– Jeg har aldri kjedet meg på jobb

26. januar 1970 mottok Aud Sidsel Sjaastad tre arbeidskjoler, ti forklær og elevhetter.

Sjaastad hadde kommet inn på Røde Kors' sykepleierutdanning. Utdanningen lå ved det som den gang het Sentralsykehuset i Sør-Trøndelag, og dette var hennes aller første dag som student ved sykehuset.

Etter utdelingen av klær, omvisning og hilserunde, var hun i gang med det som skulle bli en lang reise ved ett og samme sykehus. Først som student, deretter som ansatt.

Når hun nå har gått av med pensjon, er det med en rekord i lomma: Aud Sidsel Sjaastad er den sykepleieren som har vært aller lengst ved sykehuset.

Rekorden er medregnet tiden som student, opplyser kommunikasjonsavdelingen ved sykehuset. På den tiden Sjaastad var student, bodde og spiste de på sykehuset, og begynte å jobbe etter tre måneder.

Selvgående studenter

Rekordholder Sjaastad ser tilbake på yrkeslivet med glede:

– Sykepleierstudentene bodde på sykehuset fra første dag. Etter kort tid begynte vi å gå vakter, også deltvakter. På deltvaktene tok vi morgenstellet, hadde noen timer fri midt på dagen og så var vi på vakt igjen på ettermiddagen og kvelden. Utnyttelse av arbeidskraft ville man vel kalt det i dag, sier Sjaastad. 

– Som studenter fikk vi tidlig mye ansvar. I tredje avsnitt var vi så å si selvgående med ansvar for hver vår enhet, sier hun.

I 1973 var hun ferdig utdannet, og begynte på medisinsk avdeling, B10 gastro. 

– Der var jeg med på legevisittene og lærte mye, spesielt om anatomi, sier hun.

Tusenårsskifte og navneskifte

I 1975 gikk hun over til en nattstilling. I 1977 søkte hun seg over til recovery-avdelingen ved sykehuset. I 1980 ble recovery-avdelingen flyttet inn til den nybygde intensivbehandlingen.

Aud Sidsel Sjaastad fikk være med på å bygge opp intensivavdelingen helt fra bunnen.

– Det var flere forskjellige typer respiratorer og mye nytt teknisk utstyr, sier hun.

Så interessant syntes hun dette var, at hun ble værende. 

Hun fortsatte i jobben gjennom årtusenskiftet og husker godt at lommelyktene og ekstratiltakene som var forberedt ikke ble nødvendige å ta i bruk: Datasystemene taklet overgangen fra 1999 til 2000 helt fint.

I løpet av yrkeslivet har hun opplevd at Sentralsykehuset i Sør-Trøndelag ble til Regionsykehuset i Trondheim, og senere at Regionsykehuset i Trondheim ble til St. Olavs hospital HF.

Hun var med da intensiven flyttet over til nytt bygg i 2010, og opp gjennom årene har det vært både sammenslåinger og omorganiseringer – og selvsagt: Mange, mange pasientforløp. 

– Nå må jeg si avdelingen er stor nok, sier hun.

Og så kom januar 2020.

Da hun tok av seg arbeidsklærne etter endt nattevakt på morgenen 29. januar, var hun pensjonist. Eller formelt ikke før noen dager senere, i månedsskiftet, men denne tirsdagsnatten var siste vakt i arbeidsturnusen.

Bak seg kunne hun se på 50 år som sykepleier – ved ett og samme sykehus. 43 av årene også på samme avdeling. 

Nattmenneske

– Jeg har ikke vurdert å bytte jobb. Fysisk har det ikke vært så fryktelig tungt. Og ingen dager har vært like.

Eller – ingen netter er like, blir kanskje like riktig. For Sjaastad har i mange år hatt nattstilling. Det var mest praktisk med tanke på pendlingen til hjemmet i Stjørdal. Og hun har trivdes med den gode stemningen som er på sykehuset på natt.

– Ofte har det vært prat om at nå er det bare så og så mange timer igjen av vakta. Men vi må leve i de timene også, pleier jeg å si. Ikke bare håpe de er snart over.

– Nå har jeg vært heldig med det at jeg er et nattmenneske. Natta går som en røyk for meg. Jeg trenger ikke lang tid på å omstille meg etter en nattevakt, sier hun, og legger til at hun skjønner at det ikke er slik for alle.

Rolig siste natt

Siste vakt, som altså var noen dager før hun formelt ble pensjonist, hadde hun sammen med en sykepleierkollega som også hadde siste nattevakt før pensjonstilværelsen. 

– Det var en uvanlig rolig natt, og vi fikk tid til å spise kake, forteller hun.

Senere ble hun også feiret med taler og mer kake på dagtid på avdelingen. 

Da avdelingsleder Trude Småvik skulle holde tale for Sjaastad, sa hun blant annet: 

«Pasienter og pårørende på en intensivavdeling har behov for å bli møtt av dyktige kloke og trygge fagfolk – sykepleiere med fokus på å gjøre sitt beste for dem i en vanskelig situasjon. Der er du en god representant, Aud Sidsel. Din sykepleievirksomhet har alltid vært med fokus på pasientenes beste og det er til etterfølgelse.»

Videre la hun til at alt dette er gjennomført med godt humør og positivitet. 

«Kjapp i replikken, fargerik i språk og idérik i hodet – sånt blir det trivsel av på en arbeidsplass,» sa hun.

Bunadssøm og oldebarn venter

Og selv om Sjaastad formelt fratrer stillingen, forsvinner hun ikke helt. Hun kommer til fortsatt til å ta noen nattevakter i måneden.

– Jeg skulle gjerne fortsatt som før, men man blir bedt om å si opp stillingen når man fyller 72 år, sier hun.

I løpet av oppsigelsestiden har hun kjent litt på at hun nå vil kunne få tid til andre ting, som bunadssøm og å være på hytta.

– Og så har jeg fem generasjoner å ta meg av. Min mor er 92 år og bor hjemme, og det minste oldebarnet er et halvt år. Tiden kommer nok til å gå, sier hun.

Når hun oppsummerer yrkeslivet, har hun bare gode ting å si:

– Sykepleie er et helt fantastisk yrke.