Sykepleiernes blodigler redder påsydde fingre og tær

I et kjøleskap på Rikshospitalet svømmer en håndfull skrubbsultne blodigler rundt i påvente av at nok en uheldig håndverker eller hobbysnekker trenger deres assistanse.

– De brukes som siste utvei, forklarer Elin Hvamstad.

Hennes kollega Anna Brandin stikker en plastpinsett i akvariet og får nappet tak i en av de viltre krabatene som spreller rundt der nede.

– De kommer fra en iglefarm i Wales, opplyser Brandin.

– Før hadde de ikke holdbarhetsdato, men det har de fått nå.

Blodfortynnende iglespytt

I rundt tjue år har sykepleierne Brandin og Hvamstad jobbet på ortopedisk avdeling ved Rikshospitalet i Oslo. Det er hit de kommer, alle som har fått kappet av seg en finger eller en annen kroppsdel som kan sys på igjen.

Hvis venene, altså årene som fører blodet tilbake til hjertet, ikke fungerer som de skal etter operasjonen, og dersom reoperasjon ikke er aktuelt, kan en lege ordinere bruk av igler.

Leddormene biter seg fast i den påsydde legemsdelen, spytter inn et blodfortynnende enzym og suger ut blod. Etter et måltid på 20 til 90 minutter kan en igle holde fingeren blødende i mange timer, slik at nye vener får tid til å danne seg.

– De har reddet en del fingre her opp gjennom årene, sier Brandin.

Fingre, tær og peniser

Det er så fort gjort. Sirkelsaga treffer en kvist. Et uoppmerksomt øyeblikk med vedkløyveren. En ring henger seg fast i det du ramler.

Hvert år får rundt 60–70 nordmenn sydd på avkappede og avrevne fingre. I tillegg kommer en del tær og noen få hender og føtter. Også andre kroppsdeler som penis, øre, nese og hake kan reddes, men dette tilhører sjeldenhetene.

Prosedyren med å sy på avkappede kroppsdeler kalles replantasjon, og den første vellykkede sådanne ble utført i 1962 av Ronald Malt i USA. Den gangen var det armen til en 12-åring som kom på igjen.

I årene som fulgte, ble nye instrumenter og teknikker for mikrovaskulær kirurgi utviklet, og en rekke replantasjonssentre ble etablert rundt om i verden.

80 prosent overlevelse

I Norge ble den første replantasjonen utført i 1983. En ung sagbruksarbeider fikk hånden påsydd etter et uheldig møte med en sirkelsag.

Pionerarbeidet ble utført ved Kronprinsesse Märthas Institutt i Oslo, som i 1994 offisielt fikk landsfunksjon for replantasjoner. Senere ble instituttet overført til Rikshospitalet, der Nasjonal behandlingstjeneste for akutt replantasjonskirurgi i dag er lagt inn under Ortopedisk avdeling.

I 2018 fikk 48 pasienter her – hvorav 42 menn – sydd på 1 overarm, 4 hender, 4 forføtter/tær og 67 fingre, hvorav 19 tomler. Totalt ble altså 76 legemsdeler replantert, noe som gjør dette til et relativt rolig replantasjonsår. I 2017 ble det til sammenlikning foretatt 102 replantasjoner.

De fleste operasjonene regnes som vellykkede. Ifølge de siste årsrapportene fra Nasjonal behandlingstjeneste for akutt replantasjonskirurgi, ligger overlevelsesprosenten av replanterte kroppsdeler i Norge på rundt 80 prosent.

Best prognose ved giljotinskade

Langt fra alle avkappede og avrevne ekstremiteter blir sydd på igjen. For eksempel kan pasienten ha andre, mer alvorlige skader som prioriteres, og amputatet kan være så skadet at det ikke lar seg redde.

Seleksjon og prognoser avhenger av en rekke faktorer, ikke minst skadeomfang. Det skilles mellom såkalte giljotinskader, mild kvestelse, alvorlig kvestelse og avulsjonsskader der legemsdelen er slitt av. Sjansen for vellykket replantasjon er størst ved giljotinskader, det vil si en skarp, total avkutting.

– Andre land kan kanskje vise til høyere suksessrate, men det kan skyldes strengere seleksjon, påpeker Hvamstad.

– Her i Norge blir det forsøkt replantasjon på relativt store og kompliserte skader. Det reopereres også flere ganger, forteller Brandin.

Temperatur, farge og fylling

På 90-tallet lå replantasjonspasienter ti dager på postoperativ avdeling, men de siste tjue årene har de blitt overført til ortopedisk sengepost i løpet av få timer. Her blir de passet på og fulgt opp av blant andre Anna Brandin og Elin Hvamstad.

Det aller viktigste er å se til at blodsirkulasjonen fungerer. Svikter den, kan fingeren dø.

– Hver time døgnet rundt gjennom ti dager sjekker vi temperatur, farge og kapillærfylling i den påsydde legemsdelen, forteller Brandin.

Den påsydde kroppsdelen må holdes hevet over hjertehøyde, og rommet bør holde en relativt høy og stabil temperatur for å hindre sammentrekninger av kar.

Psykisk belastning

Pasientene må holde sengen de første fem dagene etter operasjon, ofte lenger hvis den replanterte legemsdelen har vært ustabil. Det er en stor belastning for pasienten å bli forstyrret hver time hele døgnet. Uvissheten om resultatet kan også være tung å takle.

– Ofte blir det psykiske veldig viktig. Noen tar det tungt, men variasjonen her er stor, opplyser Hvamstad.

Alle får tilbud om samtale med psykiatrisk sykepleier, eventuelt en psykiater eller prest.

– Hvem tar det tyngst?

– Det er veldig individuelt og ikke nødvendigvis avhengig av skadens omfang, sier Brandin.

– Godt voksne som ikke har hele yrkeslivet foran seg, kan nok ta lettere på det å miste en finger. Usikkerheten preger mange. Heldigvis får vi svært sjelden inn barn.

Ny fagprosedyre

Det er forsket mye på den kirurgiske delen av replantasjon, men lite på den postoperative oppfølgingen. Nå har Brandin og Hvamstad laget en oppdatert fagprosedyre for å kvalitetssikre dette løpet.

– Det var behov for et mer evidensbasert grunnlag, sier Brandin.

Fagprosedyren har nå vært på høring, og kun små justeringer skal gjenstå før den blir tilgjengelig på helsebiblioteket.no. Målgruppen er sykepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter, leger og andre som kommer i kontakt med replantasjonspasienter.

– En veldig takknemlig pasientgruppe å jobbe med, synes Brandin.

– Det hender de kommer innom for å hilse på når de er på sykehuset for fysioterapi eller annen oppfølging. Da er det gøy å se hvor godt fingeren eller hånden fungerer.

Farlige fingermyter

Det er en del myter og feilinformasjon i omløp når det gjelder behandlingen av avkappede fingre.

For eksempel er det ikke en god idé å putte fingeren i munnen. Det beste er å pakke den inn i sterile kompresser fuktet med fysiologisk saltvann, men det har man jo ikke alltid for hånden der man står og kapper ved til hyttepeisen.

– Bruk det reneste du finner, råder Brandin.

Enkelte er også raske med å kjøle ned fingeren, men dersom replantasjon kan gjennomføres innen ti timer, ser det ut til at prognosene er bedre uten nedkjøling enn med.

Er det grunn til å tro at det vil ta lengre tid, bør amputatet kjøles ned, men ikke så mye at det oppstår frostskader. Anbefalingen er å legge finger eller tå i en tett forpakning som så legges i en pose med mye vann og noen få isbiter.

Når blodårer kappes tvert av, vil de trekke seg sammen og blø påfallende lite. Blødningen stanses best ved kompresjon og elevasjon. Ved å snøre tett sammen bak skadestedet, risikerer man å gjøre vondt verre.

Blodsugende hjelpere

En gang i uka skifter sykepleierne på ortopedisk avdeling ut det rensede, ioniserte vannet i akvariet til blodiglene.

Dyrene mates ikke. De skal være sultne for å gjøre jobben sin best mulig. Blodigler kan uansett klare seg i opptil to år uten fôring, og når de først setter i gang, kan de spise fem til seks ganger sin egen vekt.

Etter utført dyst, eller passert holdbarhetsdato, blir iglene forskriftsmessig og humant avlivet med kokende vann.

Et egnet sted å bite

Under Sykepleiens besøk er det ingen pasienter med behov for blodiglebehandling, så journalisten melder seg som «blodgiver». Akvariets beboere er uansett i ferd med å bli for gamle for medisinsk bruk, så dette er deres siste sjanse til å få seg et måltid.

Iglen kravler en stund rundt på journalistens hånd på jakt etter et egnet sted å bite. Den stanser opp ved den flortynne, følsomme huden mellom peke- og langfingeren.

Pasientene her er vanligvis bedøvet i de berørte kroppsdelene, og verken Brandin eller Hvamstad har forsøkt iglene på seg selv, viser det seg.

– Så dere aner ikke hvor vondt det gjør når de biter?

– Nei …

(Se hvordan det gikk i filmen nedenfor.)