fbpx Sykepleiernes blodigler redder påsydde fingre og tær Hopp til hovedinnhold

Sykepleiernes blodigler redder påsydde fingre og tær

Blodigle på hånd
NYTTIG BLODSUGER: Blodigler har lenge blitt brukt i forbindelse med replantasjon av avkappede fingre og andre kroppsdeler. Leddormene har et blodfortynnende enzym i spyttet som kan hjelpe sirkulasjonen der venene svikter. Foto: Ingvald Bergsagel

Sykepleierne Anna Brandin og Elin Hvamstad har voktet over påsydde kroppsdeler i over tjue år. Nå har de laget ny fagprosedyre, som blant annet inkluderer blodigler.

I et kjøleskap på Rikshospitalet svømmer en håndfull skrubbsultne blodigler rundt i påvente av at nok en uheldig håndverker eller hobbysnekker trenger deres assistanse.

– De brukes som siste utvei, forklarer Elin Hvamstad.

Hennes kollega Anna Brandin stikker en plastpinsett i akvariet og får nappet tak i en av de viltre krabatene som spreller rundt der nede.

– De kommer fra en iglefarm i Wales, opplyser Brandin.

– Før hadde de ikke holdbarhetsdato, men det har de fått nå.

Blodfortynnende iglespytt

I rundt tjue år har sykepleierne Brandin og Hvamstad jobbet på ortopedisk avdeling ved Rikshospitalet i Oslo. Det er hit de kommer, alle som har fått kappet av seg en finger eller en annen kroppsdel som kan sys på igjen.

Sykepleierne Anna Brandin og Elin Hvamstad redder påsydde fingre og tær.
FINGERSPISSFØLELSE: Det er mye håndverkere blant pasientene som får sydd på igjen avkappede fingre, forteller sykepleierne Anna Brandin (t.v.) og Elin Hvamstad ved ortopedisk avdeling på Rikshospitalet. Foto: Ingvald Bergsagel

Hvis venene, altså årene som fører blodet tilbake til hjertet, ikke fungerer som de skal etter operasjonen, og dersom reoperasjon ikke er aktuelt, kan en lege ordinere bruk av igler.

Leddormene biter seg fast i den påsydde legemsdelen, spytter inn et blodfortynnende enzym og suger ut blod. Etter et måltid på 20 til 90 minutter kan en igle holde fingeren blødende i mange timer, slik at nye vener får tid til å danne seg.

– De har reddet en del fingre her opp gjennom årene, sier Brandin.

Fingre, tær og peniser

Det er så fort gjort. Sirkelsaga treffer en kvist. Et uoppmerksomt øyeblikk med vedkløyveren. En ring henger seg fast i det du ramler.

Hvert år får rundt 60–70 nordmenn sydd på avkappede og avrevne fingre. I tillegg kommer en del tær og noen få hender og føtter. Også andre kroppsdeler som penis, øre, nese og hake kan reddes, men dette tilhører sjeldenhetene.

Prosedyren med å sy på avkappede kroppsdeler kalles replantasjon, og den første vellykkede sådanne ble utført i 1962 av Ronald Malt i USA. Den gangen var det armen til en 12-åring som kom på igjen.

I årene som fulgte, ble nye instrumenter og teknikker for mikrovaskulær kirurgi utviklet, og en rekke replantasjonssentre ble etablert rundt om i verden.

80 prosent overlevelse

I Norge ble den første replantasjonen utført i 1983. En ung sagbruksarbeider fikk hånden påsydd etter et uheldig møte med en sirkelsag.

Pionerarbeidet ble utført ved Kronprinsesse Märthas Institutt i Oslo, som i 1994 offisielt fikk landsfunksjon for replantasjoner. Senere ble instituttet overført til Rikshospitalet, der Nasjonal behandlingstjeneste for akutt replantasjonskirurgi i dag er lagt inn under Ortopedisk avdeling.

Replantert lillefinger
PÅ PLASS: Hvert år får 60–70 personer, de aller fleste menn, sydd på igjen avkappede fingre her i landet. Illustrasjonsbildet viser hånden til en 17-åring to uker etter at lillefingeren traff en hekkesaks. Foto: Ingvald Bergsagel

I 2018 fikk 48 pasienter her – hvorav 42 menn – sydd på 1 overarm, 4 hender, 4 forføtter/tær og 67 fingre, hvorav 19 tomler. Totalt ble altså 76 legemsdeler replantert, noe som gjør dette til et relativt rolig replantasjonsår. I 2017 ble det til sammenlikning foretatt 102 replantasjoner.

De fleste operasjonene regnes som vellykkede. Ifølge de siste årsrapportene fra Nasjonal behandlingstjeneste for akutt replantasjonskirurgi, ligger overlevelsesprosenten av replanterte kroppsdeler i Norge på rundt 80 prosent.

Best prognose ved giljotinskade

Langt fra alle avkappede og avrevne ekstremiteter blir sydd på igjen. For eksempel kan pasienten ha andre, mer alvorlige skader som prioriteres, og amputatet kan være så skadet at det ikke lar seg redde.

Seleksjon og prognoser avhenger av en rekke faktorer, ikke minst skadeomfang. Det skilles mellom såkalte giljotinskader, mild kvestelse, alvorlig kvestelse og avulsjonsskader der legemsdelen er slitt av. Sjansen for vellykket replantasjon er størst ved giljotinskader, det vil si en skarp, total avkutting.

Her i Norge blir det forsøkt replantasjon på relativt store og kompliserte skader

Anna Brandin, sykepleier

– Andre land kan kanskje vise til høyere suksessrate, men det kan skyldes strengere seleksjon, påpeker Hvamstad.

– Her i Norge blir det forsøkt replantasjon på relativt store og kompliserte skader. Det reopereres også flere ganger, forteller Brandin.

Temperatur, farge og fylling

På 90-tallet lå replantasjonspasienter ti dager på postoperativ avdeling, men de siste tjue årene har de blitt overført til ortopedisk sengepost i løpet av få timer. Her blir de passet på og fulgt opp av blant andre Anna Brandin og Elin Hvamstad.

Det aller viktigste er å se til at blodsirkulasjonen fungerer. Svikter den, kan fingeren dø.

Noen tar det tungt, men variasjonen her er stor

Elin Hvamstad, sykepleier

– Hver time døgnet rundt gjennom ti dager sjekker vi temperatur, farge og kapillærfylling i den påsydde legemsdelen, forteller Brandin.

Den påsydde kroppsdelen må holdes hevet over hjertehøyde, og rommet bør holde en relativt høy og stabil temperatur for å hindre sammentrekninger av kar.

Psykisk belastning

Pasientene må holde sengen de første fem dagene etter operasjon, ofte lenger hvis den replanterte legemsdelen har vært ustabil. Det er en stor belastning for pasienten å bli forstyrret hver time hele døgnet. Uvissheten om resultatet kan også være tung å takle.

– Ofte blir det psykiske veldig viktig. Noen tar det tungt, men variasjonen her er stor, opplyser Hvamstad.

Alle får tilbud om samtale med psykiatrisk sykepleier, eventuelt en psykiater eller prest.

– Hvem tar det tyngst?

– Det er veldig individuelt og ikke nødvendigvis avhengig av skadens omfang, sier Brandin.

– Godt voksne som ikke har hele yrkeslivet foran seg, kan nok ta lettere på det å miste en finger. Usikkerheten preger mange. Heldigvis får vi svært sjelden inn barn.

Ny fagprosedyre

Det er forsket mye på den kirurgiske delen av replantasjon, men lite på den postoperative oppfølgingen. Nå har Brandin og Hvamstad laget en oppdatert fagprosedyre for å kvalitetssikre dette løpet.

– Det var behov for et mer evidensbasert grunnlag, sier Brandin.

Fagprosedyren har nå vært på høring, og kun små justeringer skal gjenstå før den blir tilgjengelig på helsebiblioteket.no. Målgruppen er sykepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter, leger og andre som kommer i kontakt med replantasjonspasienter.

– En veldig takknemlig pasientgruppe å jobbe med, synes Brandin.

– Det hender de kommer innom for å hilse på når de er på sykehuset for fysioterapi eller annen oppfølging. Da er det gøy å se hvor godt fingeren eller hånden fungerer.

Farlige fingermyter

Det er en del myter og feilinformasjon i omløp når det gjelder behandlingen av avkappede fingre.

For eksempel er det ikke en god idé å putte fingeren i munnen. Det beste er å pakke den inn i sterile kompresser fuktet med fysiologisk saltvann, men det har man jo ikke alltid for hånden der man står og kapper ved til hyttepeisen.

– Bruk det reneste du finner, råder Brandin.

Enkelte er også raske med å kjøle ned fingeren, men dersom replantasjon kan gjennomføres innen ti timer, ser det ut til at prognosene er bedre uten nedkjøling enn med.

Er det grunn til å tro at det vil ta lengre tid, bør amputatet kjøles ned, men ikke så mye at det oppstår frostskader. Anbefalingen er å legge finger eller tå i en tett forpakning som så legges i en pose med mye vann og noen få isbiter.

Når blodårer kappes tvert av, vil de trekke seg sammen og blø påfallende lite. Blødningen stanses best ved kompresjon og elevasjon. Ved å snøre tett sammen bak skadestedet, risikerer man å gjøre vondt verre.

Sykepleierne Anna Brandin (innerst) og Elin Hvamstad med blodigleakvariet på Rikshospitalet
IGLESTELL: Blodiglene på Rikshospitalet får nytt, renset og ionsiert vann i akvariet sitt en gang i uka. Sykepleierne Anna Brandin (t.v.) og Elin Hvamstad passer på. Foto: Ingvald Bergsagel

Blodsugende hjelpere

En gang i uka skifter sykepleierne på ortopedisk avdeling ut det rensede, ioniserte vannet i akvariet til blodiglene.

Dyrene mates ikke. De skal være sultne for å gjøre jobben sin best mulig. Blodigler kan uansett klare seg i opptil to år uten fôring, og når de først setter i gang, kan de spise fem til seks ganger sin egen vekt.

Etter utført dyst, eller passert holdbarhetsdato, blir iglene forskriftsmessig og humant avlivet med kokende vann.

Blodigle på jobb på Rikshospitalet
SPISETID: Blodigler kan holde blodstrømmen i gang til nye årer får dannet seg. Foto: Rikshospitalet/OUS

Et egnet sted å bite

Under Sykepleiens besøk er det ingen pasienter med behov for blodiglebehandling, så journalisten melder seg som «blodgiver». Akvariets beboere er uansett i ferd med å bli for gamle for medisinsk bruk, så dette er deres siste sjanse til å få seg et måltid.

Iglen kravler en stund rundt på journalistens hånd på jakt etter et egnet sted å bite. Den stanser opp ved den flortynne, følsomme huden mellom peke- og langfingeren.

Pasientene her er vanligvis bedøvet i de berørte kroppsdelene, og verken Brandin eller Hvamstad har forsøkt iglene på seg selv, viser det seg.

– Så dere aner ikke hvor vondt det gjør når de biter?

– Nei …

(Se hvordan det gikk i filmen nedenfor.)

Se Sykepleiens journalist teste en blodigle fra Rikshospitalets akvarium. Når blodsirkulasjonen i en påsydd finger eller tå svikter, kan iglene hjelpe til. Sykepleier ved ortopedisk avdeling, Anna Brandin, forteller at iglene har reddet mang en finger opp gjennom årene. Video: Ingvald Bergsagel
Les også:

Skadedyrekspert: – Det er i hvert fall ikke mer hodelus

Preben Ottesen
VRIMLER: Det vrimler av råd. Men verken timian, kokosolje eller badstue tar livet av hodelusen, konstaterer skadedyrekspert Preben OttEsen. Her for noen år siden med kakerlakker under lupen. Foto: Jon Hauge, Aftenposten/NTBScanpix

– Nei, hodelusen kan ikke hoppe. Men den er flink til å kravle, sier Preben Skrede Ottesen i Folkehelseinstituttet (FHI). Det er verken blitt mer eller mindre hodelus i Norge, viser den siste FHI-undersøkelsen.

– Er lusebestanden økende i Norge?

– Nei, fastslår Preben Skrede Ottesen.

Han er leder for Seksjon for skadedyrkontroll på Folkehelseinstituttet (FHI).

– Antallet som hadde lus i 2018, er akkurat det samme som i 2008.

Dette vet han fordi FHI har sjekket saken:

– Vi gjorde samme spørreundersøkelse i 2008 og 2018.

Funnene i den siste er ikke tidligere publisert.

– Ble du overrasket?

– Ja. For hvis vi ser på salg av hodelusmidler, har tallene gått rett til topps, sier han.

– Man kan spørre: Er det fordi vi har mer lus? Eller tar man kur for sikkerhets skyld? Eller, i verste fall, virker ikke kuren? Det er i hvert fall ikke mer hodelus.

Ble bedt om å legge ved oppdagede lus

Undersøkelsen ble gjort på samme måte begge gangene: I de samme byene – Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø – og på de samme skolene.

Foresatte ble bedt om å gre alle personer i husstanden med en vedlagt lusekam, fylle inn resultatet av greingen i spørreskjemaet og legge eventuelle funn av lus i lynlåsposen, som også var vedlagt.

På bunn i verden

– Målet er at færre skal få lus?

– Ja, selvfølgelig. Selv om Norge ligger på bunn i verden.

1,5 prosent har til enhver tid hodelus i Norge, opplyser Ottesen.

– Det høres lite ut, og er det også. Problemet er at over tid er det nye som får det.

En voksen hodelus
VOKSEN: Slik ser en voksen hodelus ut. Fargen kan variere fra grå (gjennomsiktig), til brun eller svart. Har de nettopp sugd blod, kan de være røde. Foto: Preben Ottesen/Folkehelseinstituttet/NTB scanpix

Én av tre har hatt hodelus i løpet av barndommen sin – det vil si fra fødsel til de går ut av grunnskolen.

I Oslo har halvparten hatt lus.

– Kan man ha hatt lus uten å ha visst om det?

– Tror ikke det. I starten merker man det kanskje ikke, det begynner ikke å klø før etter en tid. Vrimler det av lus, har man antakelig rukket å smitte andre.

Les også: Vil normalisere hodelusen

Synkronsjekk i mars og august

Tanken i FHI er at tiltaket som virker best, er hyppig sjekking av barna.

– Da blir det kortere tid til å smitte andre barn. Smitte og gjensmitte er problemet, sier Ottesen.

To ganger i året tar man i regi av FHI et nasjonalt krafttak. Det skjer i uke 10 og uke 35. Det vil si tidlig i mars og sent i august.

– Det er en synkronsjekking. Man fjerner lus fra egne barn, og andre fjerner fra sine.

– Vi ser hvor det svikter når vi spør hvor ofte de sjekker. Det er de som har hatt lus, som vet at det er lurt å sjekke jevnlig.

– Nei, lusen kan ikke hoppe

Undersøkelsen viser at kunnskapen om hodelus ikke er på topp her til lands:

– Vi spurte: «Kan lusen spre seg ved å hoppe?» Mange trodde det.

Ottesen gjør det klart: Hodelusen kan ikke hoppe.

– Men den er flink til å kravle. Det kan den gjøre fra et hodestrå på eget hode, til en annens.

Spesielt er nyparrede hunner særlig hissige på å spre seg, avslører han:

– Det er som om de vet at de blir utryddet før eller siden og må forte seg å spre seg før katastrofen inntreffer.

Smitter ikke gjennom luer

– Det er mange myter om hvordan man kan ta knekken på dette uønskede insektet?

– Ja, som at det vrimler av lus i klærne som henger utenfor klasserommet. Det er bare tøys. Det samme med kosedyr og puter. De blir svekket og dør slike steder.

– Og hva med smitte via luebytte?

– Det er også en myte. Lusen smitter ikke gjennom luer.

På et gulv er lusen som Bambi på isen.

Preben Ottesen, Folkehelseinstituttet

Han viser til en stor australsk undersøkelse gjort av 1000 luer tilhørende barn.

– De fant ingen lus i luene, selv om mange av barna hadde hodelus. Lusene er nemlig livredde for å fjerne seg fra menneskene, med mindre det er et annet menneske helt inntil.

– Beina til hodelusen er skapt for å krabbe i hår. De er helt hjelpeløse andre steder. På et gulv er de som Bambi på isen. Kuldestive og hjelpeløse.

– Unødvendig å gre ut eggene

– Eddik på kammen skal gjøre det lettere å fjerne egg, er ett kjerringråd man kan google seg frem til?

– Egg legges på hårene rett ved hodebunnen. De som er ute på hårstråene, er enten tomme eller døde, så det har liten hensikt å bli kvitt dem. Vi pleier si at å gre ut egg er vanskelig og unødvendig,

– Timian, badstue og ingefær er andre kjerringråd mot hodelus. Hva sier du?

– Det vrimler av råd. De kan ha en liten effekt, men du blir ikke kvitt lusa, sier luseeksperten.

– Kokosolje og alle slags eteriske oljer er anbefalt som lusemiddel. Det er særdeles dårlig vitenskapelig dokumentert. Men det er mange som vil tjene penger på å selge midler.

Lusen kveles og druknes

– Før inneholdt kurene gifter som lusen delvis var resistent mot. Midlene som brukes i dag, har virkestoffet dimetikon. Det hindrer overflatespenning, og trenger inn i luftåresystemet, så lusen kveles og drukner.

– Dør den fort?

– I løpet av noen dager, men man bør alltid ta to kurer med åtte–ti dagers mellomrom, i tilfelle den første ikke tar eggene. Da får man tatt de nyklekte før de blir voksne og kan legge nye egg.

– Har hodelusen forkjærlighet for visse typer blod?

– Nei, overhodet ikke.

Mor var smittekilden

– Kampen står om hvor hyppig man sjekker barna sine, fastslår avdelingsdirektør Ottesen.

Han forteller om et tidligere forsøk:

– Vi gredde 3600 barn på 12 Oslo-skoler for lus. Da kom en mor, hun var lut lei av at barna fikk lus. «Har du sjekket deg selv?» Nei, for hun hadde ikke lus, mente hun. «Kan vi sjekke?» Det fikk vi. Det viste seg at hun hadde lus.

Barn i barnehage og barneskole er mest utsatt

– I spørreundersøkelsen konsentrerer vi oss mest om barn i førskole- og grunnskolealder. Men vi spør også om husstanden.

Mest hodelus har barna i barnehage og barneskole.

– Toppen er i ti–elleveårsalderen, sier Ottesen.

Kroppslusen er utryddet i Norge.

Preben Ottesen, Folkehelseinstituttet

– Hodelusen har eksistert i uminnelige tider?

– Jada, også kroppslusen. Men den har vi utryddet i Norge. Den finnes i uteliggermiljø i Frankrike og i New York, vet jeg. Vi har ikke data fra tilsvarende miljøer i Norge.

Å komme til null hodelus er praktisk talt umulig, tror Ottesen:

– På Isle of White i England tok de en gang et kjempetak. Kampen var vunnet, trodde de.

Men den gang ei.

En lus kan legge 90 egg

En lus blir fort voksen, og hunnlusen er raskt i gang med å legge egg. Allerede etter ett til to døgn, ifølge Preben Ottesen i FHI.

Produktiv er den også:

  • En voksen hunnlus lever i cirka 25 døgn. Den kan legge 90 egg.
  • Eggene klekker etter cirka 8 døgn.
  • Nymfene blir voksne etter 9–12 dager. Da har de skiftet hud tre ganger.
  • Utviklingstiden for en generasjon fra egg til egg er på cirka tre uker.
Hvordan ser lusen og egget ut?
  • Hodelus er grå (gjennomsiktige), brune eller svarte, noen ganger også røde (om de nylig har sugd blod).
  • Voksne lus er 2–3 mm lange. Føttene har klør som gjør at lusa lett kan gripe tak i hårstrå.
  • Nymfene (ungene) er mindre og har lysere farge. De minste er 1 mm lange.
  • Eggene er 0,3 x 0,8 mm, og de er godt festet til hårstråene. De er gulhvite og gjennomsiktige når de har innhold, og blir papiraktig hvite etter at de har klekket.
  • Både døde og tomme egg kan sitte fast på hårstrå i lang tid etter at lusene er fjernet fra hodet. Det er ikke nødvendig å fjerne disse eggene.

Kilde: Folkehelseinstituttet