alarm! Kanskje kunne hun vært reddet.

Dette var mantraet Anna sa til seg selv om og om igjen. Men ingen andre klandret henne. Tvert imot fikk hun skryt for å ha handlet som hun gjorde.

– Jeg la all skyld på meg selv. Skyldfølelsen var så enorm, og følelsen av at det kun var mitt ansvar, den var helt ekstrem. Og den sorgen jeg påførte de folkene, det var helt grusomt.

Bildet viser hånda til Anna
MANNEN VET IKKE: Anna har tatt taushetsplikten så alvorlig at hun ikke engang snakket med mannen sin om hendelsen. Han vet fremdeles ingenting, over 30 år senere. Foto: Eivor Hofstad

– Ville ikke skjedd i dag

Etterpå har hun hørt leger forklare at hjerneblødning kan gå veldig fort. Kanskje var det allerede gått for langt da hun overtok ansvaret på nattevakten. Det vil hun aldri få vite.

– I dag ville dette ikke skjedd. Jenta hadde kanskje blitt reddet. Nå er det alltid lege til stede på intensiven, og sykehusene har fått bedre teknologisk utstyr som måler både puls og blodtrykk kontinuerlig, fra pasienten kommer inn, sier Anna.

Likevel er historien aktuell for dagens sykepleiere, mener Terje Mesel:

– Det som derimot kunne skjedd i dag, er den manglende oppfølgingen av hendelsen fra ledelsen og kollegiets side, sier han.

Mesel er teolog med doktorgrad fra det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo, professor ved Universitetet i Agder samt forsker og etisk rådgiver ved Sørlandet sykehus, ABUP.

– Skiller ikke mellom ansvar og skyld

­– Helsepersonell klarer ofte ikke å skille mellom ansvar og skyld. Dette er to helt forskjellige begreper, sier Mesel og forklarer:

– Selv om du har ansvaret for en pasient som dør uventet, betyr det ikke nødvendigvis at du er å klandre for dødsfallet. Å ta ansvar er blant annet å være villig til å stå frem og informere og forklare pasienten eller pårørende om hva som er skjedd og hvorfor du handlet som du gjorde.

Second victim

Feilforskningen har etablert begrepet «second victim», noe vi ikke har et norsk begrep for. Det brukes ofte i sammenheng med ikke-intenderte feil eller uheldige hendelser, for å beskrive at belastningen ikke bare er stor for pasienten, men også for behandleren. Begrepet brukes gjerne for å beskrive helsearbeiderens opplevelse av å være personlig ansvarlig for det som skjedde. Ofte i kombinasjon med skyld- og skamfølelse, tap av tro på egen faglighet, og noen ganger også faglig isolasjon. Oftest er det knyttet til egne handlinger eller mangel på sådanne, men ikke nødvendigvis.

Begrepet har skapt mye internasjonal debatt, fordi mange mener at å gjøre helsepersonell til ofre ikke gagner saken.

Kilde: Terje Mesel

Han mener at tilliten fra pasienten til helsevesenet ikke ødelegges av at vi gjør feil, men av at vi ikke tar ansvar.

I 2014 skrev han boken «Når noe går galt, fortellinger om skam, skyld og ansvar i helsetjenesten». Den er basert på 23 intervjuer med helsepersonell som har opplevd at noe har gått galt. Blant fortellingene er også Annas historie.

– Det er bare et par av de 23 personene jeg intervjuet hvor jeg mener helsearbeideren har begått en tydelig feil. Resten har pålagt seg selv skyld og kanskje også skam. De blander begrepene ansvar og skyld.

Mesel hevder at når noe går galt, trenger de som har opplevd hendelsen, hjelp til å rydde i begrepene. Både fra lederen sin og kollegiet.

– Det fikk ikke Anna. I min studie er det snarere regelen enn unntaket at ledelsen er fraværende når slike ting skjer, sier han.

Bildet viser Terje Mesel
SNAKK OM DET: – Ikke en eneste av mine informanter etterlyste taushet, sier Terje Mesel. Han har intervjuet 23 helsepersonell som har opplevd at noe gikk galt i pasientsituasjonen. Det typiske var fravær av ledelse og taushet fra kolleger. Foto: Eivor Hofstad

Snakket ikke med noen

Verken avdelingsleder eller kollegene gikk gjennom hendelsen med Anna.

– Saken ble nok tatt opp på lederplan, men jeg ble ikke tilbudt noe oppklaringsmøte og ba heller ikke om noe. Det falt meg ikke inn at opplevelsen min av skyld ville bli mindre av å snakke med noen, sier hun.

Avdelingslederen berømmet Anna da hun kom på jobb etterpå: «Å, så godt at det var deg som hadde barnet, for det var så bra dokumentert».

– Hun tenkte nok ikke på at jeg følte skyld. Hun syntes sikkert hun gjorde jobben sin ved å skryte av meg. Jeg må tilgi henne for det.

– Snakket du med noen andre om det, da?

– Nei.

– Ikke med mannen din heller?

– Nei, jeg har jo taushetsplikt, og han kjente alle der vi bodde, så han ville skjønt hvem det dreide seg om.

– Fikk han ikke vite det da du ble intervjuet for boka som kom i 2014, heller?

– Nei. 13 år etter hendelsen forsøkte jeg å ta det opp med en kirurg. Jeg sa det sånn litt lettvint, at jeg lurte på om jeg hadde noen skyld i hendelsen, og han sa han skulle hente ut journalen fra morsarkivet og så skulle vi snakke om det. Jeg hørte aldri noe mer fra ham om det.

For 14 års tid siden snakket hun om hendelsen med en hun kan snakke greit med. Det er alt.

Moralske skylleromstribunaler

Halvparten av de 23 Terje Mesel intervjuet var sykepleiere.

– De beskrev noe jeg vil kalle moralske skylleromstribunaler: De får et klapp på skuldra av kollegaen som sier «det kunne like gjerne vært meg», og så går de videre. Det gir en kortvarig trøst for den som får grine på skuldra, men er langt fra nok. Det blir bare en slags moralsk anestesi.

– Hvordan gjøres en god debrif?

– Jeg unngår helst det ordet. Debrif slik jeg har opplevd det, har litt krise- og katastrofepreg, og kan ofte være vanskelig å organisere. Men det trenger ikke være så komplisert. Man må bare gjøre en grundig gjennomgang av hendelsen. Man må finne ut hva som skjedde, avklare ansvaret og få læring og mestring ut av det. Og man må forstå de handlingsvalgene man hadde da hendelsen skjedde, ikke i forhold til det man vet i etterpåklokskapens lys. Det er en jobb for lederen og kollegiet, ikke for individet alene.

Mesel anbefaler ikke at personen det gjelder blir sendt rett ut i sykemelding. I stedet bør den få et signal om at hendelsen er fanget opp.

– Så kan det hende den trenger en dag eller to, men etter det, bør samtalen komme. Personen må også få et signal om at det blir en oppfølging senere.

Dette kan du gjøre når noe går galt:

Lederen:

  • Vær synlig.
  • Vis at feil og uheldige hendelser tilhører avdelingen og profesjonen.
  • Sørg for at den som har opplevd hendelsen, får en grundig, saklig og kritisk gjennomgang av det som har skjedd, men det er ikke sikkert at lederen skal være den som gjør det. Det kan like gjerne være en kollega som får det ansvaret.
  • Den som er ansvarlig for pasienten, bør også få anledning til å møte pasienten eller pårørende etterpå. Det handler også om å vise at man tar ansvar, å gi informasjon og forklare hvorfor man handlet som man gjorde.

Kollegaen:

  • Definer feil og uheldige hendelser som en del av det profesjonelle arbeidet.
  • Å håndtere det som et kollegium vil si at du løper til og ikke fra når noe går galt. Slik forhindrer du at kollegaen blir stående alene med sitt ansvar og sine følelser av skam og skyld.
  • Mange tror det hjelper å reagere med taushet, men da bidrar du til å sementere skam- og skyldfølelse.

Den som har opplevd hendelsen:

  • Vær åpen. Ikke dytt hendelsen under teppet.
  • Be om hjelp til å få en saklig gjennomgang og støtte hvis ikke det tilbys.
  • Husk at det ligger en kolossal læringseffekt i å dele.
  • Husk at å ha ansvar betyr ikke at du er å klandre for det som skjedde.

Kilde: Terje Mesel

– Helsevesenet er en risikosone

Mesel mener helsevesenet ikke har tatt inn over seg at det opererer i en risikosone.

– Helsepersonell må lære av andre yrker hvor man har større erkjennelse av at arbeidet kan være farlig. I politiet og forsvaret er de for eksempel mye flinkere til å anerkjenne risikosonene i arbeidet. Men helsevesenet som befatter seg med liv og død, er kanskje det farligste stedet av alle.

Mesel skulle ønske at lederne forteller alle nyansatte hva det vil si å være flink på denne avdelingen. For eksempel: «Her snakker vi om feilene og deler for å lære av dem».

Vi kan handle med den aller beste intensjon og den aller beste faglighet, og likevel få det verst tenkelige resultatet.

Terje Mesel

– Vi må bare innse at feil og uheldige hendelser er noe vi ikke kan unngå i helsevesenet. Man kan ikke definere seg ut av det eller lage flytskjemaer vekk fra det, sier Mesel og fortsetter:

– For det første er det mennesker som gir hjelp, og det er menneskelig å feile. Dessuten er helsehjelp ingen eksakt vitenskap. Vi bygger på klinisk erfaring, på statistikk og risikoanalyser. Likevel kan ting oppstå som vi slett ikke kunne forvente. Vi kan handle med den aller beste intensjon og den aller beste faglighet og likevel få det verst tenkelige resultatet. Vi har ikke full kontroll.

– Det høres ikke akkurat beroligende eller faglig forsvarlig ut?

– Det er all grunn til å være beroliget. Dette har ikke noe med faglig forsvarlighet å gjøre. Det handler om at det er en iboende feilbarlighet i medisin, i det å gi helsehjelp. Det er noe både helsepersonell og pasienter må ta høyde for og akseptere.

Spilte skuespill

De første årene etter at den lille jenta døde ble ekstremt slitsomme for Anna. Hun følte hun måtte oppføre seg «vanlig» hjemme for sønnenes og mannens skyld. Hun mener selv at familien ikke merket noe da det sto på som verst.

– Jeg tenkte på det hvert sekund. Det var det første jeg tenkte på når jeg våknet og det siste jeg tenkte på når jeg la meg. Jeg levde på en måte i to verdener hvor jeg lot som ingenting og var den vanlige, samtidig som jeg hadde med meg de sorgfulle tankene om det som hadde skjedd.

Hun sov dårlig.

– Men jeg gledet meg hver gang jeg skulle legge meg og bare være i én verden, selv om det var den sorgfulle. Det var avslappende, for da slapp jeg å spille skuespill.

– Hvor lenge hadde du det slik?

– I flere år. Det var veldig tungt.

Vurderte selvmord som uaktuelt

I boken står det også at Anna hadde selvdestruktive tanker knyttet til selvmord.

– Jeg vurderte det som uaktuelt, fordi jeg hadde de tre barna mine, sier hun.

 Derfor plasserte hun heller smerten sin som en straff hun måtte leve med for det hun hadde gjort.

– Hvordan kunne det gått med deg hvis du ikke hadde hatt barna å ta hensyn til?

– Det er ikke godt å si, men jeg tror jeg hadde stått i det. Selvmord føles fjernt for meg.

I en undersøkelse Sykepleien nylig fikk utført, svarer 200 sykepleiere at de har vært involvert i en uheldig hendelse som har ført til skade eller død. To av disse oppgir at de har hatt selvmordstanker.

 Av de 23 intervjuobjektene til Terje Mesel er det flere som oppgir å ha vurdert selvmord. Tre har også forsøkt.

– Sier ikke det noe om alvorlighetsgraden med å gå alene med tankene om ansvar og skyld?

– Jo, historier om feil i helsevesenet har stor tyngde, og blir fort for tunge å bære, også for helsepersonell. Derfor trengs ledere som tar tak i det og gjør arbeidsplassen til et moralsk bærekraftig fellesskap der man snakker om feilene, sier Mesel.

Ville snakket med legene

Anna sier hun var så rammet der og da at hun ikke hadde orket å snakke med noen.

– Hva skulle du ønske ledelsen gjorde for deg?

– Jeg kunne snakket senere. Først og fremst hadde jeg nok ønsket å høre fra legene om hva som egentlig skjedde, slik at vi både kunne lære av det og få plassert skyld.

Jo mer rammet du er, jo mindre er du i stand til å be om hjelp.

Anna

Hun mener det bør være pålagt med et oppklaringsmøte i etterkant av slike hendelser.

– Det må ikke være slik at den som har opplevd noe må be om en slik gjennomgang selv. Jo mer rammet du er, jo mindre er du i stand til å be om hjelp. Ledelsen må ta ansvaret for det.

Anna har selv forsøkt å kjempe gjennom ledelsesansvaret på dette området på arbeidsplassen sin gjennom arbeid med avviksregistrering og oppfølging av dem som har hatt det vanskelig etter hendelser.

– Hvem bør med i et slikt oppklaringsmøte?

– Ikke så mange. Det holder med de involverte, avdelingsleder og ansvarshavende lege. Det skal ikke være sånne gråtekone-opplegg der man snakker om hva man følte. Det er ikke det som er greia, men: «Hva skjedde?» Man må få de konkrete brikkene på plass.

Emosjonell ventilering

Terje Mesel tror enkelte også vil trenge å snakke om følelser og gråte.

– Mange av dem jeg intervjuet gråt. Her er folk forskjellige, med ulike behov for emosjonell ventilering, sier han.

– Hvordan skal avdelingslederen vite hvem som trenger hva?

– En samtale er et godt råd. Man bør begynne med den saklige, kritiske gjennomgangen, så vil det sannsynligvis vise seg om personen trenger noe mer, sier Mesel.

bildet viser professor Terje Mesel
EMPATIEN FALLER: – Sykepleiere vil det beste og har gode intensjoner. Når det moralske stresset øker over tid, vil evnen til empati begynne å falle. Da øker både stresset og faren for at vi gjør feil. Det er en ond sirkel vi må bryte, mener Terje Mesel. Foto: Eivor Hofstad

Snakket ikke med pårørende

Han mener det også kan være en god idé at den ansvarlige etterpå får snakke med pasienten eller pårørende.

– Flere av informantene mine savnet dette. Ofte sendes sjefene ut i disse møtene, og mange ledere tenker kanskje at de skjermer helsearbeideren på den måten. Men jeg tror de kunne hjulpet sine ansatte til å komme videre hvis de lot dem forklare rundt situasjonen, sier Mesel.

Anna hadde ikke barnet etter den første nattevakten og møtte ikke foreldrene. I boken sier hun at hun så at moren og faren vaket rundt på sykehuset som zombier, tause og stille, men at hun ikke var i stand til å gå bort til dem og ta seg av dem.

– Jeg kunne ha brutt sammen, og det hadde ikke blitt noe bra. De hadde trengt en sterk en, og det klarte ikke jeg å være, rett og slett.

– Hadde du ønsket å møte dem senere?

– Nei. Det hadde blitt vanskelig, fordi det var en forhistorie her som jeg ikke kunne legge frem.

– Du tenker på at jenta lå inne noen timer før du kom på vakt?

– Ja.

– Kan miste det kliniske motet

– Hva kan det føre til for en ny sykepleier å ikke bli tatt vare på etter å ha opplevd en slik historie som Anna gjorde, Terje Mesel?

– For det første står de i fare for å tape det kliniske motet og troen på egen faglighet. De kan bli opptatt av å sjekke at de har gjort alt riktig til enhver tid. Det kan også føre til faglig isolasjon.

Mesel hevder spillover-effekten er tydelig mellom sykepleier-identiteten og den personlige identiteten.

– Hvis de blir moralsk utslitte på jobben, kan det gå ut over livskvaliteten. I verste fall vil noen kunne slutte i yrket eller havne i sykmeldinger. I ekstreme tilfeller kan livet bli for tungt å bære, sier han.

Professoren mener det er de mest anstendige av helsepersonellet som oftest plages av skyldfølelse når noe går galt.

– Det er akkurat disse vi helst vil ha i helsetjenesten, så vi burde ta bedre vare på dem. Sykepleiere vil det beste og har gode intensjoner. Når det moralske stresset øker over tid, vil evnen til empati begynne å falle. Da øker både stresset og faren for at vi gjør feil. Det er en ond sirkel vi må bryte.

Skamfylt område

I Terje Mesels bok diskuteres skam-begrepet. Anna følte aldri skam.

– Det var det ikke plass til. Skyldfølelsen og sorgen var så enorm at det ikke var plass til noe så bagatellmessig som at jeg skulle være skamfull. For skam gjaldt meg, og det betydde ikke noe.

– Her er Anna utypisk. Mange av informantene mine slet med skamfølelse. Skam isolerer oss, sier Mesel.

I undersøkelsen Sykepleien har utført om feil og uheldige hendelser, er det flere som sier de ikke tør å fortelle sin historie, selv om undersøkelsen er anonym. Andre har skrevet at de ikke har oppgitt korrekte bakgrunnsopplysninger av frykt for å bli gjenkjent. Normalt får Sykepleiens undersøkelser mellom 50 og 100 respondenter som kan tenke seg å bli kontaktet for å uttale seg mer. Denne gangen ville ingen.

Også Terje Mesel opplevde at det var vanskelig å rekruttere de 23 informantene til boken sin.

– Jeg oppdaget hvor vanlig det var å ha opplevd at noe går galt, men hvor få som turte å snakke om det i boken. Mange tok kontakt uten å ønske publisering, og mange trakk seg etter intervjuet eller brøyt av underveis. Det overbeviste meg om at jeg var nødt å skrive om dette.

Når han holder foredrag om temaet, får han nesten alltid høre en ny historie fra en i publikum.

Om smerten som straff

Da Anna i intervjuet med Mesel så at hun kun var ansvarlig, men ikke hadde all skyld alene, opphørte behovet for straffen hun hadde pålagt seg selv å leve med.

– Plutselig fortonet alle årene med straff seg som unødvendige. Vi diskuterte det litt, og jeg opplevde henne som litt frustrert da, men du må spørre henne om det stemmer, sier Mesel.

– Smerte som har vært, er smerte som har vært. Jeg har ingen sorg over det. I dag tenker jeg at det selvfølgelig ikke bare var min skyld. Og det er bare en lettelse, sier Anna.

Hun mener ikke at hun behøvde en straff, men hun valgte å se smerten hun hadde som en straff fordi den da ble lettere å leve med.

– Jeg forstår denne straffen mer som en selvpålagt botsøvelse for å forsone seg med seg selv i en situasjon der kolleger eller andre ikke fanget henne opp, sier Mesel.

Aldri opplevd barn med hjerneblødning siden

Anna synes det er viktig at det kommer frem at hennes to kolleger på nattevakten heller ikke kan lastes for at det gikk så galt med denne jenta. Tross alt hadde pasienten vært tre–fire timer på intensiv uten at noen hadde notert puls eller blodtrykk på barnet da de tre nattevaktene kom på jobb.

– To års erfaring er jo ikke så mye mer enn et halvt år. De hadde aldri opplevd et barn med hjerneblødning før, og i hele min karriere etterpå opplevde ikke jeg det heller. Det er sjeldent, sier hun.

Samme år som denne hendelsen skjedde, tok Anna videreutdanning i intensivsykepleie. Det har hun aldri angret på.

– Hvordan preget historien deg som sykepleier etterpå?

– Jeg har nok vært veldig nøye og ønsket å være hundre prosent sikker på at det jeg gjør er rett. Og så har jeg fulgt min intuisjon. Jeg har hatt god hjelp av magefølelsen min og har nok hatt et bra klinisk blikk. Jeg har trukket inn kompetanse hvis jeg har vært i tvil og har ikke vært redd for å ringe etter lege. Jeg blåser i om jeg ringer en gang for mye!

Men den visesangeren hun var på konsert med den kvelden for over 30 år siden, har hun aldri orket å høre på igjen. Hun frykter at de samme blytunge, sorgfulle følelsene hun hadde da, vil komme igjen.

Bildet viser Anna gå i skogen
Foto: Eivor Hofstad