Hopp til hovedinnhold

Ingeniør skal lede anestesisykepleierne i Førde

Bildet viser Therese Jenssen Finjarn
– En underkjenning av anestesisykepleiernes faglige kompetanse, mener leder for anestesisykepleiernes faggruppe, Therese Jenssen Finjarn.Klinikkdirektør Tom Guldhav er uenig.

Før sommeren lyste Førde sentralsjukehus ut stillingen som seksjonsleder for anestesi. Ifølge annonseninnebærer stillingen lederansvar for personal, fag og økonomi ved seksjonen.

De ansatte ble derfor overrasket da den som ble tilsatt ikke har helsefaglig bakgrunn.

Ifølge Lena Thorsnes, klinikktillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund (NSF), har flere anestesisykepleiere meldt sin bekymring.

– Er knyttet til drift

De tillitsvalgte har fått forsikringer fra arbeidsgiver om at seksjonen skal organiseres slik at det blir faglig forsvarlig,

Men Lena Thorsnes peker på at det er snakk om ledelse på et nivå veldig nært pasientene.

– Det er ledelse nært pasientene og anestesisykepleierne, og knyttet til driften på alle mulige måter. Jeg har vanskelig for å se hvordan en uten faglig bakgrunn kan ta seg av alle arbeidsoppgavene på en anestesiavdeling, sier hun.

Hun understreker at det ikke er noen grunn til bekymring for pasientene. Avdelingen har høyt kvalifiserte og erfarne anestesisykepleiere.

Hun presiserer også at den ansatte vil bli tatt godt imot.

Det NSF stiller spørsmål ved, er hvordan det faglige ansvaret på seksjonen kan ivaretas av en leder uten helsefaglig bakgrunn.

Når arbeidsgiver sier at seksjonen skal organiseres på en faglig forsvarlig måte, sier Thorsnes de tillitsvalgte må stole på det. 

– Men det er vanskelig å tenke seg at en uten sykepleiefaglig eller anestesifaglig bakgrunn kan utøve fagledelse uten kompetanse om anestesifaget. Vedkommende blir nødt til å ha en høyre hånd, med fagkompetanse, for å gjøre dette, sier hun.

Vil være faglig forsvarlig

Tom Guldhav, direktør for kirurgisk klinikk i Helse Førde, er ikke bekymret.

Vi skal organisere virksomheten slik at den er faglig forsvarlig, ved bruk av faglig rådgiver, sier han.

Og peker på at det er ledererfaringen klinikkledelsen har lagt vekt på ved ansettelsen.

Han sier det ikke er uvanlig at ledere i helsevesenet har enn annen type bakgrunn enn helsefag.

– Men bekymringen her går på at dette er ledelse på et lavt nivå, tett knyttet til driften?

Ja, men vi som arbeidsgiver mener dette trygt kan løses ved å bruke faglig rådgiver, sier Tom Guldhav.

Jeg tror dette i stor grad handler om å få gitt god informasjon, og etter ferien vil vi så raskt som mulig invitere ansatte til møte for å informere om hvordan vi skal ivareta det faglige. Og så er vi som arbeidsgiver opptatt av at den nytilsatte blir tatt imot på en god måte.

Guldhav sier arbeidsgiver og tillitsvalgte er enige om at de formelle sidene rundt ansettelsen, er i henhold til lov- og regelverk.

Kompetanse og ansvar

Therese Jenssen Finjarn, leder for Anestesisykepleiernes Landsgruppe av NSF, mener tilsettingen er en underkjennelse av anestesisykepleiernes fagkompetanse og det ansvaret de har overfor pasientene.

Finjarn sier en seksjonsleder på en anestesiavdeling er det som tidligere ble kalt avdelingssykepleier. Hun anslår at 90 prosent av arbeidet i denne stillingen, er fagledelse.

– Det handler om å sette sammen team, sørge for at dagen sklir, at vi har apparatur og medisiner. Det er en person som må være til stede i den daglige driften, og bistå ved vanskelige etiske avveininger.

Hun hevder at det å ha en leder uten fagkompetanse så nær faglig drift, vil svekke kvaliteten over tid.

– En som ikke har fagkompetanse vil for eksempel ikke kunne vekte økonomiske prioriteringer opp mot hverandre for å få best utfall for pasientene, mener hun.

– Blant de mest sårbare

Faggruppelederen sier hennes største bekymring er den etiske dannelsen.

– Etisk dannelse er noe vi får gjennom utdanningen som helsepersonell, og videre i spesialutdanninger, og som vi bruker hver dag i anestesiavdelingen.

Hun peker på at operasjonspasientene er blant de mest sårbare pasientene på hele sykehuset.

– Og da henger det ikke på greip at den lederen som er tettest på disse pasientene, er uten helsefaglig kompetanse.

– Men ledelse er et eget fag, og en annen bakgrunn kan gi andre perspektiver?

– Ja, men ikke etter stillingsutlysningen, der det søkes etter en med fagansvar, mener hun.

– En uten anestesifaglig kompetanse kan nok ha en administrativ stilling. Men her må man ansette en i tillegg, som tar seg av fagledelsen. Og da blir dette en veldig dyr ansettelse.

Er uenig

Dette er ikke å underkjenne faget, sier klinikkdirektør Tom Guldhav.

I tidligere debatter om sykepleiere kunne lede leger, brukte man og denne type polariserende argumenter. I dag er ikke dette en problemstilling i hverdagen.

– Men når sykepleiere leder leger, eller omvendt, har begge helsefaglig bakgrunn?

Vi har i utgangspunktet alltid ønske om å få en fagperson med ledererfaring, men når vi ikke får det, må vi gjøre andre valg og de nødvendige tilpasningene.

Han viser også til at sjefen for avdeling for akuttmedisin, en anestesilege, har kontor tett på anestesiavdelingen.

Guldhav sier ledelsen i denne saken forholder seg til de lokale tillitsvalgte.

Og vi har en god dialog, sier han.

Skjønner at det stilles spørsmål

Kristian Sæbø, den nytilsatte seksjonslederen, sier han har forståelse for at det blir stilt spørsmål ved at han ikke har helsefaglig eller anestesifaglig bakgrunn.

Han er ingeniør med tilleggsutdanning i revisjon og revisjonsledelse. I tillegg til ledelse, har han jobbet mye med interne og eksterne revisjoner, blant annet i Statens vegvesen.

Jeg forstår det som at dette organiseres slik at fagansvaret ivaretas, sier han, som begynner i jobben 1. september.

– Jeg har tro på en modell med en leder med faglig sterke støttespillere, og synes det er interessant at Helse Førde vil rendyrke ledelse som fag.

– Hvorfor søkte du denne jobben?

Jeg ser det som en veldig interessant utfordring. Jeg skal jobbe med sykepleiere som er høyt utdannet, i et helseforetak der det skjer mye, og som jeg har lyst til å ta del i.

Sæbø sier han gleder seg til å begynne, og synes det er viktig å belyse de ulike problemstillingene rundt jobben han skal gjøre.

Så håper jeg vi kan dra dette i land på en god måte.

Anestesisykepleieren: – Pasientene kommer til oss og gir fra seg kontrollen over egen kropp

Bildet viser Thomas Pettersen
(Nina Hernæs)
Potente medikamenter og avanserte maskiner: Men en viktig del av jobben gjør Thomas Pettersen med hendene.

Varsomt løfter Thomas Pettersen opp pasientens øyelokk. Pupillene er stive og øyeeplene matte. Fra venstre øyekrok triller en tåre.

En kikkhullsoperasjon er nesten over på Sykehuset Telemark.

– Han har litt væske i øyet fordi kroppen er tippet med bena opp og hodet ned. Da renner det lettere tårer og snørr. Han gråter ikke fordi han har vondt, men pasienter i narkose kan gråte hvis de har smerter, sier Thomas Pettersen.

Kontrollerer i sirkel

Han legger øyelokket ned igjen og teiper det så øyet ikke skal tørke ut. Lar blikket gå i en sirkel fra sprøytepumpen bak pasientens venstre hode, nedover slangen der smertestillende uten motstand drypper inn i den perifere venekanylen, videre til tuben i pasientens luftveier, fortsetter til høyre hånd og den andre venekanylen, over til ventilatoren og skopet. Det angir hvor godt oksygenert, ventilert og smertelindret pasienten er. Alle verdier tilsier at pasienten ligger i dyp, smerteløs søvn.

Et stort ansvar

Mens pasienten blir operert, opprettholder anestesisykepleieren hans basale livsfunksjoner.

– Pasientene kommer til oss og gir fra seg kontrollen over egen kropp. Overraskende mange vet ikke at de vil slutte å puste.

Thomas Pettersen tenker ikke på det hele tiden, men det slår ham iblant: Hvis ikke han gjør jobben sin, kan det få forferdelige konsekvenser.

Tanken dukker særlig opp i møte med barn.

– Når foreldre gir fra seg en ettåring til meg, skjønner jeg at det jeg driver med, er et privilegium og et stort ansvar.

Bruker hendene

Maskinene rundt ham måler og regner ut hvor mye oksygen pasienten får, om det når helt ut i de ytterste fingre og tær, om blodtrykket stiger eller synker. Går en verdi opp, må han finne ut hvorfor og kanskje korrigere. Går en annen ned, må han finne ut av det.

Men maskinene forteller ikke alt. Derfor bruker Pettersen hendene. Bøyer seg ned, legger hånden på pannen, kinnene, kjenner at huden er tørr og varm. Tar på ny bort teipen over øynene og kontrollerer pupillene for å se hvor godt opiatene virker.

– Er det greit, Thomas, at vi øker trykket til 16?

En robot med fire armer henger over pasienten. Buken er fylt med gass for å gi kirurgen bedre oversikt. Robotarmene skjærer i en kreftsyk prostata. Kirurgen styrer dem fra et hjørne av rommet.

– Øk, dere, sier Pettersen.

Når gassen spenner ut buken enda mer, blir lungene presset sammen og han må avpasse ventileringen.

Alt han gjør, er en balansegang for å holde pasienten stabil.

Fra rutine til liv og død

– For meg er basis i sykepleien å hjelpe pasienten til å ta vare på seg selv, sier han.

– På forskjellige nivåer. Her inne går vi så langt at vi overtar funksjoner.

Han gir anestesi til ettåringer og eldre, under rutineinngrep til øyeblikkelig hjelp hvor noen er i ferd med å dø eller også dør på bordet. Han hjelper til på post med å legge kanyler i trøblete årer. Det er action og omsorg, også når han står i akuttmottaket og tar imot traumer.

– Det kan være ganske voldsomt å bli møtt av femten mennesker, få tøyet revet av og nåler inn i kroppen. Da er det å roe viktig. Min plass er ved hodet. Jeg prøver å få blikkontakt, se pasienten inn i øynene og si: Hei, jeg heter Thomas, og jeg skal passe på deg.

Trygghet på ti minutter

Når er du mest sykepleier?

– Når pasienten er våken, da kommuniserer jeg med ord. Den pasientopplevde anestesisykepleien handler om å skape trygghet på ti minutter.

Det hender han holder i hånden og stryker over pannen.

– Da tenker jeg etterpå: Nå har jeg vært sykepleier, sier han og ler litt.

– Selv om jeg er like mye sykepleier når jeg skrur på ventilatoren.

– Hva har du mest bruk for fra grunnutdanningen?

– Ikke lett å si, det må jeg ærlig innrømme. Men hovedoppgaven vi skrev, om hvordan sette pasienten i best mulig stand til å ta vare på seg selv, har fulgt meg hele veien. Jeg jobber for å minimere det som kan forhindre at pasienten blir frisk. Det handler om tekniske ting, som å legge kanyler for å smertelindre. Og å ha hender som ikke er røffe og hardhendte.

– Hva er dine viktigste verktøy?

– Hjernen min. Den bruker jeg i møte med pasienten og til å følge med på apparatene som hjelper meg med å utføre sykepleie. Den rommer det jeg vet om sykepleie og pasientens behov. Apparatene er viktige, men verdiløse hvis jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det de forteller meg.